Livet er så trist

[jjohnsen]

livet er lite meningsfylt nå, ingen gleder bare sorger og elendighet, jeg bare gråter, er hjemme fra permisjon fra ettervernshjemmet, og jeg vet ikke hvor lenge jeg makter å gå lenger. idag har jeg planlagt låter til spilling under begravelsen min. jeg vurderer å samle opp pieller for å ta en overdose. jeg kjemper men kommer ingen vei, livet er så forferdelig trist, jeg gråter over livet mitt, jeg drømmer om å dø, komme meg bort fra problemene mine, jeg er så plaget med psykiske symptomer, massevis av hallusinasjoner, både i og utenfor kroppen min, jeg drikker alkohol for å døyve problemene mine og ikke minst ensomheten, jeg har det så vondt nå, jeg lider, jeg tenker at folk skal drepe meg i leiligheten minnhd, kan du kommentere dettehva synes du?kan psykiateren min tvangsinnlegge meg pga dette og slik jeg har dettakk for alle svarhilsen fra en som synes livet er for trist å leve

[Kizza1365380506]

Hold ut, hold ut. Du er så kjempeflink slik du kjemper, du klarer det nok denne gangen også.

Masse klemmer fra

[jjohnsen]

Hold ut, hold ut. Du er så kjempeflink slik du kjemper, du klarer det nok denne gangen også.

Masse klemmer fra

takk for oppmuntringen, men jeg har det desverre tungt nå, og kjemper, men godt år ønsker jg dg virkeligen

[Gjest klara kloken]

takk for oppmuntringen, men jeg har det desverre tungt nå, og kjemper, men godt år ønsker jg dg virkeligen

Hva kan jeg gjøre for å muntre deg opp? Jeg har endel livserfaring, til tross for min unge alder. Gi et hint da =)

[Kizza1365380506]

takk for oppmuntringen, men jeg har det desverre tungt nå, og kjemper, men godt år ønsker jg dg virkeligen

Godt år til deg og vennen min!!!

)

[jjohnsen]

Hva kan jeg gjøre for å muntre deg opp? Jeg har endel livserfaring, til tross for min unge alder. Gi et hint da =)

ja kanskje varme ord kan gjøre godt, er sjelden jeg får høre noe positivt.

men ensomheten, tror jeg ingen kan gjøre noe med, eller hva?

ja føler meg ikke så godt sett i samfunnet, faller mye utenfor

[jjohnsen]

Godt år til deg og vennen min!!!

)

ja, så våkner jeg opp og det er ingen drøm, det er virkelighet, jeg våkner opp av tristhet og sorg, tankene mine fyller hodet mitt, jeg grubler over dem, og hører på trist musikk.

jeg venter på tlf fra ettervernshjemmet idag tidlig, men jeg vet ikke hva jeg skal si til dem, hvis jeg deler mine bekymringer, kommer de til å be meg om å komme tilbake fra permisjon, og det vil jeg ikke. min psykiater har permisjon fra jobben sin, og jeg får kun treffe han hver 14 dag nå, og det er hele 14 dager til jeg får treffe han, vet ikke hvordan jeg skal klare å vente så lenge.

jeg har altså en schizofren lidelse, som svinger veldig i form. jeg lurer på om jeg også er deprimert nå

[favn]

Dette var mye tungt, svart og nedover på en gang.

Ensomheten... en svøpe for så mange. De fleste mennesker kan utholde alt dersom det bare finnes noen å være glad i og som er glad i en. Jeg tenker ialle fall slik, at jobb og goder og penger og reiser og opplevelser og moro betyr utrolig lite målt opp mot mitt liv med andre mennesker.

Ensomheten, det man er alene om - er det slik? Et rungende nei!! Det er kanskje det mest fellesmenneskelige av alt. Tenk på det du, at _alle_ mennesker deler den følelsen du snakker om, det ensomme. Noen mer, andre mindre, det er klart. Men... alle er ensomme, til tider, kort eller lenge. I din ensomhet kan man / du altså finne det som er felles for alle, det du deler med alle.

Har du noen i hele verden? Det har alle. Hvis ikke, lar det seg gjøre å møte og snakke med _noen_ et sted, noen som faktisk vil bry seg uselvisk for _din_ del.

Du bør prøve å vende deg utover istedet for innover. Det er alltid noe og noen å møte, noe(n) livsgivende der ute et sted...

Ta kontakt! Gi av deg selv! Du har vel ingenting å tape?

[Kizza1365380506]

ja, så våkner jeg opp og det er ingen drøm, det er virkelighet, jeg våkner opp av tristhet og sorg, tankene mine fyller hodet mitt, jeg grubler over dem, og hører på trist musikk.

jeg venter på tlf fra ettervernshjemmet idag tidlig, men jeg vet ikke hva jeg skal si til dem, hvis jeg deler mine bekymringer, kommer de til å be meg om å komme tilbake fra permisjon, og det vil jeg ikke. min psykiater har permisjon fra jobben sin, og jeg får kun treffe han hver 14 dag nå, og det er hele 14 dager til jeg får treffe han, vet ikke hvordan jeg skal klare å vente så lenge.

jeg har altså en schizofren lidelse, som svinger veldig i form. jeg lurer på om jeg også er deprimert nå

Jeg håper du fant noe fornuftig å si til ettervernet når de ringte. Håper det gikk greit.

Jeg kan skjønne at du kan bli deprimert bare av tanken på at du ikke får møte behanderen din på 14 dager. Skjønner deg veldig godt. Men prøv å tenke positivt. Vet det ikke er enkelt, snarere tvert imot. Men tenk hvilken styrke det vil gi deg om du klarer det også denne gangen. Jeg kjenner ingen sterkere personer enn dere som har så store problemer at dere tenker på, ja du vet hva! Å komme seg over sånne tanker det krever styrke det. Ikke mange jeg kjenner har den styrken. Dypt i bunnen av sjelen ligger den der latent. Du klarer det denne gangen også, jeg er sikker på det...

Klem