flaut å ha psykiske problemer når mamma er psykolog

[Gjest skomakerens barn]

føler at jeg er veldig flau over at jeg har de problemene som jeg har. har helt siden ungdomstiden slitt med spiseforstyrrelser og alvorlig depresjon som en gang endte med et selvmordsforsøk. Og hver gang jeg oppsøker hjelp så må jeg få høre at "jo men moren din må da kunne hjelpe deg, hun er jo psykolog". Jeg synes dette er en mer belastning enn en hjelp. De største familieproblemene har vært med min mor ironisk nok. Og jobben hennes er å hjelpe folk som meg.

Jeg får skyldfølelse over at jeg tilsynelatende ikke blir frisk når jeg kommer fra en slik ressursterk familie.

[Bitis Gabonica]

Jeg synes det er fullstendig absurd å tenke at din mor skal hjelpe deg/behandle deg for problemer! At de i det hele tatt kan lire av seg noe sånt innefor dagens helsevesen gjør meg kvalm.

Det blir jo helt umulig både å opptre som profesjonell behandler og mor, især når forholdet allerede er problematisk! Jeg har også en mor som jobber i psykiatrien, men hun får ikke lov til å være noe annet en mor. Det ville bare ikke fungert.

Om legen din ikke vil høre på deg er mitt eneste råd at du oppsøker en lege som ikke kjenner moren din.

[Dory]

Så dumt at legen sier det synes jeg...

Mamma også er psyk sykepleier. Og kan mye om tvangstanker, som jeg har. Men det har alrdi vært snkk om at hun skal behandle meg.

Behandlig må skje utenfor familen tror jeg.

Håper du snart får den hjelpen du trenger!

Lykke til.

Vennlig hilsen,

[Gjest skomakerens barn]

Jeg synes det er fullstendig absurd å tenke at din mor skal hjelpe deg/behandle deg for problemer! At de i det hele tatt kan lire av seg noe sånt innefor dagens helsevesen gjør meg kvalm.

Det blir jo helt umulig både å opptre som profesjonell behandler og mor, især når forholdet allerede er problematisk! Jeg har også en mor som jobber i psykiatrien, men hun får ikke lov til å være noe annet en mor. Det ville bare ikke fungert.

Om legen din ikke vil høre på deg er mitt eneste råd at du oppsøker en lege som ikke kjenner moren din.

Det er vel ikke akkurat sånn at de forventer at moren min skal behandle meg, heller at de synes det er rart at jeg i det hele tatt skal ha så store problemer når moren min er psykolog.Og det samme har noen venner også ymtet fram at "moren din er jo så flink, kan ikke hun hjelpe deg". Skal aldri fortelle noen mer at moren min er psykolog

[Gjest lærerbarn]

Skjønner problemstillingen selv om jeg var "lærerbarn".

"Jammen, det er da en selvfølge at du som er lærerbarn har gode karakterer"!?! ..og skal studere videre..osv osv.

[avil]

Jeg syns det høres veldig merkellig ut at voksne mennesker kan finne på å avvise deg med at moren din er psykolog. Hjemme er hun moren din og slett ikke psykolog, og det er vel få som tror at psykologer er superperfekte over overmenneskelige mødre bare fordi de har en bestemt utdannelse?

Men når du likevel har vært så utrolig uheldig å møte slike holdninger, kan jeg bare si at du må prøve igjen.

Psykologer selv vet hvertfall at psykiske problemer kan ramme hvemsomhelst, både psykologene selv og familiene deres. Og uansett foreldrenes utdannelse er det viktig å få faglig hjelp når man trenger det.

Stå på! Og vit at det i psykiatrien neppe er noen som ville finne på å avvise deg med slikt tull.

[Hawkwind]

Hørte for noen år siden at de som har psykologer/psykiatere o.l. som foreldre var overrepresentert i den gruppen av befolkningen som har psykiske problemer.

Og at grunnen til dette var at mange av dem tendenserte mot å behandle sine barn som kasus og ikke barn.

Hvorvidt dette faktisk stemmer kan jeg ikke dokumentere, men i en vennegjeng jeg vanket i for noen år siden, hvor mange var barn av foreldre som jobbet i helsevesenet, var det en konsensus om at dette stemte.

[Gjest en annen]

Det er vel ikke akkurat sånn at de forventer at moren min skal behandle meg, heller at de synes det er rart at jeg i det hele tatt skal ha så store problemer når moren min er psykolog.Og det samme har noen venner også ymtet fram at "moren din er jo så flink, kan ikke hun hjelpe deg". Skal aldri fortelle noen mer at moren min er psykolog

Du har vært uheldig og påtruffet behandlere som har et megalomant bilde av sin egen faggruppe (alle psykologer er gode foreldre). Men psykologer er like sprø som alle andre, antagelig litt sprøere (som du helt sikkert vet).

Behandlere som har den innstillingen du har blitt møtt med er dårlige behandlere -- finn derfor fram til mer modne og intelligente behandlere, for de finnes, de også.

[Gjest Tim Tam Tara]

Hørte for noen år siden at de som har psykologer/psykiatere o.l. som foreldre var overrepresentert i den gruppen av befolkningen som har psykiske problemer.

Og at grunnen til dette var at mange av dem tendenserte mot å behandle sine barn som kasus og ikke barn.

Hvorvidt dette faktisk stemmer kan jeg ikke dokumentere, men i en vennegjeng jeg vanket i for noen år siden, hvor mange var barn av foreldre som jobbet i helsevesenet, var det en konsensus om at dette stemte.

Vet om en som har en far som er psykiater. i barndommen flyttet de sikkert 10 ganger fordi faren aldri ble fornøyd med jobben sin. Dattera utviklet store problemer med at hun aldri følte tilhørighet noe sted, rakk aldri å få venner eller utvikle noen talenter. På grunn av at faren skulle utvikle sin karriere. Han var aldri villig til å la hennes behov gå foran hans. Skjønner godt at hun har en del ambivalente følelser i forhold til han i dag.

[avil]

Hørte for noen år siden at de som har psykologer/psykiatere o.l. som foreldre var overrepresentert i den gruppen av befolkningen som har psykiske problemer.

Og at grunnen til dette var at mange av dem tendenserte mot å behandle sine barn som kasus og ikke barn.

Hvorvidt dette faktisk stemmer kan jeg ikke dokumentere, men i en vennegjeng jeg vanket i for noen år siden, hvor mange var barn av foreldre som jobbet i helsevesenet, var det en konsensus om at dette stemte.

Jeg håper virkelig ikke dette stemmer.

*shock*

[Gjest tjohooo]

Hvilke folk er det som møter deg med slike utsagn? Kan umulig være profesjonelle folk?

[Gjest tjohooo]

Hørte for noen år siden at de som har psykologer/psykiatere o.l. som foreldre var overrepresentert i den gruppen av befolkningen som har psykiske problemer.

Og at grunnen til dette var at mange av dem tendenserte mot å behandle sine barn som kasus og ikke barn.

Hvorvidt dette faktisk stemmer kan jeg ikke dokumentere, men i en vennegjeng jeg vanket i for noen år siden, hvor mange var barn av foreldre som jobbet i helsevesenet, var det en konsensus om at dette stemte.

Pluss at mange av dem har stoore krav og presser barna sine.

[Gjest LucySky]

Du har vært uheldig og påtruffet behandlere som har et megalomant bilde av sin egen faggruppe (alle psykologer er gode foreldre). Men psykologer er like sprø som alle andre, antagelig litt sprøere (som du helt sikkert vet).

Behandlere som har den innstillingen du har blitt møtt med er dårlige behandlere -- finn derfor fram til mer modne og intelligente behandlere, for de finnes, de også.

Før kalte man spisevegring/anoreksi for "doctor's daughter's disease".

Når det er sagt, vil jeg bare legge til at den psykologen jeg brukte før, i mange år og som hjalp meg kollossalt, hadde en sønn med store psykiske problemer. Psykologen var ganske snål, han også men en veldig flott behandler. Av andre enn sine egne, og det burde ikke forundre noen.

[skorpionfisken]

Før kalte man spisevegring/anoreksi for "doctor's daughter's disease".

Når det er sagt, vil jeg bare legge til at den psykologen jeg brukte før, i mange år og som hjalp meg kollossalt, hadde en sønn med store psykiske problemer. Psykologen var ganske snål, han også men en veldig flott behandler. Av andre enn sine egne, og det burde ikke forundre noen.

Mange velger utdannelse og yrke ut fra egne interesser (selvfølgelig). Mange som selv sliter med ett problem tar tak i problemet ved å studere det nærmere (naturlig nok).

Mange mennesker med spesielle plager blir leger eller annet innen helsevesenet, og mange mes psykiske plager blir nettopp psykologer, fordi problemstilligene har interessert dem hele livet, og de tar det videre til studier og jobb.

Så kanskje denne sønnen til psykologen din som var litt sær egentlig bare var arvelig belastet?

[Gjest lille trille77]

Hørte for noen år siden at de som har psykologer/psykiatere o.l. som foreldre var overrepresentert i den gruppen av befolkningen som har psykiske problemer.

Og at grunnen til dette var at mange av dem tendenserte mot å behandle sine barn som kasus og ikke barn.

Hvorvidt dette faktisk stemmer kan jeg ikke dokumentere, men i en vennegjeng jeg vanket i for noen år siden, hvor mange var barn av foreldre som jobbet i helsevesenet, var det en konsensus om at dette stemte.

For noe tull!

[Hawkwind]

For noe tull!

Så du mener at dette ikke kan stemme fordi du synes det er tull...?

Selv om mitt kildemateriale (en gruppe barn av folk som jobber i helsevesenet) ikke er av de beste og mest objektive, har jeg ihvertfall en referansegruppe.

Jeg er spent på å se hvordan du vil dokumentere din påstand; især om du har tilgang til faktisk dokumentasjon/research om emnet - da jeg så langt ikke har kommet over dette.

[frosken]

Jeg er overrasket over at du blir møtt med bemerkning om at din mor må kunne hjelpe deg siden hun er psykolog.

Det er såvidt meg bekjent, et anerkjent prinsipp at terapeuter ikke kan drive terapi i forhold til sine egne barn. Det er heller ikke noe ukjent fenomen at barn som vokser opp i ressurssterke familier også kan få problemer - akkurat som barn som vokser opp i mindre ressurssterke familier.

[Gjest Moderator]

Vet om en som har en far som er psykiater. i barndommen flyttet de sikkert 10 ganger fordi faren aldri ble fornøyd med jobben sin. Dattera utviklet store problemer med at hun aldri følte tilhørighet noe sted, rakk aldri å få venner eller utvikle noen talenter. På grunn av at faren skulle utvikle sin karriere. Han var aldri villig til å la hennes behov gå foran hans. Skjønner godt at hun har en del ambivalente følelser i forhold til han i dag.

Ett nick i hver tråd osv...

[hildecatrine]

Opp med haka.

hva har vel du å være flau over???

Du burde heller være stolt...... du viser at du er et varmt, omsorgsfullt menneske, og som tar innover deg ting......... du er er kjempebra menneske........

tro du meg...for jeg har mødt mennesker som INGENTING setter sine spor... følelsesløse mennesker....... som ikke tenker på andre en seg selv.......

Så klem på deg som tår å si : se , jeg er kun et menneske, en som også trenger omsorg.....