bør jeg presse meg selv til å prate om dødsfallet til psykologen?

[Gjest min sorg]

psykologen presser veldig på at jeg skal fortelle om broren min sitt dødsfall i terapien. Hun mener at mange av mine problemer skyldes traumer fra dette. Jeg har store problemer med å prate med en psykolog om dette. Det blir for privat. Jeg vil ha sorgen for meg selv. Bør jeg presse meg selv til å snakke om dødsfallet?

[Gjest Mystic Blackie]

Jeg tror at hvis du føler det blir for privat, så skal du ikke gjøre det. Du skal aldri la folk komme lengre innpå deg enn det du føler deg komfertabel med!

[Gjest rota]

Presse deg selv er vel kanskje ikke tingen, for da går det mot din vilje.

Men kanskje du skal prøve og ville snakke om det for din egen del. Kanskje det er nettopp det du trenger for å få det bedre inni deg.

Det er jo mye av det psykologer er til for, at vi skal åpne opp litt av vårt indre, som ofte kan være av privat karakter. Det er ofte slik at det vi helst vil unngå også er det som skaper mest indre problemer og som også er det som kan bidra til en løsning.

Du velger selv hva du vil ta opp, men velg deg selv som hovedperson før du bestemmer hva du vil snakke om og ikke. Spør deg selv hva du er redd for. Husk at det er du som skal sitte igjen med gevinsten av psykologtimene, og da er det ikke så lurt og vandre rundt grøten.

[Gjest rutangis netu]

Føler du ikke for det så er det nok best å la det 'modne'. Men hvis psykologen vet a du aldri har snakket med noen om det, så skjønner jeg jo bekymringa hans for at du har stengt det inne i deg,og kunne ha godt av å få hull på byllen. Men du kan like godt snakke med venner om det, hvis det virker bere for deg.

[thinkerbell]

dersom den eneste aarsaken at du ikke vil snakke med din behandler om dette, er fordi det blir for privat, saa synes jeg du ikke skal gjoere det. man er ikke unormal selv om man ikke oensker aa brette ut sin sorg.

men. dersom tapet av din bror gjoer saa vondt og er saa vanskelig aa snakke om at du har vansker med aa fungere eller "overleve", da tror jeg det ville gjort deg godt aa prate med vedkommende om det.

men sorg er individuellt. og grunnen til at du i utganspunktet gaar i behandling er jo og relevant.