Hvordan leve med skyldfølelsen?

[Gjest skyldfølelse]

har slitt lenge med psykiske problemer og jeg vet at det skyldes at jeg som 5 åring var skyld i at lillesøsteren min døde.

jeg fikk som ansvar å passe på henne en gang. vi hadde fått streng beskjed om å ikke gå opp til veien, men jeg var sur på foreldrene mine så vi gjorde det likevel. Så løp lilleøstera mi på 3 år over veien og ble overkjørt og drept.

Det var min skyld at hun døde. Aner ikke hvordan jeg skal kunne leve videre med dette. Fortjener jeg noe hjelp når alt var min skyld? skulle ønske det var jeg som døde istedenfor. Dette er for jævlig.

[skorpionfisken]

Det var IKKE din skyld. Det var dine foreldres skyld. Man overlater ikke ansvaret for en treåring til en femåring. Man ovelater ikke engang en femåring alene til en farlig vei og sier at du ikke får gå dit.

Min kollega hadde en sønn på 9 år som lekte ute med sin søster på 4. Han hadde ikke sjans å stoppe henne da hun sprang ut på veien og ble drept.

Min kollegas sønn fikk mye hjelp rett etterpå, og det de terpet, og terpet på var at det var ikke hans skyld. Ingen i min kollegas familie, bebreidet gutten at søstera døde.

[gullfisk]

Selvfølgelig var det ikke din skyld. Det var dine foreldrene skyld, som lot en femåring ha ansvaret, noe som er fullstendig uforsvarelig (du kunne jo likegodt ha dødd den dagen du også).

Tragiske ulykker skjer, treåringen løp selv ut i veien, bilføreren så henne ikke/klarte ikke å stoppe. Ingenting av dette er din skyld.

Kan du ikke snakke med en psykolog el. om dette, slik at du kan bli kvitt denne skyldfølelsen som du ikke skal ha, og kan leve videre uten denne byrden. Sorgen over en tapt lillesøster er jo tung nok og bære. Hvis du allerede får hjelp , så ta imot den, og vit at du fortjener både hjelpen og et godt liv, like mye om ikke mer enn andre!

Foreldre har ansvaret for sine småbarn, ikke småbarna selv. En femåring kan umulig forhindre at slike ulykker skjer, og har ingen forutsetning til å forstå konsekvenser av en slik handling som "å gå opp til veien".

Du har min dypeste medfølelse, vær snill og ta imot hjelp!

[Gjest Phenomena]

Det var ikke din skyld. Det var ikke dine foreldres skyld heller, ihvertfall ikke direkte.

Uansett hva du følte av trass e.l. akkurat den dagen så var det en ulykke. Foreldrene dine mistet et barn, men burde være takknemlige for at det andre overlevde.

Det beste du kan gjøre for å hedre din søster er å leve livet ditt på en så god måte som du kan.

[Carwing]

Har du prøvd EMDR behandling? Finn deg en psykolog som driver med det.

[Gjest tilgi]

Stakkar, det lille barnet i deg trenger trøst og omtanke og tilgivelse.

Min anbefaling er at du søker hjelp hos en eller annen terapeut for å klare å tilgi deg selv og med ditt voksne deg klare å se at du er uten skyld. Du har sikkert straffet deg selv med dette i mange år nå, det er på tide å gi slipp og gå videre.

[Gjest Dame55]

Dette er ikke din skyld.

En 5-åring er altfor liten til å ha ansvar for en 3-åring.

Du bør få hjelp til å bearbeide dette vonde.

[Gjest tjohooo]

Har du prøvd EMDR behandling? Finn deg en psykolog som driver med det.

Funker det på gamle traumer også?

[venninde]

Det var IKKE din skyld. Det var dine foreldres skyld. Man overlater ikke ansvaret for en treåring til en femåring. Man ovelater ikke engang en femåring alene til en farlig vei og sier at du ikke får gå dit.

Min kollega hadde en sønn på 9 år som lekte ute med sin søster på 4. Han hadde ikke sjans å stoppe henne da hun sprang ut på veien og ble drept.

Min kollegas sønn fikk mye hjelp rett etterpå, og det de terpet, og terpet på var at det var ikke hans skyld. Ingen i min kollegas familie, bebreidet gutten at søstera døde.

Kjære deg,

Følg rådene til Gullfisk og Skorpionfisk.

Lykke til ....

[Gjest KariKruskakli.]

Du skulle jo ha hatt hjelp til dette for lenge siden.

Dette er vel noe av det verste som kan skje et lite barn.Det må ha vært grusomt for deg, og du må selvsagt skjønne at en 5-åring ikke har forutsetninger for å vurdere slik farer.

[Gjest skyldfølelse]

Du skulle jo ha hatt hjelp til dette for lenge siden.

Dette er vel noe av det verste som kan skje et lite barn.Det må ha vært grusomt for deg, og du må selvsagt skjønne at en 5-åring ikke har forutsetninger for å vurdere slik farer.

takk for alle svar. Vet jo at dette ikke bare var min skyld men det jeg fikk høre "hvorfor i helvete passet du ikke på henne?", har brent seg helt fast hos meg. Tror nok at foreldrene mine var i ganske sjokktilstand når de sa det, men det er likevel ganske vanskelig å tro på at de ikke klandrer meg. For jeg visste jo at jeg gjorde noe jeg ikke hadde lov til. Men jeg kunne jo ikke vite at søstera mi plutselig skulle løpe over veien.

vanskelig dette...

[Gjest KariKruskakli.]

takk for alle svar. Vet jo at dette ikke bare var min skyld men det jeg fikk høre "hvorfor i helvete passet du ikke på henne?", har brent seg helt fast hos meg. Tror nok at foreldrene mine var i ganske sjokktilstand når de sa det, men det er likevel ganske vanskelig å tro på at de ikke klandrer meg. For jeg visste jo at jeg gjorde noe jeg ikke hadde lov til. Men jeg kunne jo ikke vite at søstera mi plutselig skulle løpe over veien.

vanskelig dette...

Nei visst, kunne du ikke det. Ingen 5-åring kan det.

Det var fryktelig sagt av foreldrene dine, selv om de var i sorg.

De burde ha skjønt at det kunne gi varige skader hos deg.

Men har dere snakket sammen i ettertid? Har de bedt deg om unnskyldning? Det er jo dem som burde ha dårlig samvittighet som lot en 5-åring ha et slikt ansvar. Men man kommer ingen vei med å klandre dem heller tror jeg.

Alle foreldre gjør feil hele tiden,og det var jo tilfeldigheter at det skulle få så alvorlige konsekvenser.

Jeg tipper de sitter med masse skyldfølelse de også.

Huff, jeg får så vondt av deg. Tror dere burde søkt hjelp alle sammen.

[Gjest rota]

Som alle andre sier her, så gjentar jeg at dette selvfølgelig ikke er din skyld. Dine foreldre var nok som du sier i sjokk den gangen, og følte nok selv skyld. I et desperat øyeblikk er det veldig lett og komme med en slik setning, for i et øyeblikk overføre sin egen skyldfølelse på noen andre.

Har du snakket med foreldrene dine etter at du ble voksen om dette. Hva de tenker om dette i dag, og hvordan deres tanker om det kanskje har vært gjennom en prosess på disse årene.

Jeg snakket med en eldre dame for noen år siden, som hadde problemer og gikk til psykolog pga av at hun følte at hennes far var skyldig i å drepe et barn massevis av år tidligere, da hun selv var liten jente. Han hadde nemlig kjørt på en liten jente som kom løpende ut i veien. Det er utrolig hva et barnesinn kan ta inn og føle skyld for, så sånn sett er det helt normalt at du føler den skyld som du gjør. Men det betyr ikke at den er rettmessig. For du vet jo helt sikkert at hadde du visst hva som ville skje så hadde du jo aldri tatt henne med dit, uansett hvor sint du må ha vært på dine foreldre.

[Gjest skyldfølelse]

Som alle andre sier her, så gjentar jeg at dette selvfølgelig ikke er din skyld. Dine foreldre var nok som du sier i sjokk den gangen, og følte nok selv skyld. I et desperat øyeblikk er det veldig lett og komme med en slik setning, for i et øyeblikk overføre sin egen skyldfølelse på noen andre.

Har du snakket med foreldrene dine etter at du ble voksen om dette. Hva de tenker om dette i dag, og hvordan deres tanker om det kanskje har vært gjennom en prosess på disse årene.

Jeg snakket med en eldre dame for noen år siden, som hadde problemer og gikk til psykolog pga av at hun følte at hennes far var skyldig i å drepe et barn massevis av år tidligere, da hun selv var liten jente. Han hadde nemlig kjørt på en liten jente som kom løpende ut i veien. Det er utrolig hva et barnesinn kan ta inn og føle skyld for, så sånn sett er det helt normalt at du føler den skyld som du gjør. Men det betyr ikke at den er rettmessig. For du vet jo helt sikkert at hadde du visst hva som ville skje så hadde du jo aldri tatt henne med dit, uansett hvor sint du må ha vært på dine foreldre.

Jeg har vel egentlig forsøkt å fortrengte hele greia helt til den dukket opp igjen i sommer. Er litt i tvil om jeg skal rote opp i denne historien her. Har jo lest at sånt kan gjøre vondt verre

[Gjest rota]

Jeg har vel egentlig forsøkt å fortrengte hele greia helt til den dukket opp igjen i sommer. Er litt i tvil om jeg skal rote opp i denne historien her. Har jo lest at sånt kan gjøre vondt verre

Det kommer helt an på dine foreldre, hvilken typer de er. Om de er typer som det går an å snakke fortrolig med når det gjelder psyken, eller om de er typen som ikke fikser slik i det hele tatt. Feier alt under tepper.

Er de førstnevnte og du tar opp dette, snakker på en gjennomtenkt måte, så tror jeg at jeg ville satset på det. Jeg aner ikke, kjenner jo dem ikke, men kan det være en mulighet for at de kan ha behov for å ta det opp også? Er det noe der de kan ha fortrengt?

[Carwing]

Funker det på gamle traumer også?

Jepp!

[Gjest dyveke'n]

Bare for å si det, jeg har selv en liten søster på 5 år. Og jeg ville aldri latt henne ha noe som helst ansvar for en treåring eller i det hele tatt gi henne muligheten til å være ute et sted alene der det er en vei i nærheten... Du har ingen skyld i dette,for du var FEM og ingen forutsetninger til å skjønne at noe sånt kan hende.