Redd for å kjøre bil

[DC69]

Hei,

Jeg er en kvinne i 30-åra som alltid har vært redd for å

kjøre bil. Det er ikke noe problem å sitte på med andre, men jeg er

veldig engstelig for å kjøre selv. Jeg tok førerkort da jeg var ung, men

følte meg aldri særlig komfortabel med å kjøre, og jeg har kjørt veldig

lite siden. Det er egentlig ikke noe problem i hverdagen. Jeg har en

livsstil som ikke krever bil, så jeg klarer meg bra uten. Det er likevel

greit å være i stand til å kjøre hvis det skulle oppstå en situasjon der

det er nødvendig.

For fem år siden bestemte jeg meg for å ta det opp igjen. Da hadde jeg

ikke kjørt bil på 8 år, så da turte jeg (naturlig nok) ikke å kjøre i

det hele tatt. Jeg tok meg sammen og bestilte en kjøretime. Jeg var

kjempenervøs til å begynne med, den første timen begynte jeg å skjelve

så mye at jeg ikke greide å håndtere pedalene ordentlig. Etter en stund

gikk det bedre. Jeg kjørte en gang i uka, og etter et år eller noe var

den verste angsten borte, og jeg greide å kjøre sånn nogenlunde. Men jeg

følte fremdeles ikke at jeg fikset det skikkelig, og jeg turte ikke å

kjøre alene. Så jeg fortsatte med kjørelæreren. Etter et år til var jeg

fremdeles ikke på det nivået jeg hadde ønsket. Det er nokså dyrt å kjøre

ukentlig på permanent basis, så jeg ble litt oppgitt, og bestemte meg

for å gå ned til annenhver uke, og det driver jeg med ennå. Det er nok

til å holde angsten i sjakk og vedlikeholde det jeg kan, men problemet

er at jeg aldri oppnår den mestringsfølelsen jeg hadde håpet

skulle komme etterhvert. Nesten hver time skjer det noe som får meg til

å betvile mine evner som sjåfør. Jeg synes jeg holder for dårlig

oversikt bakover, noen ganger ser jeg fotgjengere litt sent, jeg snur meg for mye

når jeg skifter felt, er redd når jeg kjører inn på motorvei,

greier ikke å rygge presist, ser av og til skilter i siste liten, nøler

for lenge før jeg kjører inn i

rundkjøringer, osv., er i det hele tatt litt famlende og usikker og treg til oppfatte trafikkbildet. Det dreier seg ikke om

store nær døden opplevelser, men det er

hele tiden små påminnelser om at dette ikke er helt min greie og at jeg

kanskje bør finne andre transportmidler. Jeg føler at jeg irriterer de

andre hvis jeg er for treg, og jeg blir redd når jeg tenker på hvor

sinte noen kan bli hvis de blir litt hindret i trafikken.

Jeg har ingen sykdommer eller lyter som skulle tilsi at jeg ikke kan

lære å kjøre bil. Jeg er riktignok ikke så veldig flink med fysiske og

sportslige ting som krever fart og koordinasjon, men det er da mange

sjåfører som ikke er det. Jeg har

generelt ingen lærevansker. Jeg har heller ikke hatt noen traumatiske

opplevelser i bil. Jeg ble påkjørt som liten, men bilen greide nesten å

stoppe helt og jeg ble ikke skadet, og jeg opplevde det vel egentlig

ikke som så farlig annet enn at jeg merket at foreldrene mine ble veldig

skremt. Moren min kjører ikke bil, og er veldig upraktisk og engstelig

av seg, så jeg kan nok ha hatt et dårlig forbilde der. Faren min var

tålmodig med meg da vi øvelseskjørte, men jeg vet han er generelt

intolerant overfor all slags klumsethet. Dette gjorde meg litt nervøs

selv om han var snill mot meg. Jeg har alltid hatt en slags følelse av

at biler er pappas greie som jeg ikke får lov til å røre, hvertfall til

jeg var 35 :-).

Jeg lurer på om angsten min er helt naturlig og rasjonell, en følge av

at jeg ikke er

flink nok til å kjøre bil, eller er jeg altfor selvkritisk og overdriver

faren for at jeg skal forårsake en ulykke eller et uhell? Jeg vet jeg er

perfeksjonist og har en tendens til å være for kritisk overfor meg selv.

På den annen side må man jo være sikker på at man kan mestre enhver

situasjon på veien. Det er jo tross alt mulig å drepe folk med en bil.

Er dette et psykisk problem som krever en eller annen form for psykisk

trening eller behandling, eller er det bare enorme mengder

kjøretrening som skal til? Finnes det mennesker som bare ikke kan lære å

kjøre bil skikkelig selv om de ellers er helt normale? Er det flere enn

meg som

har dette problemet? Finnes det noe tilbud som kunne være mer effektivt

enn å bare kjøre med en vanlig kjørelærer?

Skal jeg bare hoppe i det og leie en bil en helg, eller er det helt

uansvarlig? Er egentlig alle de andre som ferdes på det norske veinettet

så velkvalifiserte alltid? Jeg sitter av og til på litt med

andre elever som sier de skal kjøre opp hvert øyeblikk, og de kan være

nokså fomlete de også. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få nok

mengdetrening uten å kjøre alene. Det er ingen jeg kjenner som

kan kjøre med meg. De er opptatt med sitt, og det ville være altfor mye

å be om, og dessuten ville jeg bare bli nervøs i en sånn situasjon.

Herregud, dette var altfor langt og altfor mange spørsmål på en gang,

beklager.

[maire]

Hei! Du er ikke den eneste her i verden som er redd for å kjøre bil. Det er sunt å være litt engstelig, det gjør at man blir mer oppmerksom på skilt, fotgjengere og trafikken rundt seg ellers, så sannsynligvis er du en bedre sjåfør en veldig mange andre sjåfører som kjører rundt på veiene våre. Dette sa min kjørelærer til meg, da jeg, etter 4 år med kjøretimer, ble forespeilet at det kanskje var på tide å kjøre opp :-) Ja. Det er helt sant; jeg brukte 4 år og jeg-vet-ikke-hvor-mange kjøretimer før jeg fikk tatt sertifikatet, og da jeg først hadde lappen, trodde jeg aldri jeg skulle våge å kjøre alene (men, det gjør jeg, omm enn noe skjelven). Nå skriver du at du egentlig ikke trenger bil i hverdagen, men det er vel ikke behovet for bil det dreier seg om for deg, men å overvinne frykten for å kjøre? I så fall syns jeg det virker som du er på god vei! Du har tatt kjøretimer og repetert litt og fått noe erfaring sammen med en trygg veileder. Men, skal du føle deg komfortabel med bilkjøring er det nok en fordel å kjøre litt alene hver dag. Da opparbeider du deg trygghet på egne kjøreferdigheter. Har du vurdert å kjøpe deg en bruktbil som du kan ta småturer på kjente veier med?

[DC69]

Hei! Du er ikke den eneste her i verden som er redd for å kjøre bil. Det er sunt å være litt engstelig, det gjør at man blir mer oppmerksom på skilt, fotgjengere og trafikken rundt seg ellers, så sannsynligvis er du en bedre sjåfør en veldig mange andre sjåfører som kjører rundt på veiene våre. Dette sa min kjørelærer til meg, da jeg, etter 4 år med kjøretimer, ble forespeilet at det kanskje var på tide å kjøre opp :-) Ja. Det er helt sant; jeg brukte 4 år og jeg-vet-ikke-hvor-mange kjøretimer før jeg fikk tatt sertifikatet, og da jeg først hadde lappen, trodde jeg aldri jeg skulle våge å kjøre alene (men, det gjør jeg, omm enn noe skjelven). Nå skriver du at du egentlig ikke trenger bil i hverdagen, men det er vel ikke behovet for bil det dreier seg om for deg, men å overvinne frykten for å kjøre? I så fall syns jeg det virker som du er på god vei! Du har tatt kjøretimer og repetert litt og fått noe erfaring sammen med en trygg veileder. Men, skal du føle deg komfortabel med bilkjøring er det nok en fordel å kjøre litt alene hver dag. Da opparbeider du deg trygghet på egne kjøreferdigheter. Har du vurdert å kjøpe deg en bruktbil som du kan ta småturer på kjente veier med?

Takk for svar. Det er godt å vite at det finnes flere som er engstelige, men som allikevel kjører. Jeg har tenkt på å kjøpe meg en bruktbil, men selv en bruktbil er jo relativt dyr her i landet, og det blir endel løpende utgifter. Pluss arbeid og bekymringer med vedlikehold. Jeg har virkelig nesten aldri behov for bil og jeg synes det er litt drøyt å holde bil bare for å drive kompetanseoppbygging. Men det er mulig det er eneste effektive utvei.

Et alternativ er å melde seg inn i en bildelingsordning. Hvis jeg hadde

turt det, da .

[Gjest izzabell]

Er du sikker på at du ikke kan være litt nærstynt? Man kan være så lite nærsynt at man ikke merker det selv at man ser dårlig,men likevel får problemer.

[frosken]

Takk for svar. Det er godt å vite at det finnes flere som er engstelige, men som allikevel kjører. Jeg har tenkt på å kjøpe meg en bruktbil, men selv en bruktbil er jo relativt dyr her i landet, og det blir endel løpende utgifter. Pluss arbeid og bekymringer med vedlikehold. Jeg har virkelig nesten aldri behov for bil og jeg synes det er litt drøyt å holde bil bare for å drive kompetanseoppbygging. Men det er mulig det er eneste effektive utvei.

Et alternativ er å melde seg inn i en bildelingsordning. Hvis jeg hadde

turt det, da .

Dersom du ikke trenger å kjøre bil nå, så kan det kanskje være like greit å vente til et tidspunkt hvor du har behov for å kunne kjøre.

[DC69]

Er du sikker på at du ikke kan være litt nærstynt? Man kan være så lite nærsynt at man ikke merker det selv at man ser dårlig,men likevel får problemer.

Det er sant nok, men jeg har linser, og sjekker styrken to ganger i året, så jeg tror ikke det er det.