Tilbakevendende depresjoner

[maire]

Jeg mener å ha lest ett sted at hvis man går lenge ubehandlet med en depresjon, så kommer den lettere tilbake igjen, og i verste fall blir depresjonen permanent. Er det sant?

For noen år siden var jeg så langt nede at jeg gav fra meg omsorgen for barna til faren deres, og flyttet for meg selv. Jeg tenkte mye på å avslutte livet, men hanglet meg videre. Jeg skjønte ikke selv at jeg var deprimert og søkte ikke behandling heller. Jeg fikk meg fast jobb og egen leilighet, så det så ut til at alt var i orden. Men, det var det ikke, for i løpet av ganske kort tid mistet jeg gradvis interessen for jobben, jeg isolerte meg igjen og venner, som jeg fra før av ikke hadde mange av, sluttet jeg å ta kontakt med. Til slutt klarte jeg ikke jobben min, men legen ville ikke sykemelde meg uten at jeg tok i mot hjelp. Så nå går jeg til psykolog og skjønner jeg har mye å ta tak i. Når jeg nå først vet hva en depresjon er, skjønner jeg også at jeg har lidd av ganske mange depresjoner gjennom livet, de første allerede i barndommen, men jeg fikk aldri hjelp med dette. Jeg ble sendt til psykolog og psykiater på barneskolen, men det var pga "atferdsvansker", ikke depresjon.

Men, nå går jeg til kognitiv terapi og jeg tar medisiner (cipralex og tolvon), som jeg ikke vet om virker ennå (tror de virker, men har bare brukt dem i litt over tre uker). Så denne gangen jobber jeg aktivt for å få det bedre. Men, må jeg innse at depresjonene vil komme igjen og igjen og igjen, eller at den i verste fall er kommet for å bli? I tillegg til å være deprimert har jeg veldig angst. Jeg tror selv at angsten er hovedårsaken til at jeg blir deprimert. Jeg kan leve med fare for tilbakefall, hvis det er sannsynlig med lange opphold mellom depresjonene, og at de depressive periodene ikke strekker seg over år av gangen. Jeg trenger litt håp om at det det vil gå an å bli såpass frisk nå..Noen som har noen oppløftende ord til meg?

[Gjest NonStopp]

Hei!

Vet ikke om jeg har så mye oppløftende ord å komme med, mer enn at du virker til å være et fornuftig menneske! Håpet ditt er jo at medisiner og terapi skal gjøre livet ditt lettere, og det må vi tro det vil bli.

Har selv omtrent samme "sykehistorie" som deg, så jeg vet at du har det svært vanskelig!

Bruk meg hvis du føler du har behov for det!

Klem Nina

[maire]

Hei!

Vet ikke om jeg har så mye oppløftende ord å komme med, mer enn at du virker til å være et fornuftig menneske! Håpet ditt er jo at medisiner og terapi skal gjøre livet ditt lettere, og det må vi tro det vil bli.

Har selv omtrent samme "sykehistorie" som deg, så jeg vet at du har det svært vanskelig!

Bruk meg hvis du føler du har behov for det!

Klem Nina

Ja, jeg forsøker å holde motet oppe, men det holder så hardt innimellom..Den store skrekken nå er at dette er en tilstand som er kommet for å bli. Takk for svar!

[Gjest NonStopp]

Ja, jeg forsøker å holde motet oppe, men det holder så hardt innimellom..Den store skrekken nå er at dette er en tilstand som er kommet for å bli. Takk for svar!

Det kan jo hende at depresjonen varer en stund, men jeg tror nok den går over en gang. Heldigvis kommer de fleste av oss opp igjen ( tror jeg da.. )

Tenker på deg, og du må bruke meg i den grad du ønsker. OK?

Klem.

[maire]

Det kan jo hende at depresjonen varer en stund, men jeg tror nok den går over en gang. Heldigvis kommer de fleste av oss opp igjen ( tror jeg da.. )

Tenker på deg, og du må bruke meg i den grad du ønsker. OK?

Klem.

Takk for at du bryr deg. Det er godt å vite at man ikke er den eneste og ikke alene (selv om jeg ikke unner noen å ha det sånn, men du skjønner sikkert hva jeg mener). Jeg vet liksom ikke helt hvilken ende jeg skal begynne i; skal jeg ta for meg angsten først, eller depresjonen? Nå er ikke tankene like negative som de var for kort tid siden, men jeg føler likevel jeg blir holdt nede, mest fordi jeg er så redd hele tiden. Jeg har angst for absolutt alt jeg ikke kjenner til, så jeg bruker enormt med energi på å opprettholde, og helst utvide, virkeområde mitt, både fysisk og psykisk. Føler meg så liten og sliten av det. Lurer på hvor sinnet mitt har blitt av? Tidligere kunne jeg mobilisere en god del aggresjon og det drev meg på en måte videre i livet. Nå er jeg så merkelig resignert.

Ble en lang klagesang dette her, men det er godt å skrive litt. Er litt oppryingseffekt i det å skrive

[Gjest meg selv i dag også!]

Takk for at du bryr deg. Det er godt å vite at man ikke er den eneste og ikke alene (selv om jeg ikke unner noen å ha det sånn, men du skjønner sikkert hva jeg mener). Jeg vet liksom ikke helt hvilken ende jeg skal begynne i; skal jeg ta for meg angsten først, eller depresjonen? Nå er ikke tankene like negative som de var for kort tid siden, men jeg føler likevel jeg blir holdt nede, mest fordi jeg er så redd hele tiden. Jeg har angst for absolutt alt jeg ikke kjenner til, så jeg bruker enormt med energi på å opprettholde, og helst utvide, virkeområde mitt, både fysisk og psykisk. Føler meg så liten og sliten av det. Lurer på hvor sinnet mitt har blitt av? Tidligere kunne jeg mobilisere en god del aggresjon og det drev meg på en måte videre i livet. Nå er jeg så merkelig resignert.

Ble en lang klagesang dette her, men det er godt å skrive litt. Er litt oppryingseffekt i det å skrive

Det der med å resignere tror jeg er helt normalt i din situasjon - tror kanskje det er en overlevelsesmekanisme?!

I min situasjon, når jeg kjenner at jeg har resignert helt, da vet jeg med meg selv at nå NÅ KAN det bare gå en vei, nemlig opp. Tungt å innrømme det, man vil liksom egentlig bare hengi seg til alt det vonde - det er i allefall trygt, sant? Bare jeg som føler det slik??

[maire]

Det der med å resignere tror jeg er helt normalt i din situasjon - tror kanskje det er en overlevelsesmekanisme?!

I min situasjon, når jeg kjenner at jeg har resignert helt, da vet jeg med meg selv at nå NÅ KAN det bare gå en vei, nemlig opp. Tungt å innrømme det, man vil liksom egentlig bare hengi seg til alt det vonde - det er i allefall trygt, sant? Bare jeg som føler det slik??

Neida, jeg tror det er ganske menneskelig å velge det som føles trygt. For min del så er jeg klar over at jeg lar angsten styre i lange perioder. Det er vondt, men det er en smerte som jeg kjenner og som jeg tåler. Når jeg trosser angsten, og forsøker å vinne tilbake terreng, så kjennes det ut som om angsten blir uhåndterlig og jeg holder ikke alltid ut lenge nok til at jeg blir bedre. Det blir rett og slett uutholdelig. Men, innimellom klarer jeg å vinne små seire, og det er nok til at jeg kryper videre og håper på bedre dager :-)