Må jeg være glad i mora mi?

[Gjest må jeg ?]

Jeg er en jente på 35 år.Er det lov å føle at jeg ikke er glad i moren min lenger? Vet ikke når det sluttet.Kanskje en gang da jeg var 17-18 år.Nå er hun gammel og syk.Vi jar aldri vært "nær", hun har oppdratt meg på avstand.kan aldri huske at hun har sagt at hun er glad i meg.Må jeg være glad i henne?

[Gjest bare en]

Foreldrene våre får vi ikke velge. Dermed mener jeg at man må ikke like dem eller være glad i dem. Man må selv få ta et valg hvor mye eller lite kontakt man skal ha med foreldrene sine.

[Moraki]

Følelsene dine kan du jo ikke styre, så det er jo ingen som sier at du _må_. Uff, synes det høres ut som en trist situasjon. Vet du hva det kan være som gjør at dere aldri har hatt noe nært forhold? For meg er det en utenkelig situasjon. Moren min er den jeg er mest glad i i hele verden (og de andre i familien også selvsagt, men har alltid vært mest knyttet til mamma).

Har du snakket med moren din om hvorfor dere ikke har hatt noe spesielt nært forhold? Krangler dere mye?

[Sør]

Hei,

Hvis folk her svarer "ja", blir du glad i henne da?

Hvis folk her svarer "nei", skal du ikke være glad i henne?

Hvem er det som bestemmer om du skal være glad i henne?

Med vennlig hilsen

[Gjest må jeg ?]

Hei,

Hvis folk her svarer "ja", blir du glad i henne da?

Hvis folk her svarer "nei", skal du ikke være glad i henne?

Hvem er det som bestemmer om du skal være glad i henne?

Med vennlig hilsen

Nei det spiller ingen rolle for mine følelser.Likevel føler jeg at jeg er helt unormal som ikke elsker min mamma."Alle" gjør liksom det.Er det ikke slik at vi "må" det ?Bør det?

[Sør]

Nei det spiller ingen rolle for mine følelser.Likevel føler jeg at jeg er helt unormal som ikke elsker min mamma."Alle" gjør liksom det.Er det ikke slik at vi "må" det ?Bør det?

Hei,

Jeg synes du skal tenke på hva DU mener og føler, og ikke hva andre mener du bør føle. Og hva så om det er "normalt"?

Det er ikke normalt for andre enn deg å ha din mor som mor.

Ingen kan tvinge deg til å like noen du ikke liker. Det kan være trist at du ikke har et godt forhold til henne, men det kan være like mye hennes feil som din "feil". Og uansett, hva så?

Ingen er forpliktet til å like noen de ikke liker.

Med vennlig hilsen

[Gjest amparro]

Jeg kjenner flere som ikke er spesielt glad i moren sin. Det er ikke helt uvanlig....

Noen misliker jo moren sin også...

Ikke ha dårlig samvittighet for noe som helst!

[Gjest Dome]

Må et barn være glad i moren sin? -Nei.

Må en mor være glad i barnet sitt? -Ja!

[Gemini]

Høres ikke helt ukjent ut det der... Har også et heller dårlig forhold til mora mi... Ikke helt identisk med det du skriver, men jeg kjenner meg allikevel igjen ja...

Og kjenner også andre som har et svært dårlig forhold til sin mor, så helt uvanlig er det ikke. Men trist selvsagt, at man ikke har et så godt forhold til sine "nærmeste" som det mange andre har.

[Gjest elsk noen andre, og si det!]

Virker som om hun har oppdratt deg til litt lunkne følelser...

[Gjest må jeg ?]

Virker som om hun har oppdratt deg til litt lunkne følelser...

Skjønner ikke helt hva du mener?

[Gjest ex-bridget]

Jeg skjønner hvorfor du kan spørre om dette, jeg har tenkt tanken selv...

Da jeg var liten var jeg en skikkelig mammajente, jeg hang i skjørtene hennes ofte. Men så da jeg kom i tenårene ble mamma syk og ble depressiv. Da begynte det. (jeg er yngst av 4 søsken, og har alltid vært den som har gjort "opprør" om det har vært noe).

Vi kranglet ofte. Mulig det kan ha vært min egen skyld litt også, for jeg taklet sikkert dårlig at mamma ikke lenger var den mamma`n som jeg var vant til, men det vet jeg ikke.

Generelt så har vi aldri snakket noe om følelser i min familie, og vi har aldri sagt at vi har vært glad i hverandre eller vist følelser på andre måter. Så derfor ble det ikke snakket mye om da mamma ble syk heller.

Dette førte til at jeg flyttet tidlig hjemmefra, allerede da jeg var 16,5 år, jeg orket rett og slett ikke å være der. Og siden har jeg ikke bodd hjemme. Jeg flyttet 18 mil hjemmefra - hit til Oslo, og her kommer jeg til å bli.

Mamma er fortsatt depressiv, livet går opp og ned som en karusell, og jeg sliter virkelig med å forholde meg til henne. Selv om jeg har vokst opp i en familie hvor følelser var tabu, så har jeg blitt et skikkelig følelsesmenneske. Og jeg er vel rake motsetningen av min mor der. Familien til kjæresten min er en familie hvor man viser at man er glad i hverandre, og det er så uhyre deilig. Endelig føler jeg meg verdsatt liksom.

Så jeg tilbringer alle høytider med min nye familie osv. Jeg har liksom ikke noe behov for å dra "hjem" for å sitte og høre på at mamma bare klager, og alt er negativt, og hun klager på hvordan vi barna lever livene våre osv. osv.

Kunne skrevet flere sider her, men det jeg vil frem til er at mamma har aldri vist at hun har satt pris på hverken pappa, mine søsken eller meg. Hun er en gedigen egoist, og alt dreier seg om henne og hvor fælt hun har det.

Og dette orker jeg ikke mer. Jeg vil leve mitt liv sånn som jeg vil uten at hun blander seg inn.

Spesielt når jeg og min søster diskuterer henne, så er min søster mer konsekvent enn meg, for hun har ikke dårlig samvittighet en gang for å snakke negativt om henne. Jeg får av og til en dårlig følelse av det, men det går gjerne over.

Hvorfor skal jeg bry meg om henne når hun ikke bryr seg om meg ???

[Gjest må jeg ?]

Jeg skjønner hvorfor du kan spørre om dette, jeg har tenkt tanken selv...

Da jeg var liten var jeg en skikkelig mammajente, jeg hang i skjørtene hennes ofte. Men så da jeg kom i tenårene ble mamma syk og ble depressiv. Da begynte det. (jeg er yngst av 4 søsken, og har alltid vært den som har gjort "opprør" om det har vært noe).

Vi kranglet ofte. Mulig det kan ha vært min egen skyld litt også, for jeg taklet sikkert dårlig at mamma ikke lenger var den mamma`n som jeg var vant til, men det vet jeg ikke.

Generelt så har vi aldri snakket noe om følelser i min familie, og vi har aldri sagt at vi har vært glad i hverandre eller vist følelser på andre måter. Så derfor ble det ikke snakket mye om da mamma ble syk heller.

Dette førte til at jeg flyttet tidlig hjemmefra, allerede da jeg var 16,5 år, jeg orket rett og slett ikke å være der. Og siden har jeg ikke bodd hjemme. Jeg flyttet 18 mil hjemmefra - hit til Oslo, og her kommer jeg til å bli.

Mamma er fortsatt depressiv, livet går opp og ned som en karusell, og jeg sliter virkelig med å forholde meg til henne. Selv om jeg har vokst opp i en familie hvor følelser var tabu, så har jeg blitt et skikkelig følelsesmenneske. Og jeg er vel rake motsetningen av min mor der. Familien til kjæresten min er en familie hvor man viser at man er glad i hverandre, og det er så uhyre deilig. Endelig føler jeg meg verdsatt liksom.

Så jeg tilbringer alle høytider med min nye familie osv. Jeg har liksom ikke noe behov for å dra "hjem" for å sitte og høre på at mamma bare klager, og alt er negativt, og hun klager på hvordan vi barna lever livene våre osv. osv.

Kunne skrevet flere sider her, men det jeg vil frem til er at mamma har aldri vist at hun har satt pris på hverken pappa, mine søsken eller meg. Hun er en gedigen egoist, og alt dreier seg om henne og hvor fælt hun har det.

Og dette orker jeg ikke mer. Jeg vil leve mitt liv sånn som jeg vil uten at hun blander seg inn.

Spesielt når jeg og min søster diskuterer henne, så er min søster mer konsekvent enn meg, for hun har ikke dårlig samvittighet en gang for å snakke negativt om henne. Jeg får av og til en dårlig følelse av det, men det går gjerne over.

Hvorfor skal jeg bry meg om henne når hun ikke bryr seg om meg ???

Du beskriver det akkurat slik jeg har det.Mora mi er også svært depressiv og har vært det i alle år.Hun snakker bare om seg selv og alle vondtene hun har. Nå er hun en gammel syk dame, jeg som datter burde sikkert stilt opp mer.Likevel må jeg beskytte meg mot henne, fordi hun tar fra meg alle krefter.HUn snakker om seg selv hele tiden, ser ikke andres behov og tar ikke hensyn.

Jeg har nok veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke føler noen som helst glede ved å være sammen med henne.

[Gjest ex-bridget]

Du beskriver det akkurat slik jeg har det.Mora mi er også svært depressiv og har vært det i alle år.Hun snakker bare om seg selv og alle vondtene hun har. Nå er hun en gammel syk dame, jeg som datter burde sikkert stilt opp mer.Likevel må jeg beskytte meg mot henne, fordi hun tar fra meg alle krefter.HUn snakker om seg selv hele tiden, ser ikke andres behov og tar ikke hensyn.

Jeg har nok veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke føler noen som helst glede ved å være sammen med henne.

Min mormor er også av samme ulla. Og når mormor ringer så orker ikke mamma en gang og snakke med henne, for hun klager så fælt sier hun.... Da har jeg prøvd meg noen ganger å si til mamma at "tenk om jeg sier det når du ringer meg, hadde du syns det hadde vært noe hyggelig?"

Da svarer hun ikke en gang.

Men jeg håper og tror at jeg har fått mer av pappas gener og at jeg aldri blir sånn. Men oddsene er jo dårlig da, når både mor og mormor er sånn....

Men oldemor derimot - hun var en knakende flott dame, så jeg får håpe det slår noen ledd bakover )

[Gjest '!-o-!']

Når skal enkelte innse at de bor i et fritt land og ikke *MÅ* noe som helst? Fri vilje, kalles det.

[Gjest KariKruskakli.]

Jeg synes du skal spørre deg selv, om hva du vil tenke etter at hun er død.

Kan du si det samme til deg selv da, med god samvittighet?

Tenk deg godt om. Ikke gjør noe du angrer på.

Snart har du henne kanskje ikke lenger.

[Gemini]

Du beskriver det akkurat slik jeg har det.Mora mi er også svært depressiv og har vært det i alle år.Hun snakker bare om seg selv og alle vondtene hun har. Nå er hun en gammel syk dame, jeg som datter burde sikkert stilt opp mer.Likevel må jeg beskytte meg mot henne, fordi hun tar fra meg alle krefter.HUn snakker om seg selv hele tiden, ser ikke andres behov og tar ikke hensyn.

Jeg har nok veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke føler noen som helst glede ved å være sammen med henne.

Så kjent så kjent, nesten skremmende dette her... Ganske så like erfaringer igjen. Min mor er også deprimert (mer eller mindre i perioder), negativ og mye mer...

Kunne vel egentlig skrevet side opp og side ned, men vet ikke om jeg vil gå inn på det i detalj nå... Men ja, det tar krefter, det er sikkert og visst.

[Gjest elsk noen andre, og si det(til dem)!]

Skjønner ikke helt hva du mener?

/Vi har aldri vært "nær", hun har oppdratt meg på avstand.kan aldri huske at hun har sagt at hun er glad i meg/...