hvordan stoppe trangen til og skade seg selv?

[Gjest urquell]

Sliter litt om dagen, er blitt erklaert frisk av behandlingsvesentet. (en psykolog bestemte seg etter 1 time at jeg ikke krevde videre behandling) Selv foeler jeg at denne vurderingen er helt feil og vet ikke mine arme raad. Har levert inn klage, men det ser daarlig ut.

Kom ut av sykehus for 2 uker siden etter en stor overose paracet. Siden jeg kom hjem er jeg blitt overfokusert paa piller, og det og ta en ny overdose. Jeg proever og stoppe megselv, Jeg gaar opp og ned gaten og lengter etter og hamstre piller. Hodet sier nei, men kroppen sier ja.

Jeg vet jo at det ikke loeser noenting, men jeg vet ikke hvordan jeg konstruktivt kan jobbe meg gjennom dette uten og ty til en ny overdose. Kroppen skriker etter piller, kutting, alt som kan gjoere mest mulig skade.

Jeg blir saa redd for jeg vil jo egentlig ikke skade megselv. Trenger raad, vet ikke hva jeg skal gjoere.

[Gjest izzabell]

Mistet trangen til å skade meg da jeg fikk diagnosen bipolar og medisiner mot dette. Har ikke skada meg på to år nå, fra dag en på lamictal.

[Gjest NonStopp]

Kjære venn!

Hva skal jeg si for å hjelpe deg? Tror dessverre ikke det er noe jeg kan si - jeg tror egentlig at du må finne utav det selv. ( Ikke for å vende deg en kald skulder altså! )

Det er vanskelig å forandre tankemåte, det trenger tid. Men prøv likevel! Prøv å finne noe å holde på med hele tiden, slik at tankene engasjerer seg i noe annet. Det krever en god del egeninsats og viljestyrke for å klare dette, men kanskje du trenger medisiner eller samtaleterapi i tillegg?

Hvis det du skriver er objektivt sett, og du ikke skader deg selv "for å få oppmerksomhet", så kan jeg ikke fatte og begripe at du ikke har et mer bredspektret tilbud!

Jeg har en venn jeg, som går til psykolog pga kjærlighetssorg. Det er jo fælt å ha det da, men altså.. Hun sier det selv også at hun føler seg heldig som får gå der.

[frosken]

Er du i utlandet fortsatt eller har du kommet tilbake til Norge?

Trangen til å skade deg har vel nå sammenheng med at du ikke blir hørt i forhold til ditt ønske om behandling, og da blir desperate handlinger nærliggende.

[Bitis Gabonica]

Mistet trangen til å skade meg da jeg fikk diagnosen bipolar og medisiner mot dette. Har ikke skada meg på to år nå, fra dag en på lamictal.

I mine øyne trenger du avgjort mer behandling. Man skal ikke måtte gå rundt å ha det slik!

Om det offentlige ikke kan tilby hjelp (poliklinikk), anbefaler jeg deg å ta kontakt med en privatpraktiserende psykolog/psykiater med kommunalt driftstilskudd. Det er ikke dyrere enn å gå ved en poliklinikk. Dessverre er det imidlertid ventelister.

[Gjest urquell]

Er du i utlandet fortsatt eller har du kommet tilbake til Norge?

Trangen til å skade deg har vel nå sammenheng med at du ikke blir hørt i forhold til ditt ønske om behandling, og da blir desperate handlinger nærliggende.

Jeg er fortsatt i UK, der det ikke er mulig og finne private psykologer. (ihvertfall ikke som er kvalifiserte, og kan noe om psykiske lidelser etc...)

Jeg oeyner et lite haap, om behandlingstilbud. Sendte skriftlig klage til psykologi avdelingen, og paa mandag skal jeg moete den overordnede sjefen for og diskutere saken, og hvor vi skal gaa fremover.

Jeg er kjempe redd for hvordan moetet skal gaa. Jeg er saa redd han skal vaere like arrogant og nedlatende som hun forrige. At jeg nok en gang skal bli vurdert som problemfri. Proever og tenke gjennom situasjonen saklig, og tenke paa konkrete ting som er problematiske, men alt jeg klarer og tenke er at dette er jo ikke noe skikkelig problem. Hva om de hadde rett foerst, jeg er problemfri, jeg vet det bare ikke selv?

(beklager dette hoertes veldig forvirret ut, det er bare det at i gaar, hadde jeg en fin dag der jeg foelte meg tilnaermet normal. Har ikke hatt det siden foer jul. Hver gang det skjer tenker jeg at jeg har jo ikke noe problem, jeg er bare en stor dramadroning, og alle ukene med ren fortvilelse, kjemping mot selvskading, overdoser etc. er bare oppspinn i min fantasi. Og da er det vanskelig og si til en behandler at egentlig sliter jeg det er bare at jeg har en normaldag i dag saa du kan ikke se det.)

[frosken]

Jeg er fortsatt i UK, der det ikke er mulig og finne private psykologer. (ihvertfall ikke som er kvalifiserte, og kan noe om psykiske lidelser etc...)

Jeg oeyner et lite haap, om behandlingstilbud. Sendte skriftlig klage til psykologi avdelingen, og paa mandag skal jeg moete den overordnede sjefen for og diskutere saken, og hvor vi skal gaa fremover.

Jeg er kjempe redd for hvordan moetet skal gaa. Jeg er saa redd han skal vaere like arrogant og nedlatende som hun forrige. At jeg nok en gang skal bli vurdert som problemfri. Proever og tenke gjennom situasjonen saklig, og tenke paa konkrete ting som er problematiske, men alt jeg klarer og tenke er at dette er jo ikke noe skikkelig problem. Hva om de hadde rett foerst, jeg er problemfri, jeg vet det bare ikke selv?

(beklager dette hoertes veldig forvirret ut, det er bare det at i gaar, hadde jeg en fin dag der jeg foelte meg tilnaermet normal. Har ikke hatt det siden foer jul. Hver gang det skjer tenker jeg at jeg har jo ikke noe problem, jeg er bare en stor dramadroning, og alle ukene med ren fortvilelse, kjemping mot selvskading, overdoser etc. er bare oppspinn i min fantasi. Og da er det vanskelig og si til en behandler at egentlig sliter jeg det er bare at jeg har en normaldag i dag saa du kan ikke se det.)

Vet ikke om du leser dette før du skal snakke med legen, men uansett så håper jeg samtalen går bra:-)

Man kan aldri direkte se andres psykiske smerte; så du må uansett forsøke å kommunisere med ord for å få fornuftig hjelp. Forsøk å være så ærlig som mulig. Si at du mesteparten av tiden ikke klarer å falle til ro og hvilke følelser du sliter med - men fortell også at du noen ganger betviler din egen opplevelse av situasjonen fordi det svinger så fort.

Poenget må være å få en type samtalebehandling som kan hjelpe deg til å fungere i hverdagen. At du kan bli nok hørt til at du klarer å fokusere på andre ting i tillegg.

[Gjest urquell]

Vet ikke om du leser dette før du skal snakke med legen, men uansett så håper jeg samtalen går bra:-)

Man kan aldri direkte se andres psykiske smerte; så du må uansett forsøke å kommunisere med ord for å få fornuftig hjelp. Forsøk å være så ærlig som mulig. Si at du mesteparten av tiden ikke klarer å falle til ro og hvilke følelser du sliter med - men fortell også at du noen ganger betviler din egen opplevelse av situasjonen fordi det svinger så fort.

Poenget må være å få en type samtalebehandling som kan hjelpe deg til å fungere i hverdagen. At du kan bli nok hørt til at du klarer å fokusere på andre ting i tillegg.

takk for svar, jeg klarte og faa forklart meg godt nok til og faa tilbud om behandling, selvom det i utgangspunktet er bare 10 samtaletimer. Er en saa utrolig stor lettelse og bli trodd, endelig! Jeg var saa redd for og bli avvist nok en gang, heldigvis var han veldig flink til og lytte, og det er han jeg skal se igjen. Etter 10 ganger skal vi evaluere, er det god nok grunn kan jeg faa flere timer. Det hele avhenger av hvor mye psykologi timene hjelper, og hvor mye det er og jobbe med. Det er ihvertfall en start, saa kan jeg laere og holde ut til jeg skal hjem til Norge om ett aars tid Faar endelig mer tro paa helsevesenet i dette landet.

[frosken]

takk for svar, jeg klarte og faa forklart meg godt nok til og faa tilbud om behandling, selvom det i utgangspunktet er bare 10 samtaletimer. Er en saa utrolig stor lettelse og bli trodd, endelig! Jeg var saa redd for og bli avvist nok en gang, heldigvis var han veldig flink til og lytte, og det er han jeg skal se igjen. Etter 10 ganger skal vi evaluere, er det god nok grunn kan jeg faa flere timer. Det hele avhenger av hvor mye psykologi timene hjelper, og hvor mye det er og jobbe med. Det er ihvertfall en start, saa kan jeg laere og holde ut til jeg skal hjem til Norge om ett aars tid Faar endelig mer tro paa helsevesenet i dette landet.

Dette var hyggelig å lese! Bruk timene godt og vær så ærlig og nærværende du klarer - og stol på at vedkommende vil ha som intensjon å hjelpe deg som best han kan. Siden magefølelsen din er god etter første time, så er det god grunn til å være optimistisk!