Om å "skjerpe" seg

[Finundre]

Til syvende og sist, for oss som sliter, handler det like så mye om å "skjerpe" seg og ta saken i egne hender..?? Jeg bare spør, og vet selvsagt at for flere er lidelsen større enn som så.

Men vi, som har depresjoner og angst..vi som ligger i senga og venter på at det skal stige en ny og bedre dag...vi som ikke ser annet enn en mørk vegg foran oss. Det er oss jeg tenker på. For min del kom aldri den dagen. Jeg venta gud vet hvor lenge. Hver dag forble en pine. Jeg gråt, drakk, tok pillene mine, gikk til psykolog og hadde det fælt. Ingenting hjalp. Det som imidlertid hjalp var da jeg selv hjalp meg selv. Jeg begynnte å leve, gjøre vanlige ting og kom meg opp av gropa. Det var sinnsykt hardt, men livet kom tilbake til meg.

Hva tror dere? Har jeg bare vært heldig, eller handler det like mye om å gjøre det man vet at man til slutt må gjøre?

[maire]

En viss "skjerping" må til, men alt til sin tid. Du var nok ikke bare heldig som til slutt kom deg opp av gropa ved å gjøre det du gjorde. Først hadde du jo grått, drukket, tatt pillene dine gått til psykolog og hatt det fælt, og antakeligvis fikk du bearbeidet en god del i den prosessen, selv om du ikke var bevisst det da? Og etter at man har vært igjennom en, to eller tre runder med gråt, piller og psykologer, så våkner man en dag og føler seg bedre rustet til å forsøke livet igjen kanskje? Hva hadde du å tape på å prøve dét etter alt du hadde vært igjennom?

[Gjest rota]

Ja, selvgjort er ofte velgjort. Det er vel en livsgnist som bor i oss som til slutt tar skjeen i egen hånd.

[Finundre]

En viss "skjerping" må til, men alt til sin tid. Du var nok ikke bare heldig som til slutt kom deg opp av gropa ved å gjøre det du gjorde. Først hadde du jo grått, drukket, tatt pillene dine gått til psykolog og hatt det fælt, og antakeligvis fikk du bearbeidet en god del i den prosessen, selv om du ikke var bevisst det da? Og etter at man har vært igjennom en, to eller tre runder med gråt, piller og psykologer, så våkner man en dag og føler seg bedre rustet til å forsøke livet igjen kanskje? Hva hadde du å tape på å prøve dét etter alt du hadde vært igjennom?

Nei, det kan du si...Men mennesket er nå engang slik at det er "behagelig" på en måte å grave seg ned i sin elendighet. Det er i det minste trygt. For meg var det et steg ut i det utrygge da jeg reiste meg igjen, og det var ikke lett.

[maire]

Nei, det kan du si...Men mennesket er nå engang slik at det er "behagelig" på en måte å grave seg ned i sin elendighet. Det er i det minste trygt. For meg var det et steg ut i det utrygge da jeg reiste meg igjen, og det var ikke lett.

å..men jeg mente absolutt ikke at du hadde hatt det lett da du tok steget ut i det ukjente. Det jeg mente var at du kanskje hadde fått en slags ballast, en utrustning med på veien igjennom alt det du hadde vært igjennom, som gjorde at du kunne ta steget ut i det ukjente, da du gjorde det. Hmm..vanskelig å forklare tankene mine. Jeg tror du har vært kjempesterk og at det kostet deg mye å komme dit du er nå. Du var med andre ord ikke bare "heldig".

[marlenexxx27]

"Å skjerpe seg" høres så fælt ut. Som om man har problemer ut av ren giddalaushet og likegyldighet. Som om man er en dårlig person.

Man trenger jo motivasjon for å gjøre noe. Men hvor kommer motivasjonen fra? Kanskje når man ikke klarer "skjerpe seg", så handler det om en slags skade i viljen? Man vil gjerne ville, men man gjør det bare ikke? Man har på en måte gitt opp? Eller?

Hmm....

[Gjest NonStopp]

Om du bare har vært heldig? Nei, så absolutt ikke! Du er FLINK, riktig flink!! Du har masse potensiale boende i deg, og dette har du brukt positivt! Du har guts!

Det står respekt av det du har gjort, det må du ALDRI glemme =)

Nina

[tjohei]

Tror du er inne på noe viktig der: det å ta fatt i sine egne problemer og ta ansvar for sitt eget liv også når man er syk. Det blir man nødt til. Andre kjenner en ikke så godt som en selv og kan ikke si hva en bør gjøre. Det må man finne ut selv. Ofte kan dette ta mange år, før noen innser. Vi har lett for å tenke at leger og psykologer skal helbrede oss, men vi kan bare helbrede oss selv. Like viktig er det å sørge for at man får riktig behandling. Føler man at man stanger hodet i veggen hos den samme psykologen år etter år, bør man tenke på å bytte. Selvhjelpgrupper med folk med lignende problemer har jeg veldig stor tro på. Da kan man begynne å ta tak i egne problemer og gjøre noe med dem. Lykke til! Vil også legge til at det kan ta år før man innser dette. Eller man kan føle seg låst og ikke greier å komme ut av situasjonen, men det er jo bare en selv det går mest ut over. En annen ting er at det er naturlig at man ikke ønsker å arbeide med det som er vanskelig fordi man ikke orker å kjenne på smerten og bli kjent med seg selv. Har man f.eks. vært utsatt for overgrep, må tiden være inne før man greier å bearbeide smerten.