Pasientrollen

[marlenexxx27]

Når man går inn i rollen som pasient, ser det ut til at det er lett å se på behandleren som en skummel autoritet. En man ikke tør være ærlig med. Man tør ikke si hva man tenker og føler, og man blir skuffa over at behandleren ikke har de telepatiske evnene som må til for å oppfatte alt dette usagte.

Så har vi de som er nesten motsatt. Som ser ut til å mene at dersom man er en behandler, så bør man oppføre seg som en blanding av mamma, pappa, politi, dommer og gud. Dersom behandleren ikke oppfører seg som denne herlige blandinga, men bare som et vanlig menneske, må h*n svi for det. Da må h*n finne seg i å bli kritisert av pasienten for alt h*n ikke gjør perfekt.

Men når jeg tenker meg om... så har vi jo også de som faktisk SYNES at behandleren er helt vidunderlig fantastisk, som en gave til menneskeheten.

Men EGENTLIG... Dersom pasienter så på sine psykologer/psykiatere/leger/whatever på en avslappet og nyansert måte, så dem for de menneskene de var... ja, det ville vel vært et tegn på at de yrkene var overflødige??

Javisst!! (aha-opplevelse)

[Gjest tjohooo]

Hvordan da, mener du?

Det er jo fint om man kan ta i mot råd fra og stole på en person man ser på på en nyansert måte.

Men så var det det der med selvobjekt, og behovet for å ha en person å idealisere osv. ...

[marlenexxx27]

Hvordan da, mener du?

Det er jo fint om man kan ta i mot råd fra og stole på en person man ser på på en nyansert måte.

Men så var det det der med selvobjekt, og behovet for å ha en person å idealisere osv. ...

Dersom du har tillit til psykologen din, og har et nyansert og avbalansert syn på han/henne, da kan du vel ikke være så syk? Da kan vel ikke de psykiske problemene være så veldig alvorlige?

[maire]

Dersom du har tillit til psykologen din, og har et nyansert og avbalansert syn på han/henne, da kan du vel ikke være så syk? Da kan vel ikke de psykiske problemene være så veldig alvorlige?

Det kommer seg vel an på hvordan psykisk syk pasienten er, tror du ikke? En pasient med angst og depresjoner kan vel fortsatt ha et avbalansert og nyansert syn på psykologen sin (selv om jeg egentlig ikke helt skjønner hva du mener med å ha et avbalansert og nyansert syn på en behandler?). Det vesentlige er vel om vedkommende er i stand til å gi deg noe så du kan hjelpe deg selv. Det er vel det som er det viktige? Må innrømme jeg ikke har noe bevisst forhold til behandleren min jeg. Hos ham er jeg bare opptatt av meg selv.

[Gjest tjohooo]

Dersom du har tillit til psykologen din, og har et nyansert og avbalansert syn på han/henne, da kan du vel ikke være så syk? Da kan vel ikke de psykiske problemene være så veldig alvorlige?

Spørs hva problemene går ut på, da.

Mennesker med f.eks. skrivesperre, ocd, angstlidelser og fobier, som ikke har problemer med relasjoner, kan vel greie å opprettholde et nyansert syn på behandleren skulle en tro.