NHD: trenger sårt svar. bipolar? borderline?

[PREETI]

Hei.

Jeg er ei jente på snart 17 år, som har slitt med psykiske problemer over et lengre tidsrom. Jeg har gått til poliklinisk behandling på BUP i snart 2,5 år, men jeg har dessverre ikke fått noe særlig utbytte av samtalene der. På sensommeren i fjor fikk jeg et sammenbrudd, jeg gråt hele tiden, orket ingenting og hadde store spiseproblemer og søvnforstyrrelser. Foreldrene mine ble veldig bekymret og bestilte time hos fastlegen, hun innkalte meg til en samtale, hvor hun konkluderte med at jeg var dypt deprimert og skrev deretter ut antidepressiv. Moren min som selv er utdannet sykepleier sjekket ut Cipralex i felleskatalogen, (det var det vi ble tildelt på apoteket), men ble skeptisk da hun så at det stod listet flere bivirkninger under Cipralex enn Cipramil (som var det medikamentet jeg hadde fått resept på.) Hun fikk raskt fikset det slik at jeg fikk Cipramil som jeg gikk på i 2-3 måneder.

Jeg merket kun små tegn til bedringer da jeg gikk på dette antidepressivet, som en psykiater på BUP senere ba meg ta sammen med Lamictal (stemningsstabiliserende), etter at psykologen min lurte på om jeg kunne ha en lidelse i det bipolare spekteret. (Grunnlaget for denne vurderingen var samtaler hvor vi kartla humørsvigningene og jeg tegnet opp grafer på hvor alvorlige jeg anså dem, samt at jeg fortalte ganske utdypende om hvordan ”toppene” og ”bunnene” utartet seg. Jeg tror denne lille fremgangen kom etter at jeg begynte å ta Lamictal sammen med Cipramil, men jeg kan ikke si at jeg er 100% sikker, jeg hadde så mye annet å tenke på akkurat da, og når jeg merket små tegn til bedring tolket både jeg og de rundt meg det som litt fremgang. Etter å ha gått på Lamictal i 4-5? uker, hvorav psykiateren trappet opp doseringen, fikk jeg store problemer med hudkløe, og psykiateren avgjorde at jeg burde kutte ut Lamictal med tanke på at denne kløen ikke kom til å avta. Jeg fortsatte å ta Cipramil i noen uker, og det var i dette tidsrommet jeg følte at jeg ikke fikk noen særlig effekt av medisinen. Jeg tok dette opp med psykologen jeg går til samtaler hos, og psykiateren som har ansvar for medisineringen min på BUP, og sammen ble vi enige om å prøve et annet antidepressiv, i håp om at jeg muligens ville få mer utbytte av det.

Valget falt tilslutt på Fontex, i og med at statistikker viser at omtrentlig 80% av de som prøver dette medikamentet får god effekt. Jeg har nå gått på Fontex i rundt 3-4 måneder og føler at jeg ikke har fått noe utbytte av medisineringen. Jeg sliter fortsatt med tunge depresjoner, og jeg opplever fortsatt disse ”toppene” hvor jeg føler at alt er flott. Jeg går ikke på skolen lenger, jeg har vært sykmeldt i snart to måneder på grunn av de psykiske vanskene mine, all undervisning er jeg selv ansvarlig for å følge opp hjemme. Jeg har alltid blitt ansett som en ressurssterk og pliktoppfyllende elev, et stempel som har vært viktig for meg. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg merker at presset på å følge opp de få fagene jeg fortsatt er elev i, er veldig tungt. Når jeg er deprimert er det lite jeg orker å ta tak i, og jeg føler selv at jeg henger langt etter de andre. Men tanken på å måtte kutte ut hele grunnkurset tynger meg også, derfor velger jeg å fortsette å prøve å følge opp de fagene jeg fortsatt skal ha st. punktskarakter i. Jeg har tatt mange runder med meg selv angående hva som synes best, og jeg har kommet frem til at det å kutte all skolegang mest sannsynlig vil være et enda større nederlag for meg.

Jeg nevner problematikken rundt skolegangen i håp om at det skal gi et klarere og mer nyansert bilde av situasjonen jeg nå befinner meg i.

Jeg må innrømme at etter jeg har fått beskjed om at jeg muligens er bipolar, har jeg lest og undersøkt mye om disse lidelsene. Jeg har satt meg grundig inn i diagnosekriteriene, tatt ulike ”tester” på nettet angående humørsvigninger og lest en del uttalelser fra både psykologer og psykiatere angående denne lidelsen. Ettersom jeg føler at behandlingen på BUP går tregt, har jeg selv prøvd å finne en del svar omkring problemene mine. Jeg synes det er meget vanskelig å gå rundt og ikke vite hva som feiler meg. Jeg liker ikke tanken på å få en diagnose, men jeg har innsett at dersom jeg ikke får større klarhet i hva problemene mine egentlig bunner i er det en ganske stor sjanse for at jeg ikke vil få den hjelpen og behandlingen jeg trenger.

Som tidligere nevnt har jeg lest en del om bipolare lidelser, men jeg har også funnet en del informasjon om personlighetsforstyrrelser, særlig om Boderline (også kalt emosjonell personlighetsforstyrrelse). Utganspunktet for at jeg ønsket mer informasjon om personlighetsforstyrrelser var opprinnelig ikke mistanke om at jeg selv muligens lider av det, men en venninne av meg fikk diagnosen ”Boderline” i november i fjor, noe som gjorde meg nysgjerrig på hva det innebærer å ha en ”boderline personlighet.”

Jeg leste en del om Boderline, og jeg må innrømme at jeg kjente meg igjen i (jeg liker ikke å innrømme dette), men omtrent alle kriteriene. Likevel hang jeg meg ikke så mye opp i det der og da, med tanke på at psykologen og psykiateren hadde en mistanke om at jeg led (lider) av bipolar lidelse.

Det som imidlertid ga meg en støkk, var at jeg leste en del på Doktor Online forumet hvor jeg søkte på bipolar lidelse nå nylig. Jeg kom til et innlegg hvor ei jente skrev at ”små detaljer irriterer meg, bare noen smatter eller har feil hårfrisyre kan dette få meg til å gå fra vettet.” Årsakene til at jeg hang meg oppi akkurat dette er følgende:

*1: Jeg har også en tendens til å irritere meg blå over små bagateller som kan utløse stor irritasjon. Jeg vet at dette også er et kjennetegn ved depresjon, derfor har jeg tidligere latt være å legge stor vekt på dette.

*2: I et annet innlegg leste jeg at svigningene til en annen pasient ikke varte lenge nok for å kunne kategoriseres som ”bipolare svigninger. ” Dette gjorde at jeg også undret meg litt, mine humørsvigninger er temmelig bråe og korte. Som regel utløses de av noe de rundt meg har gjort. Hvis for eksempel foreldrene mine raser eller kjefter på meg, kan jeg gå helt av hengslene. Jeg blir virkelig forbannet. Nå hører det med til historien at jeg alltid har hatt kort lunte, men jeg har ofte store problemer med å kontrollere sinnet. Jeg sier mye som jeg i ettertid angrer på, og jeg skader meg selv ofte som følge av konfrontasjoner.

Kopi av diagnosekriteriene for emosjonell personlighetsforstyrrelse, Boderline:

Diagnose

Hvordan stilles diagnosen? Diagnosen stilles best på grunnlag av strukturerte intervjuer ( eks. såkalt SCID-II). I et slikt intervju gjennomgår man en lang rekke personlighetstrekk og intervjuer og den som blir intervjuet blir enige om hvilke personlighetstrekk som er mest karakteristisk. Alle personlighetsforstyrrelser er definert ved spesielle kriterier. Eksempelvis er det ni kriterier for borderline PF hvorav minst fem av disse må være oppfylt for å kunne sette diagnosen borderline PF. Kriteriene er følgende:

1) Hektiske bestrebelser med sikte på å unngå å bli forlatt .

2) Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er karakterisert av en pendling mellom ytterlighetene idealisering og devaluering.

3) Identitetsforstyrrelse: Markert og gjennomgående ustabilt selvbilde eller selvfølelse.

4) Impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (eks. pengesløsing, ukritisk seksualliv, rusmiddelmisbruk, uvøren bilkjøring, spiseorgier).

5) Gjentatte selvmordsforsøk eller selvmordstrusler eller selvbeskadigende adferd.

6) Følelsesmessig ustabilitet som skyldes følelsesmessig overreaksjon ( eks. intense episoder med nedstemthet, irritabilitet eller angst som vanligvis varer et par timer og sjelden mer enn noen få dager).

7 Kronisk følelse av tomhet.

8) Intense sinnesreaksjoner eller vanskeligheter med å kontrollere sinnet ( eks. hyppige raseriutbrudd, konstant sinne, stadige slosskamper).

9) Tendens til paranoid tenkning eller alvorlige dissosiative symptomer ved alvorlig stress.

Hentet fra: http://www.med.uio.no/us/dn/dninfo/persfors.htm

1) Hektiske bestrebelser med sikte på å unngå å bli forlatt .

Jeg kjenner meg veldig igjen i denne påstanden. Jeg er livredd for at mennesker rundt meg skal forlate meg, ofte har jeg mistanker om dette uten at det er reelt grunnlag for at jeg skal frykte det. For å nevne et eksempel: For noen måneder tilbake var jeg sammen med en jevnaldrende gutt, vi hadde våre krangler og diskusjoner som de fleste andre tenåringer har. Problemet var at jeg alltid var livredd for at han skulle forlate meg og alltid ”sjekket” han angående hvor glad han var i meg. Jeg var utro, jeg sendte masse meldinger hvor jeg truet med å ta livet av meg, og gjorde mye rett og slett for å få oppmerksomheten hans! Jeg innså allerede den gang at det ikke er normalt å reagere slik, men jeg trengte rett og slett jevnlig bekreftelse på at han elsket meg.

Hver gang jeg krangler med foreldrene mine, må jeg stadig ha deres anerkjennelse og jeg sier alltid at jeg er glad i dem, da vet jeg at de sier at de er glad i meg også. Jeg trenger rett og slett å høre dette.

2) Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er karakterisert av en pendling mellom ytterlighetene idealisering og devaluering.

På dette punktet tror jeg det holder med å si følgende: Jeg har store problemer med relasjoner i forhold til andre mennesker, særlig jevnaldrende, dette er et atferdsmønster som bare er blitt mer og mer synlig etter hvert som jeg er blitt eldre.

Jeg er livredd for å slippe andre innpå meg, og jeg trenger å vite at jeg er bedre enn dem jeg er sammen med på ulike områder, så jeg slipper å føle at sviket deres er et nederlag dersom de svikter meg. (Noe jeg er temmelig sikker på at de gjør!!)

3) Identitetsforstyrrelse: Markert og gjennomgående ustabilt selvbilde eller selvfølelse.

Jaaaaa, sier jeg bare. Noen ganger har jeg virkelig tro på meg selv ”jeg kan greie alt”, ”jeg er flink”, ”jeg skal takle dette”, denne følelsen er så sterk at jeg nesten er tilbøyelig til å tro på det selv. Årsaken til at jeg ikke tror dette fullt ut, er fordi jeg har en gjennomgående dårlig selvfølelse og et miserabelt selvbilde på omtrent alle områder, noe som er en av grunnene til jeg utviklet spiseforstyrrelser.

4) Impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (eks. pengesløsing, ukritisk seksualliv, rusmiddelmisbruk, uvøren bilkjøring, spiseorgier).

Noen ganger sliter jeg virkelig med problemer rundt maten. Jeg har aldri klart å forstå problematikken rundt spiseforstyrrelsene mine selv, fordi den er så svingende. Periodevis spiser jeg ingenting, mens i andre perioder overspiser jeg mye og kaster opp. I mine øyne er dette et spisemønster de fleste ville kategorisert som overspising, jeg kan spise flere porsjoner middag og stappe i meg mye mellom måltidene.

5) Gjentatte selvmordsforsøk eller selvmordstrusler eller selvbeskadigende adferd.

Åja… men det verste er at jeg faktisk gjør det for å straffe andre. De to gangene jeg har gjort noen halvhjertede selvmordsforsøk har det vært i den hensikt å skremme, straffe, foreldrene mine fordi de har kommet med anklager jeg mener er urettferdige og at de har gjort meg meget irritabel. Jeg skader meg selv ofte, som regel etter konfrontasjoner med andre.

6) Følelsesmessig ustabilitet som skyldes følelsesmessig overreaksjon ( eks. intense episoder med nedstemthet, irritabilitet eller angst som vanligvis varer et par timer og sjelden mer enn noen få dager).

Jeg kunne likegodt formulert det punktet selv. Jeg overreagerer ofte, og intenst… jeg er virkelig irritert, deppa og nedfor, men humøret svinger fort. Jeg kan for eksempel være kjempeforbanna eller så deppa jeg mener at ingenting er verdt å leve for i en- to- tre timer, før alt plutselig virker lysere igjen uten at det egentlig finnes noen forklaring på hvorfor. Jeg har også perioder hvor jeg er enda mer deprimert, men de varer sjeldent mer enn et par dager, når det gjelder ”toppene” mine vil jeg også si at de passer inn i denne kategorien. De varer sjeldent mer enn i noen timer, toppen en til to dager.

7 Kronisk følelse av tomhet.

Tomhet, ja. Jeg har følt meg tom så altfor lenge. Noen ganger føler jeg meg så tom at jeg føler at jeg er mer død enn levende.

8) Intense sinnesreaksjoner eller vanskeligheter med å kontrollere sinnet ( eks. hyppige raseriutbrudd, konstant sinne, stadige slosskamper).

I hete diskusjoner eller i krangler har jeg ofte etter hvert store problemer med å kontrollere sinnet mitt. Jeg tror at jeg i mer eller mindre grad alltid er bitter, sint, irritabel, men at graden av dette øker veldig når jeg blir oppkavet.

9) Tendens til paranoid tenkning eller alvorlige dissosiative symptomer ved alvorlig stress.

Jeg er så utrolig paranoid… det er nok det største problemet mitt. Jeg er livredd for at folk skal få informasjon om meg som de senere kan bruke mot meg, og da mener jeg LIVREDD. Jeg er konstant anspent, og når jeg er veldig anspent får jeg enda større indre uro. Etter min mening er jeg mer eller mindre paranoid hele tiden.

Dette er i korthet de tankene som er mest fremtredende av de jeg har gjort meg opp når det gjelder de psykiske plagene mine. For meg er alle punktene som er nevnt ovenfor, svært fremtredende og disse plagene føles vanskelige å leve med.

Jeg har lest at bipolare lidelser og boderline personlighet kan opptre samtidig, hvorvidt dette er tilfelle eller ikke, har jeg ikke noen mening om. Etter å ha lest en del artikler og prøvd å sette meg grundig inn i diagnosekriteriene er min personlige mening at jeg mest sannsynlig lider av emosjonell personlighetsforstyrrelse.

Jeg har dessverre ingen informasjon angående hvorvidt de psykiske problemene mine er arvelige eller ikke fordi jeg er adoptert.

Jeg håper virkelig at jeg snart får bedre kontroll over situasjonen jeg befinner meg i, for meg virker den rett og slett håpløs.

[Gjest tørr ikke nick nå]

Man kan jo også være sånn på en søken etter diagnose at man begynner å faktisk leve opp til den man leser om. Var jeg deg ville jeg først forsøkt et annet stemningsstabiliserende medikament, siden du ikke kan bruke Lamictal. Du fortalte jo at det hjalp deg. Og at SSRI ikke hjelper.

Du er jo bare 17 år og mange ungdommer kan ha borderlinetrekk som mildnes etterhvert som man modnes med et par år. Dessuten tror jeg mange kriterer man leser om på borderline er noe mange vil få ved å ha det vondt og vanskelig og ustabilt, slik man har det når man har en ubehandlet bipolar lidelse. Og at de fleste vil forsvinne når man får behandlet den bipolar lidelsen. "Paranoia" kan være en sterk grad av å være usikker på seg selv.

Både meg og en venninne kunne godt å ha fått diagnosen borderline om vi havnet hos feil folk før vi fikk stabilisert vår bipolar lidelse. Bare nevner det.

Et lite hint er kanskje etter mine erfaringer(og de trenger jo slett ikke stemme) at stemningssvingninger ved borderline kan bli bedre med SSRI, mens de blir verre og raskere om du er bipolar.

[PREETI]

Man kan jo også være sånn på en søken etter diagnose at man begynner å faktisk leve opp til den man leser om. Var jeg deg ville jeg først forsøkt et annet stemningsstabiliserende medikament, siden du ikke kan bruke Lamictal. Du fortalte jo at det hjalp deg. Og at SSRI ikke hjelper.

Du er jo bare 17 år og mange ungdommer kan ha borderlinetrekk som mildnes etterhvert som man modnes med et par år. Dessuten tror jeg mange kriterer man leser om på borderline er noe mange vil få ved å ha det vondt og vanskelig og ustabilt, slik man har det når man har en ubehandlet bipolar lidelse. Og at de fleste vil forsvinne når man får behandlet den bipolar lidelsen. "Paranoia" kan være en sterk grad av å være usikker på seg selv.

Både meg og en venninne kunne godt å ha fått diagnosen borderline om vi havnet hos feil folk før vi fikk stabilisert vår bipolar lidelse. Bare nevner det.

Et lite hint er kanskje etter mine erfaringer(og de trenger jo slett ikke stemme) at stemningssvingninger ved borderline kan bli bedre med SSRI, mens de blir verre og raskere om du er bipolar.

Hm.. takk for et interessant svar Jeg synes det er fint med innspill, for jeg føler meg selv veldig usikker på hva jeg skal gjøre videre. Jeg vurderer å gi innlegget mitt til psykologen, men jeg er litt redd for det, i og med at det muligens er temmelig forvirrende.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for en av de beste innlegg/spørsmål jeg har sett i løpet av 7 år på DOL.

Jeg kan kun svare ut fra det du skriver.

Jeg finner det sannsynlig at du har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse / borderline. Din beskrivelse av deg selv peker klart mot dette.

Bipolar lidelse og borderline kann finnes samtidig.

Jeg er usikker på om du har en bipolar lidelse i tillegg. Lamictal vil virke stabiliserende og antidepressivt også på personer som kun har borderline.

Jeg tror at du uansett trenger lengrevarig behandling, og at det vil være gunstig at du så raskt som mulig kommer deg over i voksenpsykiatrien.

[PREETI]

Takk for en av de beste innlegg/spørsmål jeg har sett i løpet av 7 år på DOL.

Jeg kan kun svare ut fra det du skriver.

Jeg finner det sannsynlig at du har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse / borderline. Din beskrivelse av deg selv peker klart mot dette.

Bipolar lidelse og borderline kann finnes samtidig.

Jeg er usikker på om du har en bipolar lidelse i tillegg. Lamictal vil virke stabiliserende og antidepressivt også på personer som kun har borderline.

Jeg tror at du uansett trenger lengrevarig behandling, og at det vil være gunstig at du så raskt som mulig kommer deg over i voksenpsykiatrien.

Hei, og takk for et positivt og forklarende svar, som oppklarte mye for meg :-)

Synes også det er hyggelig at du fikk noe ut av innlegget mitt

Interessant at du mener at en del av atferdsmønsteret mitt kan ligne på det ved Boderline, jeg har i grunn lenge forstått at mye av årsaken til problemene mine ligger i selve atferden min.

Jeg synes rådet ditt om at jeg bør komme meg inn i voksenpsykiatrien snarest mulig virker veldig riktig for meg.

Jeg kommer til å ta dette opp med min behandler i neste time.

Ut i fra svaret ditt, regner jeg med at det er mulig å komme inn på VOP før fylte 18 år. Dersom behandleren min stiller seg negativ til dette, lurer jeg på hva som vil være smart å gjøre videre.

Skal jeg stå på mitt eller vente til jeg fyller 18. (Det er et år og snart en måned til)

Mvh,

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei, og takk for et positivt og forklarende svar, som oppklarte mye for meg :-)

Synes også det er hyggelig at du fikk noe ut av innlegget mitt

Interessant at du mener at en del av atferdsmønsteret mitt kan ligne på det ved Boderline, jeg har i grunn lenge forstått at mye av årsaken til problemene mine ligger i selve atferden min.

Jeg synes rådet ditt om at jeg bør komme meg inn i voksenpsykiatrien snarest mulig virker veldig riktig for meg.

Jeg kommer til å ta dette opp med min behandler i neste time.

Ut i fra svaret ditt, regner jeg med at det er mulig å komme inn på VOP før fylte 18 år. Dersom behandleren min stiller seg negativ til dette, lurer jeg på hva som vil være smart å gjøre videre.

Skal jeg stå på mitt eller vente til jeg fyller 18. (Det er et år og snart en måned til)

Mvh,

Ved borderlinebehandling er psykoterapien den langt viktigste. Medisiner kan være en tilleggshjelp.

Psykoterapien bør være ukentlig og vare 3-5 år. Hos samme terapeut.

Det siste skal være ditt argument. Vil BUP kunne gi deg behandling i 3-5 år fremover, eller vil det være like greit å starte hos en "voksenbehandler" allerede nå?

PS. Om du søker videre på nettet, husk r-en i borderline. Border = grense. DS.

[PREETI]

Ved borderlinebehandling er psykoterapien den langt viktigste. Medisiner kan være en tilleggshjelp.

Psykoterapien bør være ukentlig og vare 3-5 år. Hos samme terapeut.

Det siste skal være ditt argument. Vil BUP kunne gi deg behandling i 3-5 år fremover, eller vil det være like greit å starte hos en "voksenbehandler" allerede nå?

PS. Om du søker videre på nettet, husk r-en i borderline. Border = grense. DS.

Hehe, takk for tips og svar :-)

Jeg skal ta det opp med henne snarest, samt vise til rådene du har gitt meg.

Mvh,