Hva er kone og mann enig om ang. døden?

[flisa]

Snakker man om slike ting når man er frisk og man ikke ser døden i øynene?

- Gubben og jeg har snakket om begravelse kontra kremasjon. Jeg har sagt at jeg vil kremeres, orker ikke å tenke på at jeg skal ligge der og råtne, og jeg håper han ordner sånn at jeg blir kremert. Jeg syns aske er rent og fint - - bare en følelse altså....

Men jeg kremerer ikke han om han ikke ønsker det.

Kan den etterlatte gjøre som han/hun vil synes dere?

Jeg kjenner en dame som ikke kremerte sin mann, enda hun visste det var hans ønske.

Er sånt viktig for deg? og FÅR man bestemme slik selv - eller er man avhengig av hva som er vanlig der man bor evnt.?

[mrxx]

Jeg synes at den som dør må bestemme dette selv. Det er tross alt hans/hennes kropp. Andre skal vel ikke bestemme over den?

[flisa]

Jeg synes at den som dør må bestemme dette selv. Det er tross alt hans/hennes kropp. Andre skal vel ikke bestemme over den?

Ja, det syns jeg også.

[Gjest ikke brennes]

Det må man da få lov til å bestemme selv, så sant det lar seg gjøre. Vi er begge fullstendig enige om at vi vil begraves hele. Tanken på at kroppen min brutalt skal brennes opp er helt grusom. Også tenker jeg at da er det jo ikke noe å grave den heller, noe sted å besøke den døde. Ikke sikkert det er så mye av personen i urna liksom.. litt aske bare.. nei fysj...

[mil1365380270]

Klart man skal følge avdødes ønske.

[morsan]

Det må man da få lov til å bestemme selv, så sant det lar seg gjøre. Vi er begge fullstendig enige om at vi vil begraves hele. Tanken på at kroppen min brutalt skal brennes opp er helt grusom. Også tenker jeg at da er det jo ikke noe å grave den heller, noe sted å besøke den døde. Ikke sikkert det er så mye av personen i urna liksom.. litt aske bare.. nei fysj...

Man får et gravsted likevel. Urnen settes ned på kirkegården/gravlunden, med helt vanlig gravstøtte.

Når du går på kirkegårder/gravlunder, er det umulig å si om det er kister eller urner som befunner seg der (unntatt ved de helt nye gravene, da)

[flisa]

Det må man da få lov til å bestemme selv, så sant det lar seg gjøre. Vi er begge fullstendig enige om at vi vil begraves hele. Tanken på at kroppen min brutalt skal brennes opp er helt grusom. Også tenker jeg at da er det jo ikke noe å grave den heller, noe sted å besøke den døde. Ikke sikkert det er så mye av personen i urna liksom.. litt aske bare.. nei fysj...

Ja, sikkert mange som tenker som deg der. Jeg ser for meg skrekkbilder av et råttent lik på hvite laken med ormer og mark i. VI er alel forskjellig skrudd sammen -så vi bør vel kanskje bestemme det selv?

[morsan]

Klart man skal følge avdødes ønske.

Enig med deg, men den avdøde (eller evt andre pårørende) har ikke noe de skulle ha sagt hvis de nærmeste pårørende bestemmer seg for å gjøre noe annet. Finnes ikke rom for å be om midlertidig forføyning her, nei!

[Gjest bebba]

Man får et gravsted likevel. Urnen settes ned på kirkegården/gravlunden, med helt vanlig gravstøtte.

Når du går på kirkegårder/gravlunder, er det umulig å si om det er kister eller urner som befunner seg der (unntatt ved de helt nye gravene, da)

Urnene trenger vel mye mindre plass enn kister.

[Gjest ikke brennes]

Man får et gravsted likevel. Urnen settes ned på kirkegården/gravlunden, med helt vanlig gravstøtte.

Når du går på kirkegårder/gravlunder, er det umulig å si om det er kister eller urner som befunner seg der (unntatt ved de helt nye gravene, da)

Ja, det vet jeg jo. Men da er det liksom ikke "onkel Morten" som ligger der, men bare en urne med noe aske i som kanskje er litt av ham liksom. Mye bedre sånn sett at en vet at kroppen ligger der, synes jeg. Også er det så fint å tenke på at alle de fine blomstene oppå graven, liksom fører livet videre...

[Gjest bebba]

Hva skjer med dem som ikke har ytret noe ønske? Er det da opp til nærmeste pårørende? Jeg bryr mest lite om hva som blir av meg etter at jeg er død, men plutselig kom jeg til å tenke på hvem skal ordne med alt hvis jeg stryker ned på veien hjem nå etterpå.

[Gjest ikke brennes]

Ja, sikkert mange som tenker som deg der. Jeg ser for meg skrekkbilder av et råttent lik på hvite laken med ormer og mark i. VI er alel forskjellig skrudd sammen -så vi bør vel kanskje bestemme det selv?

Jepp.. ser for meg forkullet hud og ødeleggelse jeg med tanke på kremmering, for ikke å snakke om marerittet med å være skinndød og så kastet i ilden...

Klinger bedre for meg å naturlig gå i oppløsning, enn å skulle destrueres fort og gærdi..

[morsan]

Ja, sikkert mange som tenker som deg der. Jeg ser for meg skrekkbilder av et råttent lik på hvite laken med ormer og mark i. VI er alel forskjellig skrudd sammen -så vi bør vel kanskje bestemme det selv?

;-) Jeg er mer som deg! Bedre å brennes opp enn å råtne opp. Og i tilfelle det ekstremt sjeldne skulle inntreffe at jeg bare var "skinndød", så ville kremeringen garantert ta knekken på meg, slik at jeg ikke blir levende begravd... ;-)

uff, alt man får seg til å tenke på!!!

Men i den historien du viste til i hovedinnlegget: Jeg er enig i at man bør følge avdødes ønsker. Men hvis enken hadde meget sterke følelser rundt dette, f.eks. at hun ikke orket tanken på å kremere ham, så har jeg jo forståelse for det også.

Det er jo hun som skal leve videre med minnene, og det kunne jo tenkes at hun av ulike grunner følte det umulig å velge kremasjon,

Det viktigste er at de snakker sammen, slik at man kanskje kan moderere sine ønsker for å dermed ta hensyn til d epårørende?

Hva hvis f eks den ene ektefellen ønsket askespredning, mens den andre ville synes det var utrolig trist å ikke ha en grav å gå til?

[Gjest malun]

Jeg må innrømme at jeg gir blanke blaffen i om jeg blir fyrt opp eller gravd ned etter min død. Regner med at jeg ikke kommer til å kjenne så mye til det allikvel...

Det eneste jeg har gitt beskjed om til alle mine nærmeste er at de kan gi bort alle organer som måtte være brukbare, dersom jeg plutselig skulle fare heden.

Men jeg vil gå langt for å respektere mine nærmestes ønsker i så måte - det handler liksom mer om respekt for noen en er glad i og å hedre deres minne. Moren min er for eksempel fast bestemt på at hun vil kremeres og at asken hennes skal strøs, hun vil ikke ha noe gravsted. Det kommer jeg til å strekke meg langt for å oppfylle når den tid kommer.

[morsan]

Jepp.. ser for meg forkullet hud og ødeleggelse jeg med tanke på kremmering, for ikke å snakke om marerittet med å være skinndød og så kastet i ilden...

Klinger bedre for meg å naturlig gå i oppløsning, enn å skulle destrueres fort og gærdi..

*S* Jeg er helt motsatt: Er jeg skinndød er det bedre å dø fort i ovnen enn å plutselig våkne til liv under torva!!

[Babette]

Jeg vil i alle fall kremeres. Både fordi jeg har skrekk for å bli levende begravet, og fordi jeg ikke liker tanken på å ligge og råtne i jorda.

Men jeg synes det er vanskelig å snakke seriøst om dette med kjæresten, det blir liksom så trist. Så det er enklere å fleipe med det.

[morsan]

Hva skjer med dem som ikke har ytret noe ønske? Er det da opp til nærmeste pårørende? Jeg bryr mest lite om hva som blir av meg etter at jeg er død, men plutselig kom jeg til å tenke på hvem skal ordne med alt hvis jeg stryker ned på veien hjem nå etterpå.

Ja, det er opp til de pårørende å bestemme.

Innen lovens rammer, naturlig nok.

Før var det meget strenge regler for askespredning. Det er lempeligere nå, men jeg vet ikke helt hvilke regler som gjelder.

[Gjest malun]

Ja, det vet jeg jo. Men da er det liksom ikke "onkel Morten" som ligger der, men bare en urne med noe aske i som kanskje er litt av ham liksom. Mye bedre sånn sett at en vet at kroppen ligger der, synes jeg. Også er det så fint å tenke på at alle de fine blomstene oppå graven, liksom fører livet videre...

Er det bedre å tenke på at "onkel morten" ligger seks fot under og stinker med skallen full av mark, da?

Og lure på hvor langt kroppen hans er kommet i forråtnelsesprosessen?

*grøss*

[morsan]

Ja, det vet jeg jo. Men da er det liksom ikke "onkel Morten" som ligger der, men bare en urne med noe aske i som kanskje er litt av ham liksom. Mye bedre sånn sett at en vet at kroppen ligger der, synes jeg. Også er det så fint å tenke på at alle de fine blomstene oppå graven, liksom fører livet videre...

Jeg synes ikke det er så hyggelig å tenke at det er onkel Morten som ligger der som beinrangel heller *grøss*

For et par år siden ble det ved et uhell gravd opp en gammel grav et sted i Norge, og så viste det seg at det var en dame som hadde dødd i 1967 eller deromkring som de fant skjellettet av! *uff*

[Babette]

Jepp.. ser for meg forkullet hud og ødeleggelse jeg med tanke på kremmering, for ikke å snakke om marerittet med å være skinndød og så kastet i ilden...

Klinger bedre for meg å naturlig gå i oppløsning, enn å skulle destrueres fort og gærdi..

Hvis du er skinndød og så blir kastet i ilden, tror jeg neppe du vil kjenne stort. Det er særdeles høy temperatur der.