Sosiale situasjoner

[Gjest turbolips]

Jeg er en jente på 23 år som sliter med mitt sosiale liv. For å ta det fra begynnelsen av, så kan jeg beskrive hvordan jeg ser på meg selv sammen med andre mennesker. Jeg er opplært til å være blid og høflig, og smiler til folk når jeg passerer dem, er høflig, og vi alltid folks beste. Jeg svarer aldri folk på en sånn måte at de vil føle seg utilpass. Jeg setter aldri folk på plass. Vil ikke være i veien eller være til bry for folk, så jeg er alltid på vakt i om jeg er det ovenfor folk. Jeg snakker sjelden/aldri med fremmede, med mindre jeg må. Jeg er ikke den som tar kontakt med andre, og jeg sier ikke så mye sammen med folk jeg ikke kjenner så godt.

Så kommer problemet. Jeg føler at svært mange av de jeg møter, ikke liker meg. Jeg sier ikke alle, så jeg føler jeg vet forskjellen på når noen liker meg eller ikke. Jeg føler jeg blir holdt utenfor i mange situasjoner. Nå begynte jeg på en skole et stykke unna hjemstedet mitt, og så langt har det ikke gått særlig bra. Jeg ble satt på gruppe med noen i klassen, og jeg føler de ikke har mye til overs ovenfor meg. Jeg merker det i måten de stiller meg spørsmål, at de stiller dem fordi de syns jeg er rar, eller måten jeg blir holdt utenfor på i mange sammenhenger.

Jeg har mang en gang sittet med en gjeng og lurt på om jeg er rar (negativt) eller unik (positivt) ettersom jeg føler jeg ikke får innpass. Det de sitter og snakker om, og diskuterer, og bare måten ting blir sagt på, faller meg helt unaturlig, og da orker jeg ikke late som jeg også er sånn, bare for å få innpass i gruppa. Jeg sliter litt med andre ting, så jeg har vært en del borte fra skolen, og jeg lurer på om dette kan være en av grunnene til at de holder meg utenfor. Det er jo mulig de tror jeg prøver å slippe unna ting, og oppfatter meg som sleip. Men så lenge ingen spør, har jeg ikke forklart noenting.

Jeg har søkt om overflytting, og det blir bra, men jeg vet ikke om jeg får det samme problemet der også. Hva om jeg er såpass "unormal" i forhold til resten av studentene, at folk vi fortsette å se på meg som en de vil holde utenfor? En gang jeg var på fest var det en som ble full og begynte å "fortelle meg om meg". Dette er en jeg kjenner litt. Han mente at når jeg farga håret sort, måtte jeg regne med at folk tenkte sitt. Og at jeg gikk i mørke klær, var ikke akseptabelt. Det var dongeri etc som var tingen. For å opplyse, jeg går i helt vanlige klær, mener selv det ikke er noe som helst oppsiktsvekkende, men liker å farge håret svart, fordi jeg syns det er en fin farge. Har til og med fått komplimenter fra gamle damer om hvor fint skinnende svart hår jeg har! Så det er ikke så mye metal her i gården nei.

Jeg tenker ofte at jeg bør synge ut og si imot i sammenhenger der jeg velger å tie, men da skaper jeg jo ihvertfall ufred og misnøye. Jeg vil jo ikke ha folk imot meg heller.

[Lillemus]

Jeg tror ikke nødvendigvis du skaper misnøye om du sier meningene dine, det kan jo være vanskelig å forholde seg til folk som aldri tør akkurat det. Man vet aldri hvor man har dem liksom.

Kom litt ut fra skallet ditt du, vis hvem du er så skal du se du blir godt mottatt. ) lykke til!

[kvakker]

Du virker enormt usikker på deg selv.

Du kan jo prøve å våge litt mer.Si meninger,selv om de ikke er lik andres.Stå litt mer fram med personlighet.

Du er litt for redd for hva andre måtte mene og tro om deg.At du virker kanskje veldig passiv.

Slikt kan fort bli kjedeligt,og ender med at folk ikke gidder å ta deg med på diskusjoner og i hele bildet.

Vær deg selv,hele deg.Våg litt mer.

[Gjest '!-o-!']

Jeg ville stort sett beskrevet meg selv helt motsatt enn du beskriver deg selv, og jeg blir omtrent alltid godt likt når jeg treffer nye mennesker. At det innimellom kan endre seg etter hvert er en helt annen sak, men det skjer jo ikke katastrofalt ofte. :-)

Våg litt mer, er mitt råd. Ikke virk som om du ber om unnskyldning fordi du er til. Si din mening. Hvis ikke virker du lett ullen og gjør andre usikre på deg. Tenk etter, hvor mange du er usikker på gidder du pleie omgang med?

[Gjest rutangis netu]

Usikkerhet hører ungdommen til. Dessverre. For mange mennesker er det slik.

Når en blir eldre er det derfor deilig å komme til den erkjennelse at det gjør da ingenting om noen ikke liker en. En liker ikke alle selv heller! Og det er jo bedre om halvparten av dem du omgås liker deg godt enn at alle er likegyldige til deg? Det gjør ikke noe da om den andre halvparten ikke liker deg noe særlig. Det er jobare snakk om at mennesker er forskjellige! En liker ikke all slags mt, en liker ikke alle slags fritidsaktiviteter og en liker ikke alle slags mennesker. Så enkelt er det.

Men for at denne ene halvparten skal kunne oppdge at de liker deg, så MÅ du øve deg på å få fram hva du liker, ikke liker osv. Og for å få til det må du øve, øve, øve. Som med alt mulig annet en ikke er flink til! Du hadde ikke gått på bena dine i dag hvis du aldri hadde prøvd da du var liten, ikke sant? Livet er en lang læringsprosess, vi er aldri utlært!

Lykke til!

[Gjest rutangis netu]

Usikkerhet hører ungdommen til. Dessverre. For mange mennesker er det slik.

Når en blir eldre er det derfor deilig å komme til den erkjennelse at det gjør da ingenting om noen ikke liker en. En liker ikke alle selv heller! Og det er jo bedre om halvparten av dem du omgås liker deg godt enn at alle er likegyldige til deg? Det gjør ikke noe da om den andre halvparten ikke liker deg noe særlig. Det er jobare snakk om at mennesker er forskjellige! En liker ikke all slags mt, en liker ikke alle slags fritidsaktiviteter og en liker ikke alle slags mennesker. Så enkelt er det.

Men for at denne ene halvparten skal kunne oppdge at de liker deg, så MÅ du øve deg på å få fram hva du liker, ikke liker osv. Og for å få til det må du øve, øve, øve. Som med alt mulig annet en ikke er flink til! Du hadde ikke gått på bena dine i dag hvis du aldri hadde prøvd da du var liten, ikke sant? Livet er en lang læringsprosess, vi er aldri utlært!

Lykke til!

Det der med at halvparten kommer til å like deg, var vel å ta litt hardt i kanskje.

Det holder jo om en finner noen få faktisk. En rekker allikevel ikke å vedlikeholde vennskap til mer enn noen få av gangen! Og disse 'noen få' vil også skifte etter som livet forandrer seg, hvor en bor, hva en driver med osv.

[Gjest Selvinnsikt]

Hei:0)

Jeg synes selv det er vanskelig å forholde seg til personer som ikke uttrykker sine meninger. Det er vanskelig å finne samtaleemner og etter å ha forsøkt å prate om noe, dropper en etterhvert ut.

Er det noe du ikke interesserer deg for i en samtale, går det jo fint an å si at du ikke vet noe om emnet, ikke synes noe om det osv. Drei da samtalen over på noe som du liker å prate om, interesserer deg for osv..

Tror ikke så mange bryr seg om hvordan du ser ut. I dag er jo det meste akseptabelt. Drit i det. Men vær deg selv.

Hva gjør det om ikke alle er enig med deg?

[Gjest tjohooo]

De jeg liker best, er som oftest de jeg vet hvor jeg har. De som sier i fra, som jeg vet at vil svare ærlig og ikke snakke meg etter munnen.

De jeg blir mest usikker på er de jeg vet er livredd for å bli mislikt. Jeg føler ikke jeg kan stole på dem og lurer ofte på hvor jeg har dem. Så de slipper jeg ikke innpå meg i særlig stor grad.

De som er stille og livredde for å få noen mot seg blir ofte ikke inkludert på samme måte som dem som er seg selv (jeg tror ikke du er deg selv når du blir styrt av frykten for å bli mislikt). Du kan ikke regne med at noen prøver ekstra hardt å få deg med, og du må ikke ta det som noen bekreftelse på at du er rar/mindreverdig når det ikke skjer, du må rett og slett ta ansvar for deg selv.

Hva så hvis noen ikke liker deg, INGEN blir likt av alle. Hva er forresten meningen med det?

Jeg har også møtt folk i forskjellige sammenhenger som jeg har blitt oppgitt over når jeg hører hva de snakker om, eller på andre måter ikke føler meg "hjemme" sammen med. Så klart man ikke skal forandre den man er for å passe inn, og det finnes jo så mange andre mennesker her i verden som man kan identifisere seg med og trives sammen med. Man må bare finne en måte å komme over ens med slike grupper hvis man må ha kontakt med dem (studiesammenheng,eller slekt for den del),de trenger jo ikke bli omgangsvenner av den grunn. Og av og til trenger slike grupper at noen som kommer utenfra og reagerer sier klart i fra hva de mener

Men - angående folk du gjerne vil bli akseptert av men merker at du ikke blir det helt: For å si det sånn... har du problemer, så synes det. og det er bare en gang sånn, at de fleste blir tilbakeholdne (redde) da. Tror du vil merke stor forskjell når du har fått fiksa opp i problemene dine, og utstråler positiv selvsikkerhet. (Logisk sett: Hadde det ikke vært sånn, hadde du kanskje heller ikke følt noe behov for å fikse opp i problemene dine, og da hadde du stagnert.)

[Gjest malun]

De jeg liker best, er som oftest de jeg vet hvor jeg har. De som sier i fra, som jeg vet at vil svare ærlig og ikke snakke meg etter munnen.

De jeg blir mest usikker på er de jeg vet er livredd for å bli mislikt. Jeg føler ikke jeg kan stole på dem og lurer ofte på hvor jeg har dem. Så de slipper jeg ikke innpå meg i særlig stor grad.

De som er stille og livredde for å få noen mot seg blir ofte ikke inkludert på samme måte som dem som er seg selv (jeg tror ikke du er deg selv når du blir styrt av frykten for å bli mislikt). Du kan ikke regne med at noen prøver ekstra hardt å få deg med, og du må ikke ta det som noen bekreftelse på at du er rar/mindreverdig når det ikke skjer, du må rett og slett ta ansvar for deg selv.

Hva så hvis noen ikke liker deg, INGEN blir likt av alle. Hva er forresten meningen med det?

Jeg har også møtt folk i forskjellige sammenhenger som jeg har blitt oppgitt over når jeg hører hva de snakker om, eller på andre måter ikke føler meg "hjemme" sammen med. Så klart man ikke skal forandre den man er for å passe inn, og det finnes jo så mange andre mennesker her i verden som man kan identifisere seg med og trives sammen med. Man må bare finne en måte å komme over ens med slike grupper hvis man må ha kontakt med dem (studiesammenheng,eller slekt for den del),de trenger jo ikke bli omgangsvenner av den grunn. Og av og til trenger slike grupper at noen som kommer utenfra og reagerer sier klart i fra hva de mener

Men - angående folk du gjerne vil bli akseptert av men merker at du ikke blir det helt: For å si det sånn... har du problemer, så synes det. og det er bare en gang sånn, at de fleste blir tilbakeholdne (redde) da. Tror du vil merke stor forskjell når du har fått fiksa opp i problemene dine, og utstråler positiv selvsikkerhet. (Logisk sett: Hadde det ikke vært sånn, hadde du kanskje heller ikke følt noe behov for å fikse opp i problemene dine, og da hadde du stagnert.)

Jepp!

[Gjest JMR1980]

En ting må du lære deg: du kan ikke alle og alle vil heller ikke like deg. Det er bare å akseptere, så enkelt er det. Det kan høres brutalt ut men slik er det bare.

Jeg kan fortelle om meg selv. I flere år slet jeg med depresjoner og hadde et så elendig selvbilde at da jeg så meg i speilet så så jeg en skikkelig stygg fyr. Dette ble for mye etter hvert og jeg bestemte meg for å få profesjonell hjelp. Det endte med at jeg flyttet ut hjemmefra og går nå på en skole lang borte fra hjemstedet. Og som jeg har vokst på det.

Jeg har lært at jeg skal ikke ha som mål at alle skal like meg, det er plent umulig. Jeg liker jo heller ikke alle! Må si at jeg er en jovial person og spøker ofte. Det er slik jeg er og det er bare å akseptere det. Jeg tenker ikke lenger at "åh, nå sa jeg noe dumt" eller "nå liker de meg ikke". Hva så om de ikke gjør det? Jeg gir blaffen i de og trenger ikke de i livet mitt. Vær deg selv. Nå kan du spørre deg "hva er meg selv?" Jo, det er de situasjonene du trives best i. Vær stolt av deg selv. Gå med de klærne du vil. Og vær mer sosial. Jeg har før vært så sjenert overfor jenter at snakket en jente til meg ble jeg så forfjamset at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Dette har jeg jobbet med og plutselig har jeg flere jentevenner enn guttevenner. Husker at jeg tok bilde av de, det ble en del og viste albumet hjemme. Pappa lurte på om det bare var jenter på det stedet :-)

Du må ikke tenke på hva du skal si eller gjøre, la situasjonen avgjøre det. Du kan ikke gå rundt og pugge på replikker på hva du skal si. Det er litt frekt men iblant må man bare "brøyte" seg inn blant folk. Du kan ikke forvente at de skal komme til deg, det er de færreste som gjør. Begynn med å snakke om hverdagslige saker og plutselig har du en samtale. Vis hvem du er. Svar de som er frekke. Ikke gjem deg bort og kom deg fram i lyset.

Og en ting til, man kan ikke løpe fra sine problemer. De vil forfølge deg overalt helt til du tar et oppgjør med de. Det beste vil da være å konfrontere problemene.

Jeg håper at det går bra med deg. Alle fortjener å ha et godt liv.

Lykke til:-) dette går bra