Utfordringer på jobben

[Gjest prust]

Jeg jobber i et lite firma med 4-5 ansatte, i oppstartsfasen, ganske sårbart. Jeg har svangerskapspermisjon, men jobber en dag i uka nå mens mannen min har pappa-permisjon.

Vi søkte tidlig om å utvide permisjonen frem til 1. september. Da kunne vi vente med å få minstemor inn i barnehage til etter sommeren (hun vil da være 16 mnd) og eldstemann vil få en rolig innkjøring i første klasse.

Nå er det imidlertid store omveltninger på jobb, og de trenger sårt min arbeidskraft fra 1. april. Mannen min jobber ekstremt mye fra mars t.o.m. september, så det aller meste av organisering og barn faller på meg i denne perioden.

Spørsmålet nå er da: SKal vi sette himmel og jord i bevegelse for å skaffe pass til minstemor 2-3 dager i uka fra 1. april???

Jeg har sett sånn frem til en lang permisjon denne gangen, og vi hadde jo bestemt oss for at minstemor skulle slippe å ut i den store verden så tidlig... Samtidig ønsker jeg jo å være med på å drive firmaet videre, og komme gjennom den kneika vi er i nå...

Noen råd???

[Gjest Cindyjenta]

Vel, du må sette det opp mot hverandre!

Hva er viktigst?

BARNA?

JOBBEN?

Begge deler har innvirkninger på fremtiden.

Jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde gjort!Selv om jeg alltid har vært karriere bevisst, så har jeg alikevel satt barna foran!

Lykke til i valgets kvaler! ;-)

[Gjest den gyldne sol]

Vil bare minne deg på at når det eldste barnet ditt begynner i første klasse så vil han eller hun kanskje også trenge litt oppfølging den første tiden, slik at du tar det med i vurderingen din.

I mitt barns klasse var det mange barn som både kunne gråte og synes alt var skummelt fra begynnelsen og disse barna hadde gått i barnehage fra før. Så det teller ikke viser det seg.

Mitt barn gledet seg vilt til skolenl og kunne ikke komme dit fort nok, men da det begynte så var det ikke bare topp hele tiden alikevel.

Lykke til med valget.

[Torv]

Jeg har uten tvil (om jeg måtte velge) valgt å ta permisjonen som planlagt.

Jeg har selv gått tidligere tilbake på jobb fordi jeg var sårt tiltrengt.......det vil jeg aldri gjøre igjen!

[Gjest prust]

Jeg har uten tvil (om jeg måtte velge) valgt å ta permisjonen som planlagt.

Jeg har selv gått tidligere tilbake på jobb fordi jeg var sårt tiltrengt.......det vil jeg aldri gjøre igjen!

Jeg begynte å jobbe 50% da nummer to var bare 8 mnd. pappen var da hjemme mens jeg jobbet. Hun begynte i barnehage da hun var 13 mnd. Denne gangen har vi vært så innstilt på å drøye hjemme-tida litt mer.

En mulighet er at min mor, som nå er pensjonist, kunne passe henne. Men jeg har ikke lyst til å presse henne til det. Tror ikke hun har lyst til å ha denne type forpliktelse når hun nå endelig har fri.

[Gjest prust]

Vel, du må sette det opp mot hverandre!

Hva er viktigst?

BARNA?

JOBBEN?

Begge deler har innvirkninger på fremtiden.

Jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde gjort!Selv om jeg alltid har vært karriere bevisst, så har jeg alikevel satt barna foran!

Lykke til i valgets kvaler! ;-)

Ja, barna er klart viktigst. Minstemor kunne sikkert få det greit hos dagmamma, mormor eller i barnehage, men jeg har ikke lyst til at vi skal begynne på det stresset med å måtte ut av huset tidlig...før etter sommeren.

[Gjest prust]

Vil bare minne deg på at når det eldste barnet ditt begynner i første klasse så vil han eller hun kanskje også trenge litt oppfølging den første tiden, slik at du tar det med i vurderingen din.

I mitt barns klasse var det mange barn som både kunne gråte og synes alt var skummelt fra begynnelsen og disse barna hadde gått i barnehage fra før. Så det teller ikke viser det seg.

Mitt barn gledet seg vilt til skolenl og kunne ikke komme dit fort nok, men da det begynte så var det ikke bare topp hele tiden alikevel.

Lykke til med valget.

Planen er at jeg skal jobbe 60% fra 1. september - så jeg regner med at jeg kan følge ham ganske bra opp. Han skal ha to dager SFO. Den tredje dagen skal han hjem til en nabo etter skolen.

[Gjest maybe it`s...]

Ja, barna er klart viktigst. Minstemor kunne sikkert få det greit hos dagmamma, mormor eller i barnehage, men jeg har ikke lyst til at vi skal begynne på det stresset med å måtte ut av huset tidlig...før etter sommeren.

Da høres det ut som du allerede har bestemt deg..? enig med å prioritere "hjemmelivet". Har selv gjort det og angrer ikke. Jobbe mye kan jeg gjøre resten av livet når barna ikke er så små.

[Gjest prust]

Da høres det ut som du allerede har bestemt deg..? enig med å prioritere "hjemmelivet". Har selv gjort det og angrer ikke. Jobbe mye kan jeg gjøre resten av livet når barna ikke er så små.

Ja, men jeg er jo redd for at jeg ved å bli hjemme, skyver meg selv utenfor - gjør meg selv overflødig...

Sannsynligvis ansetter de da en annen, som vil ha noen av "mine oppgaver", i alle fall frem til 1. september. Etter det vil det kanskje være litt vanskelig å markere revir for meg på jobben...?

[Gjest maybe it`s...]

Ja, men jeg er jo redd for at jeg ved å bli hjemme, skyver meg selv utenfor - gjør meg selv overflødig...

Sannsynligvis ansetter de da en annen, som vil ha noen av "mine oppgaver", i alle fall frem til 1. september. Etter det vil det kanskje være litt vanskelig å markere revir for meg på jobben...?

En klassisk situasjon for mange kvinner. Synd det skal være sånn, men det er ikke alltid så mye å gjøre med det. Selv har jeg en arbeidsgiver som forlanger at alle er på jobb hver dag, uansett stillingsprosent. Ikke akkurat familievennlig... Derfor har jeg meldt meg ut fra arbeidslivet for en periode. Henger nok ikke helt med på lasset når jeg begynner på jobb igjen, men den prisen er jeg villig til å betale. Vil heller sitte som gammel og vite at jeg prioriterte mine egne barn da de trengte meg. Tror det lønner seg mest i lengden. Men alle må selvsagt velge det som er best for dem...

[Hawkwind]

Et helvetes dilemma det der.

Personlig ville jeg nok vært litt kynisk i tilsvarende situasjon. Er dette et firma som sliter økonomisk, og av den grunn ønsker at alle ansatte skal trå til for å forsøke å redde firmaet, tror jeg ikke jeg ville utsatt meg for det presset der. Først og fremst fordi risikoen for at firmaet likevel går nedenom er til stede - og det ville vært smått traumatisk å ofre barn og egen helse for noe som går dukken.

Er det derimot slik at bedriften grunnet ordremengde trenger alle mann på jobb, men grunnet usikker økonomi i oppstartsfase ikke tar sjansen på å ansette flere, ville jeg nok forsøkt å stille opp; innenfor rimelighetens grenser.

[Gjest prust]

Et helvetes dilemma det der.

Personlig ville jeg nok vært litt kynisk i tilsvarende situasjon. Er dette et firma som sliter økonomisk, og av den grunn ønsker at alle ansatte skal trå til for å forsøke å redde firmaet, tror jeg ikke jeg ville utsatt meg for det presset der. Først og fremst fordi risikoen for at firmaet likevel går nedenom er til stede - og det ville vært smått traumatisk å ofre barn og egen helse for noe som går dukken.

Er det derimot slik at bedriften grunnet ordremengde trenger alle mann på jobb, men grunnet usikker økonomi i oppstartsfase ikke tar sjansen på å ansette flere, ville jeg nok forsøkt å stille opp; innenfor rimelighetens grenser.

Du skriver ofte kloke svar du, Hawkwind!

Men her er det litt begge deler, eller litt av alt:

Ja, vi sliter økonomisk (overgang fra stor offentlig støtte til nesten bare egeninntekter)

Det er ønskelig at alle ansatte trør til og hjelper (hun som har vært delvis vikar for meg har sagt opp fra 1. april - fått ny jobb), og de er lite lystne på å ansette noen nye fra 1. april til 1. september...

Vi har alle stor tro på idéen og firmaet, men det er ikke gitt at vi overlever...

Ja, vi har egentlig et enormt marked, og flere på jobb betyr større inntekter (men selvfølgelig også større lønnsutgifter...) Men trolig litt guffent å ansette nye når ting er så usikre...

Føler at jeg BØR si ja, men samtidig "forstår" jo alle kollegaene mine (som er mellom 45-55 år) at jeg ønsker å prioritere barna og vente til etter sommeren.

Er redd for å gjøre meg selv overflødig! For jeg ønsker jo å ha denne jobben - etter sommeren :-)

Dette ble rotete...

[Hawkwind]

Du skriver ofte kloke svar du, Hawkwind!

Men her er det litt begge deler, eller litt av alt:

Ja, vi sliter økonomisk (overgang fra stor offentlig støtte til nesten bare egeninntekter)

Det er ønskelig at alle ansatte trør til og hjelper (hun som har vært delvis vikar for meg har sagt opp fra 1. april - fått ny jobb), og de er lite lystne på å ansette noen nye fra 1. april til 1. september...

Vi har alle stor tro på idéen og firmaet, men det er ikke gitt at vi overlever...

Ja, vi har egentlig et enormt marked, og flere på jobb betyr større inntekter (men selvfølgelig også større lønnsutgifter...) Men trolig litt guffent å ansette nye når ting er så usikre...

Føler at jeg BØR si ja, men samtidig "forstår" jo alle kollegaene mine (som er mellom 45-55 år) at jeg ønsker å prioritere barna og vente til etter sommeren.

Er redd for å gjøre meg selv overflødig! For jeg ønsker jo å ha denne jobben - etter sommeren :-)

Dette ble rotete...

Er det noen mulighet for en mellomløsning?

Kjenner ikke regelverk og slikt her - men er det eksempelvis mulig å kunne være 60% hjemme og 40% på jobb uten å bryte regelverk og lignende? Og for den saks skyld uten å tape på dette økonomisk.

[Hawkwind]

En klassisk situasjon for mange kvinner. Synd det skal være sånn, men det er ikke alltid så mye å gjøre med det. Selv har jeg en arbeidsgiver som forlanger at alle er på jobb hver dag, uansett stillingsprosent. Ikke akkurat familievennlig... Derfor har jeg meldt meg ut fra arbeidslivet for en periode. Henger nok ikke helt med på lasset når jeg begynner på jobb igjen, men den prisen er jeg villig til å betale. Vil heller sitte som gammel og vite at jeg prioriterte mine egne barn da de trengte meg. Tror det lønner seg mest i lengden. Men alle må selvsagt velge det som er best for dem...

Ikke bare kvinner som sliter med dette som angår barn og sånn da...

Ringte inn og meldte meg hjemme med sykt barn på tampen av fjoråret.

Kommentar fra min sjef: "Men har ikke du en kone da"?

Så ja, kvinner har det tøffere i arbeidslivet på grunn av barn. Men forsøk å være myk, omsorgsfull far for dine barn og kombiner det med en fulltidsstilling. Da vil du virkelig oppleve hva diskriminering er!

[Torv]

Ikke bare kvinner som sliter med dette som angår barn og sånn da...

Ringte inn og meldte meg hjemme med sykt barn på tampen av fjoråret.

Kommentar fra min sjef: "Men har ikke du en kone da"?

Så ja, kvinner har det tøffere i arbeidslivet på grunn av barn. Men forsøk å være myk, omsorgsfull far for dine barn og kombiner det med en fulltidsstilling. Da vil du virkelig oppleve hva diskriminering er!

Ja, det vil jeg nok tro ja......det er nok ikke bare-bare det heller.

Jeg jobbet sammen med en kar som for mange år siden tok ut pappapermisjonen på 1 mnd. Gjett om mannfolka hadde mye nedsettende å si om det da? Selvsagt når vedkommende ikke var tilstede.

Nei, arbeidslivet er ikke lagt til rette for å få barn når en ikke kan være hjemmearbeidende.

Men jeg vil nok en gang råde til å ta permisjon som planlagt (spesielt etter mer utdypning om problemet fra prust.)

Jeg synes også at det er en begynnende mistillit når man allerede nå føler at man kan bli satt utenfor pga. svangerskapspermisjon.

Jeg kom tilbake tidlig i jobbetter 1 fødsel pga at bedriften trengte alle mann på plass, de trengte meg i min rolle da.

I ettertid opplevde jeg ingen takknemlighet(forventet ikke å bli takket opp og i mente), men derimot flere krav, inntektsnedsettelse, nye sjefer og oppsigelse av gode medarbeidere.

Trenger vel ikke fortelle at jeg ikke er ansatt der lengre..........

[Gauda]

De kan kanskje leie inn en vikar fra vikarbyrå, slik at du kan få tatt permisjon som planlagt?

Evnt jobbe en dag i uka mens mormor eller andre er "barnevakt" i tillegg?

[Gjest prust]

De kan kanskje leie inn en vikar fra vikarbyrå, slik at du kan få tatt permisjon som planlagt?

Evnt jobbe en dag i uka mens mormor eller andre er "barnevakt" i tillegg?

Ja, jeg ser vel for meg at det blir det eneste rette løsningen. Men jeg har så lite lyst til å spørre min mor om et fast oppdrag...