Tenker dere at deres forhold skal vare livet ut?

[noami]

Tenker rimelig ofte at jeg håper virkelig vi kommer til å holde sammen til vi blir gamle, men også at sånn realistisk (og statististisk) sett så skal det jo litt til og da...

Har liksom "alltid" tenkt realistisk selv i begynnelsen av forholdet, men samtidig tillat meg selv å håpe at det skal gå bra og tenke at en må jo nyte den gode tiden en har sammen og da

Ellers så giftet vi oss for ikke så lenge siden og jeg tenkte det liksom var på tide siden vi allerede har bil , hus(felles huslån/begge eier huset står det i papirene iallefall ) og vi har en unge sammen...vært sammen i snart syv år... så man kan likegjerne gifte seg da liksom når man uansett er så "etablerte" og hm..samkjørte?

En vet jo aldri hva som skjer om et år, fem år, femten år, tyve.... og særlig når en hører om bekjente som skiller lag så er det ikke fritt for at en da ser litt nærmere på ens eget forhold og håper det ikke vil skje med oss og sånn... men foreløpig ser alt ut til å gå bra og håper det vil vare så lenge som mulig

[Hawkwind]

Jeg har store forhåpninger om det, på mitt andre forsøk når det gjelder giftermål.

Men tankegangen om at dette skal gå smertefritt har jeg ikke.

Har fått såpass mye livserfaring at jeg vet at man må jobbe for at forholdet skal bli og forbli bra - og at man selv da vil ha små og store kriser innimellom.

Denne dameromanlogikken om at "man vet det blir oss to livet ut" har dessverre liten rot i virkeligheten; og tror man på det røper man vel først og fremst en svært liten kjennskap til hvordan mennesket og psyken fungerer. Både hos seg selv og andre.

[Gjest fikk også lov å være anonym... :)]

Jeg er overbevist om at både jeg og mannen min VIL at dette skal vare livet ut. Også vet jeg at vi har gjennomlevd og overlevd noen saftig vanskelige perioder, og håper og tror at vi skal klare å løse nye vanskelige ting som måtte dukke opp etterhvert som de kommer.

Men jeg kan naturligvis ikke gi garantier...

[Jeg er en annen]

.

[Gjest snart sølvbryllup]

De aller fleste som gifter seg tror vel det.

Men det er desverre ikke slik virkeligheten er.

[lurulf]

Har dere lovet henne det? Det er et løfte jeg aldri villet våge å gi mine barn. Det jeg lover mine barn er ting jeg er 100% sikker på.

Vi lovte vår datter at vi aldri skulle skille oss fordi hun var veldig utrygg en periode.

Da opplevde hun at foreldrene til besteveninnen gikk fra væreandre samtidig som hun ble kjent med en "nytt barn" i familien - et stebarn som kom inn via giftemål.

Begge disse barna la veldig ut for henne om hvor fælt det var å være "fram og tilbake barn".

Datteren begynte å mase og bli engstelig hver gang en av foreldrene hennes pratet med noen av det motsatte kjønn.

Vi kom frem til at den beste måten å roe henne på var å love at vi aldri skulle skille oss. Det hjalp - jenta ble trygg igjen.

Jeg er helt enig i at man ikke skal love barn noe man ikke kan holde - og dermed kan ikke jeg skille meg

[psst]

Ja, man satser jo på det. Den som lever får se

[mrxx]

Tenker selvsagt at forholdet mitt skal vare livet ut, det har vart i 29 år nå, så jeg har god tro på at det skal vare.

Kunne ikke tenkt meg å bytte henne ut heller.

[Gjest rutangis netu]

Etterhvert som en selv opplever opp- og nedturer og ser det samme rundt seg, så har jeg kommet til at det perfekte må være serie-monogami. Dette ordet er jo laget siden det er så mange som lever nettopp slik. Tror faktisk det kan bli et veldig bra liv!

En trenger altså forskjellig type partner for de forskjellig epoker og tider i livet sitt.

Første periode er ungdom/ung voksen.

Andre periode er voksen med egne barn, og ansvar for å få dem voksne på en god måte.

Tredje periode er når en igjen kan roe seg ned i hverdagen og tenke mer på seg selv.

Det er ikke alle som finner en person som passer til alle disse tre epokene av livet. For noen blir det beste med en partner for hver epoke. Det synes jeg er helt greit. Men heldige er de som klarer å holde sammen, og ha det noenlunde bra, til barna er ute av redet og vel så det.

Å få oppleve alderdommen med et menneske som passer for deg akkurat nå, på denne tiden av livet, må jo være bedre enn å gnage på gamle konflikter med en du har hatt halve livet? Det vil jeg tro vil virke positivt for dine barn og barnebarn også. Er du fornøyd, vil du lettere kunne stille opp for dem.

Kanskje?

[skorpionfisken]

Nå skal jeg ikke gifte meg, men jeg tror faktisk at forholdet vil vare livet ut. Jeg satser på det.

Men jeg har vært gift før, og trodde også da at ekteskapet skulle vare livet ut. Skilsmisse var noe andre gjorde, ikke vi. Det ble skilsmisse likevel.

Så jeg har jo lært at man kan ikke vite, bare tro. Jeg har tro på at jeg og min kjære vil ha det fint i mange år, men man vet jo ikke. Det kan være det plutselig ikke er noe forhold lengre.

[libra]

Jeg skal gifte meg i juni, og har tenkt en del på dette den siste tida.

Jeg er slett ikke sikker på at vi kommer til å klare å holde sammen resten av livet, har levd så lenge at jeg vet at det kan skje ting som snur opp ned på det meste.

Jeg er imidlertid sikker på at både jeg og samboeren min vil gjøre vårt beste for å få det til å fungere, og at han er en jeg kan tenke meg å bli gammel sammen med.

Om vi klarer det, eller om vi ender med å gå fra hverandre om noen år - vel, det får framtida vise.

[Zarine]

Har jo ingen garanti, men det er jo det som er intensjonen, da.

Det "hjelper" naturlegvis littegranne at vi har livssyn som seier at det ikkje finst noko slikt som skilsmisse; så om eg skulle gå frå mannen min, så må eg no likevel berre sulle rundt aleine med desse ungane, kan ikkje gå inn i noko nytt forhold uansett. Så kan like godt gjere det beste ut av det sjølv om det ikkje er rosenrødt alltid.

Vennleg helsing,