problemer som ser ut til å bli verre med årene

[Gjest MariaC]

Fortalte psykologen min ganske nylig om problemet mitt med stemmer. Kjenner ingen andre med samme problem, så jeg har ikke peiling på hva som er vanlig. For meg høres er stemmen forvridd ut, som om noen har spilt den inn på teip og satt på full hastighet (slik at det blir en sånn ekkel høy tone), men den snakker ikke fort. Langsomt med mange ord. Jeg hører ikke stemmen hele tiden. Er det vanlig at man hører stemmer hele tiden? Jeg plages om kvelden mest. Spesielt vanskelig er det når jeg har spist, og ofte plages jeg voldsomt når det er noe spesielt jeg skal konsentrere meg om. Det er akkurat som om det er noe som vil forhindre meg fra å fulleføre arbeid (noe som er fortvilende siden jeg er stiller høye krav for meg selv). Jeg gråter når jeg ikke får noe til. Gråter av små ubetydelige ting som skrivefeil, uorden, støy osv. Jeg føles ut som at hver minste ting kan få meg til å gå I stykker.

Jeg er meg selv ganske fremmed. Det er skremmende, og jeg vil gjerne vite hva som skjer med meg.

Må derfor vite om det er andre som har opplevd det samme.

 jeg har ofte problemer med å følge med I en samtale. Øynene flakker og jeg får ikke med meg alt.

 Jeg hører dårlig (og noen ganger hører jeg altfor godt. Lydene er kraftig forsterket)

 Har dårlig hukommelse

 Vanskelig for å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil

 Har en helt forstyrra spisemønster

 Sover dårlig

 Har noen ganger ”mareritt om dagen”

 Skifter fra å hate og fra å like mennesker (ofte flere ganger om dagen)

 Hater og vil ødelegge meg selv

Det var noen stikkord.

Har gått I behandling I mange år nå. I min fortvilelse merker jeg at jeg forverres mer og mer. Fra å være deprimert og spiseforstyrra har jeg gått til å bli en stemmehørende, asosial, redd, ambivalent, selvdestruktiv og forstyrra jente. Hvordan skal dette være mulig etter så mange år I behandling? Er det ikke meningen at det skal bli bedre?

En gang hadde jeg faktisk venner og var populær. Usikker og litt smårar var jeg kanskje, men jeg hadde det greit. Jeg kan enda fungere godt sosialt, men det er ufattelig slitsomt og ensomheten frister altfor ofte. Jeg er så usikker på meg selv til tider at det faktisk er bedre å sperre seg inne på do enn å være sammen med andre mennesker.

Hva gjør jeg med meg selv når alt ser ut til å gå rake veien til helvete? Med råd fra stemmen var det en mulighet å spare opp medisinene sine og ta en overdose og rett og slett dø. Etter sparing av 100 tabletter klarte jeg bare å ta en håndfull av dem før hele kroppen sa nei og vrengte seg. Jeg ser selv at det ikke er løsningen, men jeg holder ikke ut og nekter å leve hvis ting blir sprøere enn det er nå.

Vil leve, har faktisk noen håp for fremtiden, men jeg takler ikke det slik som jeg har det nå.

Hva gjør jeg?

[Gjest copper]

Her kommer mine tanker, som du sikkert ikke er glad for å lese, men..

Kanskje har du gått deg fast i terapien, og spunnet opp ting etterhvert fordi dette mønsteret er trygt og fast?

Du har for lite å ta deg til? Har du jobb, skole etc?

Skaff deg et dyr eller en annen interesse. Flytt fokuset på alt annet enn deg selv. For meg virker du noe selvsentrert.

Gi meg gjerne kritikk for mitt innlegg, det tåler jeg meget godt.