Hva skjer med meg?

[mia281365380747]

Håper det er noen som kan hjelpe meg med å forstå hva som skjer med meg...

Jeg er ei jente på 28år, som alltid har vært ei sprudlende jente, med mange venner, og som alltid har likt ta vare på meg selv gjennom trening, kosthold, hud pleie, sminke, klær osv.. Alltid vært full av liv, følelser og sterke meninger.

Har slitt med bulimi i snart seks år... Fram til i fjord sommer hadde jeg kontroll på når og hvor jeg hadde mine "spisekikk". Selv om jeg er diagnosert med "bulimia nevrosa" følte jeg alltid at jeg hadde kontroll. Isolerte meg av og til om jeg følte meg i dårlig form pga at jeg hadde overspist osv kvelden før, men var alltid oppegående dagen etterpå..

I fjord sommer begynte jeg på "cipralex", etter anbefalning ifra min fastlege. Overspisingen opphørte, og alt så ut til å bli bedre.. Men, samtidig følte jeg at jeg ble likegyldig og tok ingenting seriøst mere... Dvs mine sterke standpunkter osv ble ikke så sterke lengre.. Alle de normer og regler jeg hadde før om hvordan jeg ville leve mitt liv, hvordan ha det hjemme, meninger om barneoppdragelse, ja, alle mine meninger ble borte..Interressen for meg selv og mitt utseende opphørte. Sluttet på tabelettene ganske kjapt, men er ennå like forvirret og føler at jeg har mistet min sterke personlighet!

Dette skremmer vettet av meg, har isolert meg totalt fra omverdnen i håp om at jeg snart skal føle meg bedre, men bedringen kommer ikke, det motsatte skjer.

Jeg føler meg ikke "inne" i meg selv lengere, føler ingenting kroppslig, føler ikke at jeg eksisterer, bare gjennom det jeg ser... Har ingen kontakt med min egen kropp annet enn når jeg ser meg i speilet, da ser jeg en person der jeg ikke føler eksisterer.. Er veldig redd for hva det er som har hendt med meg! Kan noen hjelpe?

Hva spising anngår føler jeg ingen behov for å spise, er aldri sulten lengre, aldri tørst, det jeg spiser og drikker gjør jeg bare av "gammel vane", alle mine kroppslige behov som søvn, nærhet, sult, tretthet, smerter osv er borte, føler ingenting!! Bryr meg ikke om utseende mitt, slanking, hår, hud osv som jeg alltid har gjort, føler at jeg er totalt utslettet! Hva skjer???

Alt føles uoverkommelig, alt er tungt, det å stå opp, dusje, vaske osv, alle daglige gjøremål er blitt et ork, sover for det meste, har ikke noe perspektiv på noe lengre, dag natt osv, alt er likegyldig for meg, alt gjøres bare automatisk av gammel vane. Føler meg helt "tom" oppe i hodet og kjenner ikke igjen meg selv, alt føles uvirkelig og fjernt. Lever i min egen tanke værden uten kontakt med hverken meg selv eller omværdenen! Hjelp!

Er engstelig oppsøke lege i frykt over hva diagnosen vil bli.

[maire]

Du beskriver ganske klassiske symptomer på en depresjon; trøtt, tiltaksløs, "alt er et ork" og uvirkelighetsfølelse. Ta kontakt med legen din igjen. Selv om depresjoner kan forsvinne av seg selv, er det vel ikke noe vits i å ha det sånn lenger enn strengt tatt nødvendig? Hvis du begynner med medisiner igjen, så pleier det å ta noen uker før du merker særlig effekt av dem. Kanskje du sluttet for tidlig med dem sist?

[Gjest svaksterk]

Hei :-) Går du til annen behandling i tillegg til medisiner? Det kan være lurt.

Ellers slo det meg at kanskje du har fått en depresjon nettopp fordi du har sluttet å *skjule* problemene dine bak bulimien. At du nå på en måte må føle på hvordan ting er fordi du ikke lenger har fokuset på spising og kalorier? Kanskje er det et sunnhetstrekk, at du nå reagerer som du gjør fremfor å kaste opp? Hvis du ikke får behandling ville jeg søkt det nå. Kanskje må du finne ut hva denne sorgen skyldes, og sakte finne tilbake til gleden igjen

Lykke til uansett! :-)

[mia281365380747]

Hei :-) Går du til annen behandling i tillegg til medisiner? Det kan være lurt.

Ellers slo det meg at kanskje du har fått en depresjon nettopp fordi du har sluttet å *skjule* problemene dine bak bulimien. At du nå på en måte må føle på hvordan ting er fordi du ikke lenger har fokuset på spising og kalorier? Kanskje er det et sunnhetstrekk, at du nå reagerer som du gjør fremfor å kaste opp? Hvis du ikke får behandling ville jeg søkt det nå. Kanskje må du finne ut hva denne sorgen skyldes, og sakte finne tilbake til gleden igjen

Lykke til uansett! :-)

Hei

Takk for at noen svarer meg, føler at panikken holder på å ta meg, er veldig redd og tenker kun på "hva som er galt med meg" iom at jeg er som jeg er for tiden.

Går ikke på noen form for antideppresiva for øyeblikket, vet ikke om det er det rette..

Er så usikker på meg selv og føler at jeg ikke har noen meninger osv lengre, og er redd for å gjøre store feilgrep i den tilstanden jeg er i nå..

Men, alt er tross alt bedre enn dette livet jeg har levd i altfor mange måneder nå!

Tror man mister seg selv ved å klusse med serotinin nivået i hjernen, den personligheten jeg fikk da jeg gikk på medikamenter var så lite den jeg egentlig er som overhodet mulig.....

Alt jeg ønsker er å finne tilbake til meg selv og den personen jeg alltid har vært, ikke den jeg blir når jeg bruker medisiner:

rastløs, impulsiv, urolig, nervøs osv.

Klarer ikke å leve i denne tilstanden lengre, gjør alt for å "føle" igjen...

Klem.

[mia281365380747]

Glemte si at jeg føler meg ikke som "en i mengden" lengere når jeg er ute blandt folk.. Føler alle legger merke til meg, og at alt dreier seg om meg..

Føler alt avhenger av meg, er konstant stresset i tankene, og klarer ikke styre dem, konsentrasjons vansker om små ting osv.

Foler jeg aldri egentlig slapper av selv om jeg sover mesteparten av tiden, er konstant sliten...

Hva er dette??

[Gjest svaksterk]

Glemte si at jeg føler meg ikke som "en i mengden" lengere når jeg er ute blandt folk.. Føler alle legger merke til meg, og at alt dreier seg om meg..

Føler alt avhenger av meg, er konstant stresset i tankene, og klarer ikke styre dem, konsentrasjons vansker om små ting osv.

Foler jeg aldri egentlig slapper av selv om jeg sover mesteparten av tiden, er konstant sliten...

Hva er dette??

Jeg prøver å svare deg jeg. Det virker som du sliter med angst og depresjon, men det er bra at du har kommet deg fra bulimien. For å bli kvitt denne tilstanden kan det være lurt å oppsøke psykolog og ta tak i ting? ellers tror jeg man får tilbake livsgleden etterhvert, men kanskje kommer man ut av det litt endret, kanskje mer reflektert og med større selvinnsikt? Jeg håper ihvertfall det!

Ha en fin kveld.

[Gjest Kristah]

jeg er 22 år gammel og fikk bulimi da jeg var 15. men ble frisk bare et par år etterpå. Men da ble jeg manisk depressiv og må ta medisiner resten av livet. vet ikke om det har noen sammenheng.

[marlenexxx27]

Hei :-) Går du til annen behandling i tillegg til medisiner? Det kan være lurt.

Ellers slo det meg at kanskje du har fått en depresjon nettopp fordi du har sluttet å *skjule* problemene dine bak bulimien. At du nå på en måte må føle på hvordan ting er fordi du ikke lenger har fokuset på spising og kalorier? Kanskje er det et sunnhetstrekk, at du nå reagerer som du gjør fremfor å kaste opp? Hvis du ikke får behandling ville jeg søkt det nå. Kanskje må du finne ut hva denne sorgen skyldes, og sakte finne tilbake til gleden igjen

Lykke til uansett! :-)

Det du skriver høres fornuftig ut, du har kanskje rett. Men det virker som at mia28 oppfatter sine problemer som bivirkninger av medisinen, at de ikke egentlig har noe med HENNE å gjøre. Da må det jo være helt menningsløst å gå til psykolog...?

[Gjest svaksterk]

Det du skriver høres fornuftig ut, du har kanskje rett. Men det virker som at mia28 oppfatter sine problemer som bivirkninger av medisinen, at de ikke egentlig har noe med HENNE å gjøre. Da må det jo være helt menningsløst å gå til psykolog...?

Men er det nødvendigvis medisinene? hun går jo ikke på dem nå, dermed er det vel ikke meds som gjør dette.

mvh