Når barn dør

[Nevrotica]

Hvordan kan folk forvente at man skal ønske å leve videre når barnet ditt dør?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke de forventer det, men de ønsker det.

Tror alle kan sette seg inn i den smerte det er å miste et levende og friskt barn.

Ofte har en andre barn også. Da må en leve videre om ikke annet for deres skyld.

Heldigvis greier de fleste etter noen år både å glede seg over livet og samtidig kjenne smerten og sorgen over det tapte barnet.

[Nevrotica]

  Nils Håvard Dahl, psykiater skrev (På 28.3.2005 den 9.26):

Jeg tror ikke de forventer det, men de ønsker det.

Tror alle kan sette seg inn i den smerte det er å miste et levende og friskt barn.

Ofte har en andre barn også. Da må en leve videre om ikke annet for deres skyld.

Heldigvis greier de fleste etter noen år både å glede seg over livet og samtidig kjenne smerten og sorgen over det tapte barnet.

Hun er ikke frisk. Hun har kreft, og blir sykere og sykere.

Hun er så vakker, god og sterk. Hun er den snilleste som finnes, og hadde det vært noen rettferdighet i verden, så hadde ikke dette skjedd med henne.

Gud finnes ikke. Man kan ikke tro på noen lykkelig slutt noe sted.

Hva har man om man ikke en gang har tro eller håp lenger?

Svar: Ingen ting!

Sånn er det bare.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

  Nevrotica skrev (På 28.3.2005 den 9.31):

Hun er ikke frisk. Hun har kreft, og blir sykere og sykere.

Hun er så vakker, god og sterk. Hun er den snilleste som finnes, og hadde det vært noen rettferdighet i verden, så hadde ikke dette skjedd med henne.

Gud finnes ikke. Man kan ikke tro på noen lykkelig slutt noe sted.

Hva har man om man ikke en gang har tro eller håp lenger?

Svar: Ingen ting!

Sånn er det bare.

Det finnes ingen rettferdighet. Det er et menneskeskapt begrep.

Det har heller ingen mening. Det er bare tragisk.

Tenker på...

[Gjest Timari]

synes ikke at noen skal forvente at du skal ønske å leve videre. å miste et barn er grusomt. Men kanskje klarer du å leve videre for din egen del?

[Dorthe]

Jeg tror du finner styrken til å leve videre etterpå inne i deg sjøl.

[Tvillingmamma]

Jeg mistet et barn for snart 7 år siden. Det er grusomt....

Man har liksom ikke noe annet valg enn å ta ett skritt av gangen. Man setter den ene foten foran den andre. Man legger seg, står opp, dagene, ukene og månedene går.

Man vil alltid bære med seg denne opplevelsen og man vil aldri glemme. Hadde jeg hatt en blomst for hver gang jeg tenkte på min lille pike, kunne jeg vandret i evig tid i en blomstereng...

Man bærer det med seg, og etterhvert opplever man at man kan le... Å bearbeide en sorg tar mange år. Og en ting har jeg lært; ikke bryd deg om hva omgivelsene mener og tror. De vet ikke! Bare en som har opplevd kan vite. Og det er du som har rett, de tar feil. Alle opplever sorg forskjellig, men snakker du med noen som har gjennomlevet en slik sorg, vil du se mange likhetstrekk.

Ta godt vare på dagene dere har sammen. I ettertid blir de til et kjært minne, selvfølgelig vil man alltid ønske at man hadde fått en dag til, en time til... men bruk tiden godt, for klokken stopper ikke....

[nikkinik]

Mistet en nyfødt sønn for snar 4 år siden og trodde vel at jeg ikke skulle orke å leve etter det. Men de har gått noen år og jeg lever fortsatt, MEN har fått Store psykiske plager etter det og det er tungt oppå alt det andre med å miste ett barn.

Håper du har noen å prate med for det er kjempe viktig og at de rundt deg ikke svikter når du trenger de som mest. Det gjorde jeg og sitter uten venner og familie for de syns det ble så vanskelig med dødsfallet og min psykiske tilstand.

Så jeg tror ikke alle er like flinke til å sette seg inn i hvor vanskelig det er å miste et barn, dessverre.

Klem fra

[Nevrotica]

  nikkinik skrev (På 28.3.2005 den 11.38):

Mistet en nyfødt sønn for snar 4 år siden og trodde vel at jeg ikke skulle orke å leve etter det. Men de har gått noen år og jeg lever fortsatt, MEN har fått Store psykiske plager etter det og det er tungt oppå alt det andre med å miste ett barn.

Håper du har noen å prate med for det er kjempe viktig og at de rundt deg ikke svikter når du trenger de som mest. Det gjorde jeg og sitter uten venner og familie for de syns det ble så vanskelig med dødsfallet og min psykiske tilstand.

Så jeg tror ikke alle er like flinke til å sette seg inn i hvor vanskelig det er å miste et barn, dessverre.

Klem fra

Så leit det må ha vært å ha alt alene på den måten.

Det er stakkarslig av de rundt deg at de ikke var der mer.

Ja, jeg har folk rundt meg om jeg ønsker det. Men jeg har aldri vært noe flink til å søke trøst hos andre, og jeg har alltid vært vant til å klare meg selv. Så det blir jo til at jeg holder meg for meg selv, og er trist alene.

Muligens patetisk, men det er sånn jeg er.

[Nevrotica]

  Tvillingmamma skrev (På 28.3.2005 den 10.51):

Jeg mistet et barn for snart 7 år siden. Det er grusomt....

Man har liksom ikke noe annet valg enn å ta ett skritt av gangen. Man setter den ene foten foran den andre. Man legger seg, står opp, dagene, ukene og månedene går.

Man vil alltid bære med seg denne opplevelsen og man vil aldri glemme. Hadde jeg hatt en blomst for hver gang jeg tenkte på min lille pike, kunne jeg vandret i evig tid i en blomstereng...

Man bærer det med seg, og etterhvert opplever man at man kan le... Å bearbeide en sorg tar mange år. Og en ting har jeg lært; ikke bryd deg om hva omgivelsene mener og tror. De vet ikke! Bare en som har opplevd kan vite. Og det er du som har rett, de tar feil. Alle opplever sorg forskjellig, men snakker du med noen som har gjennomlevet en slik sorg, vil du se mange likhetstrekk.

Ta godt vare på dagene dere har sammen. I ettertid blir de til et kjært minne, selvfølgelig vil man alltid ønske at man hadde fått en dag til, en time til... men bruk tiden godt, for klokken stopper ikke....

Du er heldig som føler det på den måten.

Jeg føler at ditt valg ikke blir det samme som mitt valg.

Men jeg er glad at du orker å fortsette, og at du klarer å trekke frem gode minner.

Det kan ikke ha vært lett. Håper ikke du har måttet gå gjennom det alene.

[Nevrotica]

  Dorthe skrev (På 28.3.2005 den 9.51):

Jeg tror du finner styrken til å leve videre etterpå inne i deg sjøl.

Og jeg tror du tar feil. Beklager.

[Nevrotica]

  Timari skrev (På 28.3.2005 den 9.47):

synes ikke at noen skal forvente at du skal ønske å leve videre. å miste et barn er grusomt. Men kanskje klarer du å leve videre for din egen del?

For min egen del skulle jeg heller ønske at jeg aldri hadde blitt født.

Og siden det er flere som ønsker det samme, bl.a min mor som har fortalt meg i alle år at hun ikke ønsket meg, så er det vel kanskje på tide å gjøre noe med det etter hvert også.

Vel vel... Takk til dere som svarte i hvert fall, både psykiater og dere andre.

Men svarene har vel egentlig bare gjort meg klar over det jeg egentlig visste fra før.

[nikkinik]

  Nevrotica skrev (På 28.3.2005 den 15.15):

Så leit det må ha vært å ha alt alene på den måten.

Det er stakkarslig av de rundt deg at de ikke var der mer.

Ja, jeg har folk rundt meg om jeg ønsker det. Men jeg har aldri vært noe flink til å søke trøst hos andre, og jeg har alltid vært vant til å klare meg selv. Så det blir jo til at jeg holder meg for meg selv, og er trist alene.

Muligens patetisk, men det er sånn jeg er.

hei igjen.

Ja at de som står en nær svikter i en så vanskelig fase er ikke lett.Er heller ikke så flink til å si ifra og søke trøst jeg heller. Kanskje derfor de rundt meg "ga opp".

Men det er jo fint å ha muligheten til å skrive her. Får jo ut litt og får kontakt med adre. Er jo en liten trøst det og...

Håper det ordner seg best mulig for deg...

Kozzz fra

[nikkinik]

  Nevrotica skrev (På 28.3.2005 den 15.21):

For min egen del skulle jeg heller ønske at jeg aldri hadde blitt født.

Og siden det er flere som ønsker det samme, bl.a min mor som har fortalt meg i alle år at hun ikke ønsket meg, så er det vel kanskje på tide å gjøre noe med det etter hvert også.

Vel vel... Takk til dere som svarte i hvert fall, både psykiater og dere andre.

Men svarene har vel egentlig bare gjort meg klar over det jeg egentlig visste fra før.

måtte bare skrive etter dette innlegget ditt "Nevrotica".

Kjenner meg godt igjen. Har også en mor som ikke ønsket meg. Sikkert derfor hun ikke vil hjelpe meg når jeg er langt nede...Har vært ofte inne på tanken om å gjøre slutt på livet for jeg har jo ingen som bryr seg uansett, så jeg skjønner deg veldig godt.. Håper du leser dette og svarer, så jeg vet at du er der!!!!

Masse hilsner fra

[Hønemoren]

  Nevrotica skrev (På 28.3.2005 den 9.31):

Hun er ikke frisk. Hun har kreft, og blir sykere og sykere.

Hun er så vakker, god og sterk. Hun er den snilleste som finnes, og hadde det vært noen rettferdighet i verden, så hadde ikke dette skjedd med henne.

Gud finnes ikke. Man kan ikke tro på noen lykkelig slutt noe sted.

Hva har man om man ikke en gang har tro eller håp lenger?

Svar: Ingen ting!

Sånn er det bare.

Nei, Gud finnes ikke.

Jeg mistet min førstefødte da han var 3 år. Brått og tragisk var det slutt, han døde i mine armer. Ble kvalt.

I begynnelsen var jeg ikke redd for å dø. følte vel å møte ham igjen på en måte. Var på en måte "trøsten" min.

Fikk nye barn. MÅTTE jo ta meg av dem, men savnet er der, såret gror aldri. Savnet er ekstra merkbart i alle høytider og på hans bursdag. Samme hvor mange barn vi har, vi har ingen å miste...!

Vi regner jo med at barna våre skal overleve oss selv, det er forferdelig å oppleve det å miste et barn, ingen som ikke har opplevd det kan sette seg inn i hvordan det merkes på kropp og sjel. Vi er på en måte ødelagt for livet, men....livet går jo videre. Vi får gjøre det beste ut av det.

[Hønemoren]

  Nils Håvard Dahl, psykiater skrev (På 28.3.2005 den 9.38):

Det finnes ingen rettferdighet. Det er et menneskeskapt begrep.

Det har heller ingen mening. Det er bare tragisk.

Tenker på...

Ja, ordet tragisk og rettferdighet er riktige ord i denne sammenheng.

Er det noe rart vi får plager senere i livet......, tenker jeg.

[ariadne]

Jeg hadde ingen ønsker om å leve etter at min datter døde som nyfødt for 7 år siden. Jeg har en datter til, og jeg levde videre for hennes del. Der og da tenkte jeg at dersom jeg ikke hadde hatt henne ville jeg valgt døden.

Nå tenker jeg at jeg kanskje hadde valgt døden, eller kanskje hadde jeg valgt å "skrive det over" på noen andre. Kanskje hadde jeg valgt å leve på grunn av andre mennesker som ønsker at jeg fortsetter. Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at smerten lenge er helt uutholdelig. En del av meg vil nok alltid ønske å dø, men den største delen av meg vil leve.

Jeg tar bedre vare på livet mitt nå, enn jeg gjorde før. Hvis jeg først skal være her, så skal jeg ikke sløse bort tiden på mennesker og ting som ikke er verdifulle for meg.

http://www.etbarnforlite.no/

[Hønemoren]

  nikkinik skrev (På 28.3.2005 den 11.38):

Mistet en nyfødt sønn for snar 4 år siden og trodde vel at jeg ikke skulle orke å leve etter det. Men de har gått noen år og jeg lever fortsatt, MEN har fått Store psykiske plager etter det og det er tungt oppå alt det andre med å miste ett barn.

Håper du har noen å prate med for det er kjempe viktig og at de rundt deg ikke svikter når du trenger de som mest. Det gjorde jeg og sitter uten venner og familie for de syns det ble så vanskelig med dødsfallet og min psykiske tilstand.

Så jeg tror ikke alle er like flinke til å sette seg inn i hvor vanskelig det er å miste et barn, dessverre.

Klem fra

Nei, det er nok ikke lett for andre å sette seg inn i hvordan det er å miste et barn. Alle har på en måte nok med seg og sitt, stort sett ihvertfall.

Jeg uttaler meg av erfaring for opplevde det å miste et barn.

Familie og venner..... i begynnelsen deltok dem nok i sorgen, men etter en tid var det slutt. Da sto vi alene.

Slik er det vel!

Vi blir reduserte som menneske etter den opplevelsen det er å miste et barn. Noe mangler alltid....!

[nikkinik]

  Hønemoren skrev (På 28.3.2005 den 19.58):

Nei, det er nok ikke lett for andre å sette seg inn i hvordan det er å miste et barn. Alle har på en måte nok med seg og sitt, stort sett ihvertfall.

Jeg uttaler meg av erfaring for opplevde det å miste et barn.

Familie og venner..... i begynnelsen deltok dem nok i sorgen, men etter en tid var det slutt. Da sto vi alene.

Slik er det vel!

Vi blir reduserte som menneske etter den opplevelsen det er å miste et barn. Noe mangler alltid....!

Ja andre glemmer "fort",mens vi som opplever den forferdelige tragedien det er å miste et barn må bære det med oss for resten av livet. Med eller uten familie og venner som ikke klarer å sette seg inn i sorgen på samme måte.

Har to barn som er store, men jeg føler innimellom at jeg ikke har noe å leve for, selv med de to. Er ikke lett dette her. Å være mor å miste barn.

Det psykiske får en kjempe knekk, og et tar TID å komme seg på bena...

Glad jeg har en psykiater å gå til ellers hadde jeg gjort "kort prosess" for lenge siden..

Hilsen

[Gjest baremei]

Kjære deg.

Jeg er sikkert en uvitende liten fjott, men ville bare si at du rørte meg. Kan ikke engang forestille meg den situasjonen du befinner deg i. Innlegg som ditt minner meg om at man aldri kan ta livet eller sine nærmeste som en selvfølge. En viktig påminnelse.

Synes det er utrolig at mennesker klarer seg gjennom noe slikt som å miste et barn.Likevel er det mange som greier det, og dem beundrer jeg virkelig. Noen klarer til og med å gjøre noe MENINGSFULLT ut av det totalt meningsløse! Tenker f.eks. på Moren til Stine Sofie Sørstrønen, som har dannet en stiftelse i datterens navn.

Leste også en artikkel i "Henne" nettopp, om en kvinnelig trikkesjåfør som for noen år siden kjørte over en tobarnsmor.Nå tar hun medisinutdannelse, og forklarer det med at siden hun har tatt noens liv, vil hun også redde noens liv.En helt annen situasjon enn din, men også her snus noe meningsløst til noe med mening i.

Dette er vel en slags måte å takle sorg på, kanskje...og alle sørger vi forskjellig. Jeg sier ikke at du skal gå ut og gjøre mirakler. Men ved å bare være deg, gjør du en forskjell. Verden har "bruk" for deg. Det jeg vil fram til er vel at jeg håper inderlig du finner DIN grunn til å leve videre. La ikke en meningsløs død bli to...

Mange varme tanker,