Når barn dør

[Gjest Timari]

Kjære deg.

Jeg er sikkert en uvitende liten fjott, men ville bare si at du rørte meg. Kan ikke engang forestille meg den situasjonen du befinner deg i. Innlegg som ditt minner meg om at man aldri kan ta livet eller sine nærmeste som en selvfølge. En viktig påminnelse.

Synes det er utrolig at mennesker klarer seg gjennom noe slikt som å miste et barn.Likevel er det mange som greier det, og dem beundrer jeg virkelig. Noen klarer til og med å gjøre noe MENINGSFULLT ut av det totalt meningsløse! Tenker f.eks. på Moren til Stine Sofie Sørstrønen, som har dannet en stiftelse i datterens navn.

Leste også en artikkel i "Henne" nettopp, om en kvinnelig trikkesjåfør som for noen år siden kjørte over en tobarnsmor.Nå tar hun medisinutdannelse, og forklarer det med at siden hun har tatt noens liv, vil hun også redde noens liv.En helt annen situasjon enn din, men også her snus noe meningsløst til noe med mening i.

Dette er vel en slags måte å takle sorg på, kanskje...og alle sørger vi forskjellig. Jeg sier ikke at du skal gå ut og gjøre mirakler. Men ved å bare være deg, gjør du en forskjell. Verden har "bruk" for deg. Det jeg vil fram til er vel at jeg håper inderlig du finner DIN grunn til å leve videre. La ikke en meningsløs død bli to...

Mange varme tanker,

har ikke lest bladet Henne, men er veldig lettet over at det har gått bra med denne trikkeføreren som kjørte over denne moren. Har tenkt mye på henne og hvor vondt det må ha vært for henne å bli tiltalt for uaktsomt drap. Så takk for at du delte dette med oss:)

[Tvillingmamma]

Jeg hadde ingen ønsker om å leve etter at min datter døde som nyfødt for 7 år siden. Jeg har en datter til, og jeg levde videre for hennes del. Der og da tenkte jeg at dersom jeg ikke hadde hatt henne ville jeg valgt døden.

Nå tenker jeg at jeg kanskje hadde valgt døden, eller kanskje hadde jeg valgt å "skrive det over" på noen andre. Kanskje hadde jeg valgt å leve på grunn av andre mennesker som ønsker at jeg fortsetter. Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at smerten lenge er helt uutholdelig. En del av meg vil nok alltid ønske å dø, men den største delen av meg vil leve.

Jeg tar bedre vare på livet mitt nå, enn jeg gjorde før. Hvis jeg først skal være her, så skal jeg ikke sløse bort tiden på mennesker og ting som ikke er verdifulle for meg.

http://www.etbarnforlite.no/

Hei ariadne. Vi mistet også ei lita jente for snart 7 år siden. Vi fikk beholde henne i 8 dager.

Hva er din historie? Hvis du vil...

[nikkinik]

Hei ariadne. Vi mistet også ei lita jente for snart 7 år siden. Vi fikk beholde henne i 8 dager.

Hva er din historie? Hvis du vil...

til tvillingmamma..

Hei Ser du mistet en baby. Hvordan har du klart å takle det psykisk? Har du fått mye god støtte kanskje?? Jeg mistet en nyfødt gutt og syns verden raste sammen og tenkte masse på at dette orket jeg ikke. Men det har gått noen år og jeg lever jo enda.. Du opplevde dette for 7 år siden?? Er det like vondt enda??

Håper du vil svare ,men du gjør som du føler for.

Klem

[Tvillingmamma]

til tvillingmamma..

Hei Ser du mistet en baby. Hvordan har du klart å takle det psykisk? Har du fått mye god støtte kanskje?? Jeg mistet en nyfødt gutt og syns verden raste sammen og tenkte masse på at dette orket jeg ikke. Men det har gått noen år og jeg lever jo enda.. Du opplevde dette for 7 år siden?? Er det like vondt enda??

Håper du vil svare ,men du gjør som du føler for.

Klem

Vi mistet ei tvillingjente for snart 7 år siden. Vi fikk gå i sorggruppe på sykehuset et års tid, ellers så meldte jeg meg inn i Et barn for lite og har fått hjelp der.

Jeg har vært oppsøkende og truffet flere i samme situasjon som meg. Det har vært godt. I tillegg brukte jeg siden her på DOL for et barn for lite. Da var det stor aktivitet der og følte at det var et godt sted å lufte tanker og følelser.

Jeg husker godt hvordan jeg tenkte; "det går ikke ann å skulle leve resten av livet med en så stor smerte" Jeg var opptatt av å få snakke med andre som hadde mistet for noen år siden, nettopp fordi jeg lurte på hvordan de hadde det.

Og tro det eller ei, nå opplever jeg at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har det godt. Selvfølgelig lurer tårene og de er ofte ikke langt unna, men vi har lært oss å leve med det.

Hyppige besøk på graven, at det er velstelt der, er for meg viktig. At vi har bilder osv. av henne vi mistet på veggen er også viktig. Men det er bare å innse at man for resten av livet må leve videre med en smerte inni seg, og jeg skulle gjerne ha gitt hele verden for å slippe å leve med dette. Vi har fått ekstra bagasje som vi gjerne skulle vært foruten.

[Gemini]

Hun er ikke frisk. Hun har kreft, og blir sykere og sykere.

Hun er så vakker, god og sterk. Hun er den snilleste som finnes, og hadde det vært noen rettferdighet i verden, så hadde ikke dette skjedd med henne.

Gud finnes ikke. Man kan ikke tro på noen lykkelig slutt noe sted.

Hva har man om man ikke en gang har tro eller håp lenger?

Svar: Ingen ting!

Sånn er det bare.

Det er forferdelig trist det du går gjennom.

Men jeg får inntrykk at du allerede har begynt å sørge over en som tross alt fortsatt lever? For hennes del, vær der, og gjør dagene hennes og dine så gode som det er mulig i den vanskelige situasjonen.

Jeg vet en del om sorg over barnet man ikke fikk (mens det lever) - i dette tilfellet pga funksjonshemning, men også sorgen da dette barnet gikk bort.

Dette jeg skriver nå er ikke ment hardt og skarpt, tvert imot... Jeg håper du får noe ut av det:

Selv om dagene er forferdelig vonde nå, så er allikevel barnet i live. Det er dager der man må forsøke å gjøre det beste ut av det hele. Ta avskjed ja, men tiden for å sørge over barnet vil komme etter barnets død...

[nikkinik]

Vi mistet ei tvillingjente for snart 7 år siden. Vi fikk gå i sorggruppe på sykehuset et års tid, ellers så meldte jeg meg inn i Et barn for lite og har fått hjelp der.

Jeg har vært oppsøkende og truffet flere i samme situasjon som meg. Det har vært godt. I tillegg brukte jeg siden her på DOL for et barn for lite. Da var det stor aktivitet der og følte at det var et godt sted å lufte tanker og følelser.

Jeg husker godt hvordan jeg tenkte; "det går ikke ann å skulle leve resten av livet med en så stor smerte" Jeg var opptatt av å få snakke med andre som hadde mistet for noen år siden, nettopp fordi jeg lurte på hvordan de hadde det.

Og tro det eller ei, nå opplever jeg at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har det godt. Selvfølgelig lurer tårene og de er ofte ikke langt unna, men vi har lært oss å leve med det.

Hyppige besøk på graven, at det er velstelt der, er for meg viktig. At vi har bilder osv. av henne vi mistet på veggen er også viktig. Men det er bare å innse at man for resten av livet må leve videre med en smerte inni seg, og jeg skulle gjerne ha gitt hele verden for å slippe å leve med dette. Vi har fått ekstra bagasje som vi gjerne skulle vært foruten.

Takk for svar.

Har mye å bearbeide enda jeg. Men godt å få høre hvordan andre klarer seg igjennom dette..

Hilsen

[Hønemoren]

Ja andre glemmer "fort",mens vi som opplever den forferdelige tragedien det er å miste et barn må bære det med oss for resten av livet. Med eller uten familie og venner som ikke klarer å sette seg inn i sorgen på samme måte.

Har to barn som er store, men jeg føler innimellom at jeg ikke har noe å leve for, selv med de to. Er ikke lett dette her. Å være mor å miste barn.

Det psykiske får en kjempe knekk, og et tar TID å komme seg på bena...

Glad jeg har en psykiater å gå til ellers hadde jeg gjort "kort prosess" for lenge siden..

Hilsen

Tja.....hvordan klarer vi oss og hvordan bearbeider vi dette, det kan vi jammen selv lure på innimellom.

Det er mange år siden jeg opplevde det å miste sønnen min, dengang var det ingen hjelp å få. Motta dødsattesten, få en kaffekopp og tilbud om resept på sove- og beroligende piller, "det" var "det".

Selvfølgelig har jeg fått det hele noe på avstand, men såret gror jo aldri og blir minnet på dette gjennom hele livet.

Det er ikke bare det psykiske det går utover, nikkinik. Jeg for min del har utviklet en lidelse som også går på fysiske plager. Følger jo hverandre det psykiske og fysiske.

Vi blir nok ikke "hele" mennesker etter å oppleve det å miste et barn. Vi MÅ jo bare gjøre det beste ut av situasjonen, tenke at det er mange med oss som har opplevd det samme. En fattig trøst egentlig, men det å finne noe å trøste seg med hjelper da littegrann.

Vi MÅ også finne det positive i livet, nyte det og vi tar ikke ting som en selvfølge vi som har mistet noe av det kjæreste vi har.

For min del har jeg jammen erfart at det er så kort avstand mellom liv og død, helt utrolig at det kan gå så fort.

Jeg leste at det å miste et barn er det verste som kan skje en her i livet, jeg er enig i det og ser det samtidig slik at da har jeg ihvertfall opplevd det verste som er i livet da. Vi regner jo med at barna skal overleve oss. Ikke dø før oss.

Er tiden inne, ja, hva har vi da å stille opp med?, vi rår ikke over dette.

Vi får hangle oss gjennom resten av livet på beste måte, være tilstede for de som trenger oss, familie og venner. Vi har fått med oss stor ballast i livet vi som har opplevd det å miste et barn, en livserfaring.

Jovisst er det tøfft og vanskelig, men jeg vil da leve også, synes det er best tross alt. Får heller få litt drahjelp innimellom når det baller seg på som verst, for visst går det opp og ned. Sånn er det nok for alle.

Lev dagen idag dere, ingen vet hva morgendagen bringer.

[Gjest baremei]

har ikke lest bladet Henne, men er veldig lettet over at det har gått bra med denne trikkeføreren som kjørte over denne moren. Har tenkt mye på henne og hvor vondt det må ha vært for henne å bli tiltalt for uaktsomt drap. Så takk for at du delte dette med oss:)

Takk for hyggelig tilbakemelding, Timari=)

Ja, det er jammen godt gjort av Tayyaba Kansar Anwar, som hun heter, å klare å komme seg såpass helskinnet gjennom den grufulle opplevelsen. Det var en interessant og fin reportasje om ei sterk kvinne.

Mvh,

[ariadne]

Hei ariadne. Vi mistet også ei lita jente for snart 7 år siden. Vi fikk beholde henne i 8 dager.

Hva er din historie? Hvis du vil...

Akkurat i dag er det viktig for meg å ikke gå inn i sorgen. Jeg bør sove i natt, jeg har en eksamen i morgen. Men kanskje jeg forteller om et par dager.

Ellers tror jeg vi kan ha truffet hverandre, så nære som vi mistet i tid, jeg var på en del samlinger i "et barn for lite".

God natt.

[Tvillingmamma]

Akkurat i dag er det viktig for meg å ikke gå inn i sorgen. Jeg bør sove i natt, jeg har en eksamen i morgen. Men kanskje jeg forteller om et par dager.

Ellers tror jeg vi kan ha truffet hverandre, så nære som vi mistet i tid, jeg var på en del samlinger i "et barn for lite".

God natt.

Det viser hvor langt vi har kommet, jeg kan også "styre" sorgen til tider. Vi har en bekjent som mistet sin lille sønn nå i januar. Han ble 6 dager. Når jeg tenker tilbake skjønner jeg egentlig ikke hvordan vi klarte å komme gjennom dagene. Og jeg kan gråte bare ved tanken på den lange veien de har å gå.

Kanskje du kan maile meg en dag....

[email protected]

[Tvillingmamma]

Takk for svar.

Har mye å bearbeide enda jeg. Men godt å få høre hvordan andre klarer seg igjennom dette..

Hilsen

Ja, du har mye å bearbeide. Man får egentlig ikke gjort så mye mer enn å ta en dag ad gangen. Og man må ta hensyn til seg selv. Gi seg tid. Detter du langt ned og du sliter med jobb, få sykemelding. Sorgarbeid er hardt arbeid og det tar tid... Helt ferdig blir man ikke, ikke skal man det heller. Man vil jo ikke glemme det kjære barnet man hadde på så kort, lånt tid.

[nikkinik]

Ja, du har mye å bearbeide. Man får egentlig ikke gjort så mye mer enn å ta en dag ad gangen. Og man må ta hensyn til seg selv. Gi seg tid. Detter du langt ned og du sliter med jobb, få sykemelding. Sorgarbeid er hardt arbeid og det tar tid... Helt ferdig blir man ikke, ikke skal man det heller. Man vil jo ikke glemme det kjære barnet man hadde på så kort, lånt tid.

Takk for at du svarte..

Tar en dag av gangen ja. Har vært sykemld i over 1 år jeg. Har 1 dødfødsel og 6 spontanaborter og et sv. utenfor livmoren som holdt på å ta livet av meg for noen mnd siden å bearbeide, så her er ingen dag lik nei.En kan lure på hvor mye en skal klare her i livet.

Godt med et forum hvor en kan dele div..

Klem