NHD. Ang.barn og "syke" fam.medl.

[Gjest Vær så snill å svare]

Jeg har satt inn dette innlegget under her på åpent.

Jeg har to barn mellom 7 og 13 år gamle.

Mormor er god mot dem til vanlig men mister fort ork og tålmodighet med dem. Hun gjør også synlig forskjell på kjønn på barnebarna.

Det ene kjønnet får mindre tålmodighet, ork og oppmerksomhet enn det andre.

Det må sies at iallefall to andre i hennes familie ikke liker det samme kjønn barn som det kjønn som blir forskjellsbehandlet av barnebarn.

Jeg har trodd at en del av det å være god mor er å ikke ødelegge for barna mine, at jeg ikke har noen rett til å slutte forhold på deres vegne.

Har lurt litt på hvordan ting vil fungere mellom mormor og barna fremover etter at jeg har kuttet kontakt. Hun bor like ved oss og jeg vil ikke ha problemer med å oppføre meg voksent og rolig ve evnt. møter.

Min mor virker i veldig ubalanse, jeg vet hun lider av depr. for tiden, jeg har selv hjulpet henne med å ta kontakt med lege og begynne på antidep.

Lurer veldig på hvordan jeg skal forholde meg til den dagen hun evnt. øser sine negativiteter på barna mine. Det har så vidt skjedd før og jeg fikk for første gang et lite øyeblikks problem med min eldste sønn.

Det er altså ikke sikkert at min mor vil klare å skåne barna mine i denne feiden, hun virker klar til å kunne sette dem opp mot meg.

Er redd for min eldste spesiellt, har har ikke en vond celle i kroppen, og han har et hjerte av gull. Han vil få det kjempevont og vil føle seg splittet mellom mormor og mamma.

Ellers i livet har jeg et flott forhold til mine barn, de har en enorm tillit og kjærlighet til meg og jeg til dem. De er trygge, rolige og selvstendige, og jeg får skryt over alt av dem.

Jeg ønsker dem en oppvekst med trygghet og ro, og et normalt forhold til sine foreldre hvor de har frihet under ansvr. Jeg vil de skal være glade i meg og ha tillit til meg, men at de skal leve opp som selvstendige uten å hele tiden føle dårlig samvittighet overfor meg.

Hva kan skje med mine barn om mormor gyver løs på dem? Jeg vet jeg vil klare å gi dem en forklaring og at de vil føle seg trygge og harmoniske hos meg/oss igjen, men hva skal de risikere å sitte med i hjertene sine?

Kan jeg som voksent menneske og som deres mor vurdere mormor som en risiko for fremtiden og tillate meg å bryte kontakten mellom dem?

De har kontakt med andre "besteforeldrepersoner" som forguder dem.

Vær så snill å hjelp meg med å vurdere hva som er best for de små.

Jeg lider med tanke på at de skal oppleve noe av det vonde jeg har gjort, samtidig ønsker jeg ikke at de skal bebreide meg senere i livet for at jeg tok fra dem familie.

Hva gjør jeg?

Tusen takk for svar.

Hilsen meg.

Følgende innlegg hører til saken :

"Ikke lenger din datter"

Ja, jeg sa det til min mor for to dager siden.

I mange mange år har jeg slitt med å være bra nok. Samme hvor mye jeg har gjort, eller ikke gjort så blir det liksom feil.

Hun har gått til min aller beste venninde å sytt sin nød over hvor dårlig jeg er å hjelpe til, hva jeg gjør feil, hvor egoist og egosentrert jeg er osv. osv. osv. i det uendelige.

Jeg har fremdeles prøvd, prøvd og prøvd.

Har spurt, snakket pent, vært sint, bedt om at hun bare er en god venninde å ta en kaffe med og en snill mormor for barnebarna.

Så går hun til min utkårede...sier så utrolig mye stygt, masse usannheter, masse av egne rare tanker, ber ham passe seg for når jeg viser mitt rette jeg så har han noe å frykte.

Det var så mye stygt at det ikke kan gjentaes her.

Min kjære var dypt sjokkert over at en mor kunne snakke så stygt om sitt barn og jeg skjønte da at det ikke var noe håp om at hun noen gang vil meg noe godt.

Jeg skjønner at alt jeg klarer, alt jeg får til bare bygger sjalusi.

Så jeg dro bort, var rolig og behersket. Sa at jeg ikke ville stoppe kontakt mellom henne og barna mine så lenge hun var en god mormor for dem. At den dagen hun gav uttrykk for sine negative tanker om meg til dem så var det stopp.

Jeg sa at gjelden hun har til meg fra den dagen ble slettet, og at fra den dagen kunne hun anse meg som ikke sin datter. For slike forferdelige følelser kan man ikke ha for et barn.

Så gikk jeg, stille og rolig.

Får melding fra min søster, som desverre også har hatt mye sjalusi for meg oppover årene.

Hun sier jeg er stygg, simpel, og at det beste jeg kunne gjøre var å la min mor slippe meg. At jeg nå ikke lenger var hennes søster og tante for hennes barn.

Jeg har ikke feldt en tåre. Jeg føler meg litt lettet.

Har i mange, mange år prøvd å forstå hva som har gjort at jeg har vært behandlet så anneledes enn hennes andre barn.

Hvorfor de alltid har vært så sjalu på meg, hvorfor jeg alltid har vært den som har måttet rydde opp i deres problemer, økonomiske som ellers.

Vi har forskjellige fedre vi barna, og jeg kan se at vår mor har behandlet oss i tråd med hvordan forholdet har vært med fedrene.

Min far var nesten djevelen selv, han manglet nesten bare horna. Jeg ble til etter en voldtekt og en mislykket selvabort.

I utseende så ligner jeg ham, mens de andre barna lignet litt mer på vår mor.

Jeg tror ikke hun kan noe for at hun ikke er så glad i meg som de andre. Mine søsken har jo vokst opp i denne atmosfæren så det er vel naturlig at de blir merket av det også.

Så nå har jeg ikke noen mor, jeg har ikke det i hjertet mitt. Og jeg har ikke noen søsken heller etter som jeg forstår.

Det rare er at jeg nå føler en frihet, en mulighet til endelig å kunne har det trygt og godt, og å kunne bruke energien min på barn og andre som virkelig er glad i meg og som vil meg vel.

Jeg har et lite og godt nettverk av folk som har blitt kjent med den virkelig meg og som virkelig setter pris på meg og er glad i meg og barna mine.

Jeg har store verdier i livet mitt. Av en eller annen grunn har ingen av de andre familiemedlemmene det, ingen riktig gode venner, ingen kjærester, dårlig økonomi, masse problemer.

Vet ikke hvorfor jeg vil dele også slike ting med dere, jeg føler helt at avgjørelsen var riktig.

Kanskje jeg ønsker at dere som har god familie kanskje en gang oftere vet å si at dere setter pris på dem...

Og at dere som har familie som min som tapper alt av krefter fra dere tar en stund og vurderer om det virkelig "er verdt det".

I fare for å forglemme meg og derfor gi dere mitt riktige nick så vil jeg ikke svare på det dere evnt. skriver til denne tråden.

Nå er det vår, sol og snart sommer.

Ta vare på dere selv og på de dere har kjær.

Og vit at riktig vennskap, riktig kjærlighet, riktig godhet ikke er målt i kjøtt og blod men i hjertet.

Ha en fin dag.

Hilsen "endelig et godt liv"