Kognitiv terapi & personlig stil

[marlenexxx27]

Jeg kjenner ei som går i (visstnok kognitiv) terapi mot depresjon. Hun er en sånn som bare prater i vei når hun får anledninga. Når vi prater sammen, og jeg forsøker å avslutte samtalen ved å si "Jeg må gå nå", så fortsetter hun bare å prate. Jeg må si det samme ca tre ganger før talestrømmen dempes. Og i løpet av samtalen stiller jeg ofte spørsmål hun ikke svarer på, og hun snakker ofte i munnen på meg. Det er ikke så mye jeg får sagt, og det jeg sier trur jeg ikke hun oppfatter i særlig stor grad.

Etter hva hun beretter, har hun samme stil ovenfor psykologen. Jeg vet ikke helt hva hun får ut av det (Hun er ofte litt vag). Spørsmålet mitt er; hvordan kan hun få noe ut av det å gå i terapi? I hvert fall kognitiv terapi som jo liksom skal være så strukturert? Psykologen må jo bli gal av henne? Og hun som liker (Ja, LIKER hun det nå egentlig da?) å prate må vel bli sprø av at psykologen stadig avbryter henne og prøver å peile henne inn på et bestemt spor?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Spørsmålet mitt er; hvordan kan hun få noe ut av det å gå i terapi? I hvert fall kognitiv terapi som jo liksom skal være så strukturert?

S: Det finnes en hel del slike pasienter. Første mål i behandlingen er å få dem til å ta vanlige signaler på at den andre ønske å si noe.

I enkelte tilfeller har det vært så vanskelig at jeg har måttet ta med meg kortene fra fotballdømmingen. Når jeg har holdt frem det gule kortet, har det vært et tegn til pasienten på at jeg ønsket å si noe. Slik hender det at en må bruke flere timer kun på å lære pasienten å oppfatte vanlige signaler.

Noen ganger tar en opp samtalen på video, og ber pasienten se på den hjemme. Spesielt å observere seg selv og sin egen måte å kommunisere på.

Noen slike pasienter får seg til å med til å klage på partneren fordi han aldri sier noe:-)

Psykologen må jo bli gal av henne?

S: Ja, det hender. etter 10 minutter begynner du å lure på om timen ikke snart er slutt fordi du holder på å falle i søvn.

Og hun som liker (Ja, LIKER hun det nå egentlig da?) å prate må vel bli sprø av at psykologen stadig avbryter henne og prøver å peile henne inn på et bestemt spor?

S: Ja, og det er bare bra. Da skjer det kanksje noe...