Alle/NHD/en liten ting til...

[firebird1365380441]

Hva gjør man når venner som også har psykiske problemer ikke takler at en selv er i ferd med å bli bedre?

Jeg har opplevd akkurat det - at andre ikke ville at jeg skulle bli bedre enn dem.Det ble satt ut rykter om meg som aldeles ikke var sanne, og selv om jeg visste det, så knakk jeg helt sammen i noen uker.

Er på beina igjen nå, men det ligger jo i bakhodet og gnager.Det gjør så vondt...

Hvordan kan noen som er ens venner gjøre slike ting?

Jeg trodde ikke jeg skulle komme meg opp igjen etter det sammenbruddet, og nå er jeg redd for at noe liknende skal skje på nytt.

Har tenkt på å bryte all kontakt, men det er jo vanskelig når en bor på samme sted.Jeg tenker mye på dette og det er vel en av grunnene til at jeg blir dårlig innimellom.Blir av og til skikkelig fortvilet når jg tenker på det, det går liksom ikke over selv om folk rundt meg i familie og behandlingsgruppa sier at jeg ikke skal tenke mer på det.

Det er så mange "hvorfor" inne i hodet mitt....

Hva ville dere ha gjort?

Har du noen kommentarer, NHD?

På forhånd takk for svar.

[Gjest Saigon]

Det jeg HAR gjort er å bryte all kontakt med venner som også er psyke og som bare bryter meg ned. Dette har jeg klart selv om vi bor i samme by.

Du må være hard og tenke på deg selv. Du kan ikke la andre bryte deg ned.

[Gjest den ekte noor]

Opplevde det samme, og brøt all kontakt, i den situasjonen var det viktigste å ta vare på meg selv.

[firebird1365380441]

Det jeg HAR gjort er å bryte all kontakt med venner som også er psyke og som bare bryter meg ned. Dette har jeg klart selv om vi bor i samme by.

Du må være hard og tenke på deg selv. Du kan ikke la andre bryte deg ned.

Vanskelig når man, tross alt, likevel bryr seg om vedkommende...

[Gjest Saigon]

Vanskelig når man, tross alt, likevel bryr seg om vedkommende...

I en slik situasjon må man tenke på seg selv.

[Gjest På'n igjen]

Dette er et godt bevis på hvorfor jeg ikke tror det er sunt at psyke skal omgås sosialt i grupper på ulike 'sentere'. Har bekjente fra 'psyke-tiden' som vanker på et slikt sted, og aldri har jeg hørt så mye om menneskelig konfliktstoff. Sier seg jo igrunne selv når en samler så mange folk med følelsesmessige problemer på ett sted. De holder hverandre nede. OG de blir sure og misunnelige når noen ikke 'trenger' dem mer. Du er ikke alene om den erfaringen.

[Gjest På'n igjen]

Vanskelig når man, tross alt, likevel bryr seg om vedkommende...

Så lenge ikke de bryr seg nok om deg tilbake, ikke nok til å ønske deg det beste iallefall (!), så må du ikke være sammen med disse menneskene. Skal du leve et 'friskt' liv må du leve det sammen med friske mennesker. Å dele tilværelse og erfaringer med de i samme båt er nyttig i den vanskeligste perioden, men SÅ må man gå videre. Det er det dessverre mange som ikke forstår. De lager seg et liv sammen med andre psyke, og kommer derfor ALRDI ut av uføret!

[Gjest anouschka78]

Hei Firebird!

Har opplevd det samme selv etter at jeg fikk meds.og ble så godt som "frisk". Jeg begynte i full jobb, men de to første ukene var jeg svært plaget av prestasjonsangst. Jeg SKULLE gjennom det og fikk aurorix i tillegg til lamictal.

Min deprimerte venninne prøvde de første tre mnd. av min arb. periode å overtale meg til å søke uføretrygd! Hun oppfører seg i tillegg som en sjalu person, som også føler at hun MÅ jobbe fordi jeg klarer det.

Det er deilig at hun nå virkelig har tapt slaget. Jeg har vært i jobb i 7 mnd. Hehe,

så Firebird, stå på! Lev livet fullt ut, start på nytt. Treff friskere venner oftere enn de som trekker deg ned :-))