Til Bugge-jenta!

[Gjest flinkpike]

Hei!

Jeg viser til ditt svarinnlegg 8/2 vedr. psykoterapi - og en sofa fra Ikea! Av ulike grunner har jeg desverre først fått anledning til å gi deg en respons nå. Jeg ble veldig glad for ditt inlegg. Det første som slo meg var hvilken motivasjon behandlingen må ha gitt med tanke på at du har "fulgt opp" i 6 år. Med din innsikt trodde jeg først at du kanskje var psykologistudent eller tilsvarende, men med slik langvarig behandling har du kanskje fått kunnskap "the hard way"! Jeg har hatt stor glede av dine svar også til andre i dette forumet. Kan jeg spørre hva du betaler for timen hos terapeuten din, evt. om denne har refusjonsordning. Videre lurer jeg på om du vet hva ECT står for. Endelig lurer jeg på om du har er eller har vært sykemeldt i forbindelse med behandlingen. Jeg er kanskje litt vel nærgående, men jeg antar du har lært å sette noen grenser hvis du føler det slik. Håper å høre fra deg. God natt ønskes fra en "sliten"

[bugge -jenta]

Hei du, har migrene akkurat nå, så kommer tilbake omen dag eller to.

[bugge -jenta]

Hei!

Kommet meg over den verste migrenen. Du har rett i at jeg nok har lært den "harde vei", samtidig har jeg siden jeg var ung tenåring tydd til faglitteratur, og lest en god del psykologi og psykiatri. Pedagogikk har jeg gjennom utdanningen min, og nå tar jeg attføring og håper på å bli spesialpedagog.Jo mer jeg leser, jo vanskeligere blir alt, og det er vel slik det skal være.

Jeg har vært plaget av angst og depresjoner, men har også hatt minst like mye fysiske plager og dette har jo en nær sammenheng.

Det har vært tøft å gå så lenge i terapi, men jeg har mye å ordne opp i, og ting sitter "naglet" fast hos meg. Så selv om det går fremover, tar det tid. Det er så innfløkt mange ting. Jeg har vært sykemeldt, og rehabilitert i mange år, og i perioder har jeg hatt opp i 5- 7 "behandlinger" av diverse slag i uka. Blakk som bare det:), men har følt at det på mange måter har vært min plikt å gjøre alt for å bli frisk. Nå er jeg dødssliten av alt og orker bare se psykiateren min. Han har helt vanlige takster, og når jeg kommer opp i frikort, betaler jeg ikke mer. Jeg studerer ikke fullt, og de dagene jag har en time med ham er jeg temmelig gåen, men det kjennes riktig.

Jeg skulle virkelig ønske at flere som var i min situasjon og trengte det, kunne få et slikt tilbud. Nå tror jeg heldigvis ikke alle trenger så mange år, men jeg kjenner at jeg ikke er ferdig.

Det er skremmende, for akkurat nå er det som om jeg regredierer tilbake til ungdomsstiden min. Angsten kjennes på en prikk lik ut som den gjorde når jeg var 17, og det er uvant, for den har lagt i kroppssmerter og tvangsspising blant annet i snart 15 år. Det kjennes ut som om jeg får en ny sjanse til å gjøre ting på nytt. Den gangen hadde jeg ingen til å hjelpe meg andre enn han som forgrep seg, men nå får jeg hjelp. Endelig er der noen profesjonelle ved min side, som ikke sier at nå har du brukt for lang tid og kimser meg ut. Men jeg føler meg hudløs, forlatt og full i angst, og det er tøft, men jeg tror det må til.

Håper det går bra med deg !

Vennlig hilsen bugge.