Trenger gode råd

[maire]

Er litt usikker på om jeg skal poste denne her eller på "åpent", men jeg prøver meg her jeg.

Er det noen kloke hoder som kan gi meg råd til hvordan jeg skal takle sjefen min? Jeg har vært sykemeldt pga depresjon i 4 mndr, men må tilbake til jobb igjen snart.

Problemet er at sjefen min har følelser for meg. En periode var følelsene gjensidige, men jeg har aldri vært i tvil om hvor hjertet mitt egentlig hører hjemme, det er hos samboeren min, og jeg valgte derfor å fortelle til sjefen min at vi fikk holde oss på matta, ikke oppmunte følelsene og det ville gå over etterhvert. Dette fikset sjefen min dårlig.

Han reagerte med å enten stenge meg helt ute, isolere meg fra fellesskapet og informasjon jeg trengte for å utføre jobben min skikkelig, eller plutselig ta meg helt inn i varmen igjen, men da skulle det bare være oss to mot de andre. Han kunne være ganske manipulerende i sine forsøk på å styre ting i sin favør, men dersom jeg tok det opp så var jeg "vanskelig", jeg innbilte meg ting, var "paranoid" eller det var egentlig min egen feil "fordi at".. Dagene ble veldig uforutsigbare for meg, og i og med at jeg har en del angst fra før ble denne forsterket. Mange tvangstanker, og mye usikkerhet. I perioder satt jeg nesten uten arbeid å fylle dagene med, andre dager fikk jeg kastet på meg arbeid jeg ikke hadde kompetanse eller mulighet til å utføre. Jeg var helt prisgitt humøret til sjefen.

Disse problemene virker kanskje trivielle for andre, men for meg som er disponert for depresjoner og sliter mye med angst fra før av, ble dette veldig vanskelig. Jeg tror ikke sjefen min mener noe vondt med oppførselen sin. Jeg tror bare han er litt umoden på noen områder og har et enormt behov for kontroll.

Innerst inne vet jeg at jeg burde bytte jobb. Men uten utdannelse, og med en del psykiske problemer jeg gjerne skulle hatt hjelp til å mestre først, ser jeg ikke hvordan jeg skulle makte dette akkurat nå. Er det noen som har gode ideer til hva jeg kan gjøre? Hvordan komme seg tilbake i jobb og overleve der? Jeg kan forresten ikke fortelle noen andre på jobben om dette. Det vil ødelegge totalt for sjefen min mht fremtid i firmaet. Det vil jeg ikke ha på samvittigheten.

[maire]

Glemte å skrive at sjefen min har gjort mye bra for meg også altså. Han har hjulpet meg opp og fram, doblet lønnen min osv. og også gitt meg muligheten til å få fornuftige oppgaver jeg kan vokse på. Han sier han alltid vil mitt beste. Uff, kanskje det bare er jeg som er paranoid og innbiller meg ting. Syns det er vanskelig dette her.

[firebird1365380441]

Glemte å skrive at sjefen min har gjort mye bra for meg også altså. Han har hjulpet meg opp og fram, doblet lønnen min osv. og også gitt meg muligheten til å få fornuftige oppgaver jeg kan vokse på. Han sier han alltid vil mitt beste. Uff, kanskje det bare er jeg som er paranoid og innbiller meg ting. Syns det er vanskelig dette her.

Hvis du vil ha min mening høres han ikke helt god ut.Han hjelper deg til de utroligste ting på den ene siden, men på den andre siden kan han bli "kaldt( min mening), manipulerer deg og ødelegger deg langsomt.Tror ikke at det er du som er vanskelig, men derimot sjefen din.Han virker omtrent som Jekyl og Hyde på meg.Men kjenner han jo ikke, så det er vanskelig å si.

Ut i fra din beskrivelse tror jeg at jeg ville ha funnet meg en ny jbb og brutt all kontakt med han.For meg virker det som at han prøver å gjøre deg avhengig av han og hans velvilje.

Lykke til!

Med vennlig hilsen

[maire]

Hvis du vil ha min mening høres han ikke helt god ut.Han hjelper deg til de utroligste ting på den ene siden, men på den andre siden kan han bli "kaldt( min mening), manipulerer deg og ødelegger deg langsomt.Tror ikke at det er du som er vanskelig, men derimot sjefen din.Han virker omtrent som Jekyl og Hyde på meg.Men kjenner han jo ikke, så det er vanskelig å si.

Ut i fra din beskrivelse tror jeg at jeg ville ha funnet meg en ny jbb og brutt all kontakt med han.For meg virker det som at han prøver å gjøre deg avhengig av han og hans velvilje.

Lykke til!

Med vennlig hilsen

Det er det jeg er redd for, at han gjør meg avhengig av han og hans vilje/velvilje. Men tenk om jeg bare innbiller meg ting? Det hele er så uhåndgripelig. Hver gang varselklokkene kimte hos meg og jeg tok motet til meg og tok det opp så vendte han det rundt slik at jeg ble sittende igjen med en forferdelig følelse.

Jeg tror ikke jeg klarer å søke meg en annen jobb nå. Er altfor redd og forvirret. Dessuten har jeg fått betingelser i den jobben jeg har f.eks i forbindelse med arbeidstid som er helt nødvendig for at familiekabalen skal gå opp (samboeren min har veldig uregelmessig arbeidstid). Syns "alt" virker vanskelig jeg nå. Skulle kanskje vært sykemeldt en stund til, men trygdekontoret vil ikke godkjenne sykemeldingene mine uten utfyllende rapport fra psykologen, og psykologen jeg har gått til kan ikke gi dem mer utfyllende informasjon enn det han allerede har gjort. Det må grundigere utredning til, og jeg står i kø for å komme inn i det lokale psykiatriapparatet.

Tusen takk for at du svarte meg. Har på følelsen av at jeg er i et sort hull der jeg ikke lenger er sikker på hva som er opp eller ned.

[meira]

Det er det jeg er redd for, at han gjør meg avhengig av han og hans vilje/velvilje. Men tenk om jeg bare innbiller meg ting? Det hele er så uhåndgripelig. Hver gang varselklokkene kimte hos meg og jeg tok motet til meg og tok det opp så vendte han det rundt slik at jeg ble sittende igjen med en forferdelig følelse.

Jeg tror ikke jeg klarer å søke meg en annen jobb nå. Er altfor redd og forvirret. Dessuten har jeg fått betingelser i den jobben jeg har f.eks i forbindelse med arbeidstid som er helt nødvendig for at familiekabalen skal gå opp (samboeren min har veldig uregelmessig arbeidstid). Syns "alt" virker vanskelig jeg nå. Skulle kanskje vært sykemeldt en stund til, men trygdekontoret vil ikke godkjenne sykemeldingene mine uten utfyllende rapport fra psykologen, og psykologen jeg har gått til kan ikke gi dem mer utfyllende informasjon enn det han allerede har gjort. Det må grundigere utredning til, og jeg står i kø for å komme inn i det lokale psykiatriapparatet.

Tusen takk for at du svarte meg. Har på følelsen av at jeg er i et sort hull der jeg ikke lenger er sikker på hva som er opp eller ned.

Hei Maire:)

Har du vært tydelig nok ovenfor han? For meg etter slik du beskriver han, virker det som om det er en mann som må være ganske tydelig og klar ovenfor.Ikke bare under denne samtalen du fortalte om her, men hele tiden.Slik jeg lser det, så handler dette om null respekt ovenfor deg, og slik du ønsker og ha det, fra hans side.Har du sagt til han hva hans oppførsel gjør med deg?Du prøver og sette grenser, han stikker deg på en annen måte.Kanskje han ikke tåler og bli avvist. Noen mennesker orker ikke det.

Vil ikke anbefale deg og gå tilbake til denne jobben, hvis du føler du ikke er sterk nok til og sette han på plass.Jeg tenker at han gjør deg svært liten, slik som han oppfører seg.Ville iallfall undersøkt andre muligheter først, selv om du sliter psykisk.Jeg kan ikke tenke meg ay det er bar for deg og gå tilbake til en slik situasjon. da må du iallfall ta en skikkelig prat med han, og true med og koble inn tillitsvalgt hvis han ikke hører på deg.Håper du har noen du kan snakke med om denne situasjonen. det kan være fyktelig tungt og bære på alene.

ps send han over til meg så skal jeg filleriste han:) klem fra meg

[maire]

Hei Maire:)

Har du vært tydelig nok ovenfor han? For meg etter slik du beskriver han, virker det som om det er en mann som må være ganske tydelig og klar ovenfor.Ikke bare under denne samtalen du fortalte om her, men hele tiden.Slik jeg lser det, så handler dette om null respekt ovenfor deg, og slik du ønsker og ha det, fra hans side.Har du sagt til han hva hans oppførsel gjør med deg?Du prøver og sette grenser, han stikker deg på en annen måte.Kanskje han ikke tåler og bli avvist. Noen mennesker orker ikke det.

Vil ikke anbefale deg og gå tilbake til denne jobben, hvis du føler du ikke er sterk nok til og sette han på plass.Jeg tenker at han gjør deg svært liten, slik som han oppfører seg.Ville iallfall undersøkt andre muligheter først, selv om du sliter psykisk.Jeg kan ikke tenke meg ay det er bar for deg og gå tilbake til en slik situasjon. da må du iallfall ta en skikkelig prat med han, og true med og koble inn tillitsvalgt hvis han ikke hører på deg.Håper du har noen du kan snakke med om denne situasjonen. det kan være fyktelig tungt og bære på alene.

ps send han over til meg så skal jeg filleriste han:) klem fra meg

Hei Meira, tusen takk for støtten

Jeg mener selv jeg har vært klar og direkte med ham hele veien. De fysiske tilnærmelsene ble det slutt på, men alt det andre..Og bare tanken på å måtte gå på nåler hele tiden igjen, passe på hva jeg sier, hvordan jeg sier det så det ikke kan misforståes, tenke over hvordan signaler jeg sender sånn at de ikke _kan_ oppfattes annerledes enn jeg mener det...jeg blir sliten bare ved tanken. Det er som å gå i et minefelt.

Jeg har fortalt ham hva hans oppførsel gjør med meg, men han tar på seg en helt uforstående mine, for "han vil meg jo bare godt. Kan jeg virkelig ikke se og forstå det?" Også minner han meg gjerne på fordeler han har fått igjennom på mine vegne, og da får jeg svart samvittighet og skammer meg over den gnagende mistroen jeg kjenner.

Han innrømmer han ikke liker å bli avvist, og at han har vært egoistisk, men påstår at det med å underslå informasjon til meg og holde meg utenfor er noe jeg innbiller meg eller at det har vært helt tilfeldig hver gang. Og ejg har vært paranoid og innbilt meg ting før jeg, så jeg vet ikke..

Jeg vet ingen her på dol kan gi meg svaret jeg så gjerne skulle hatt: Er han beregnende og bruker meg, eller er jeg i ferd med å miste forstanden fullstendig.. hehe..i verste fall er begge deler sant ;-)

Men siden jeg ikke kan snakke med noen om dette, så er det kjempedeilig å skrive noen tanker om det her.

Hvis noen kan sende meg en bøtte selvtillit så gjør det gjerne. Så våger jeg kanskje å søke meg til andre jobber.

[firebird1365380441]

Det er det jeg er redd for, at han gjør meg avhengig av han og hans vilje/velvilje. Men tenk om jeg bare innbiller meg ting? Det hele er så uhåndgripelig. Hver gang varselklokkene kimte hos meg og jeg tok motet til meg og tok det opp så vendte han det rundt slik at jeg ble sittende igjen med en forferdelig følelse.

Jeg tror ikke jeg klarer å søke meg en annen jobb nå. Er altfor redd og forvirret. Dessuten har jeg fått betingelser i den jobben jeg har f.eks i forbindelse med arbeidstid som er helt nødvendig for at familiekabalen skal gå opp (samboeren min har veldig uregelmessig arbeidstid). Syns "alt" virker vanskelig jeg nå. Skulle kanskje vært sykemeldt en stund til, men trygdekontoret vil ikke godkjenne sykemeldingene mine uten utfyllende rapport fra psykologen, og psykologen jeg har gått til kan ikke gi dem mer utfyllende informasjon enn det han allerede har gjort. Det må grundigere utredning til, og jeg står i kø for å komme inn i det lokale psykiatriapparatet.

Tusen takk for at du svarte meg. Har på følelsen av at jeg er i et sort hull der jeg ikke lenger er sikker på hva som er opp eller ned.

Har uansett en følelse av at det ikke er bra for deg å jobbe der du er nå.Virker, som tidligere sagt, at han har en hel del rekke dårlige egenskaper.Og de benytter han seg av for å sette deg så mye ut at du verken vet ut eller inn til slutt.

Hadde en venninne en gang som hadde mange av de egenskapene du beskriver at sjefen din har.Jeg brukte lang tid på å bli kvitt skyldfølelse og "medfølelse".Men det er lenge siden nå.Heldigvis.

Det eneste jeg vel egentlig har å si er - KOM DEG BORT FRA DENNE FYREN - før han ødelegger deg og psyken din enda mer.

Synes det virker som at han har dyssosiale/antisosiale/psykopatiske trekk.

En sånn sjef ville jeg holdt meg langt unna.

Spør NHD...tror han vet mye bedre enn meg hva du kan gjøre.Kanskje det finnes noen på arbeidsplassen din du kan ta dette opp med.Noen som kan bringe denne saken videre.Kanskje andre på jobben også blir utsatt for slike "angrep" fra han's side, men ikke tør å si noe.

Enda mer lykke til!

Med vennlig hilsen

[maire]

Har uansett en følelse av at det ikke er bra for deg å jobbe der du er nå.Virker, som tidligere sagt, at han har en hel del rekke dårlige egenskaper.Og de benytter han seg av for å sette deg så mye ut at du verken vet ut eller inn til slutt.

Hadde en venninne en gang som hadde mange av de egenskapene du beskriver at sjefen din har.Jeg brukte lang tid på å bli kvitt skyldfølelse og "medfølelse".Men det er lenge siden nå.Heldigvis.

Det eneste jeg vel egentlig har å si er - KOM DEG BORT FRA DENNE FYREN - før han ødelegger deg og psyken din enda mer.

Synes det virker som at han har dyssosiale/antisosiale/psykopatiske trekk.

En sånn sjef ville jeg holdt meg langt unna.

Spør NHD...tror han vet mye bedre enn meg hva du kan gjøre.Kanskje det finnes noen på arbeidsplassen din du kan ta dette opp med.Noen som kan bringe denne saken videre.Kanskje andre på jobben også blir utsatt for slike "angrep" fra han's side, men ikke tør å si noe.

Enda mer lykke til!

Med vennlig hilsen

Jeg vokste opp med en far (som heldigvis ikke var altfor mye tilstede) som var ut og inn av psykiatrien i mange år. Han har flere personlighetsforstyrrelser, blant annet dyssosial og borderline. Jeg har tenkt de samme tankene mange ganger om sjefen, men i motsetning til min far går det an å nå inn til sjefen hvis timingen bare er riktig og man bruker de rette ordene.

Men, egentlig har jeg mer enn nok annet å slite med, jeg orker rett og slett ikke. Så det spiller vel egentlig ingen rolle hva som feiler hvem. Poenget er at dette forsterker noe i meg som slettes ikke er bra.

Psykologen jeg har gått til mener jeg er ekstremt lojal. Jeg tror jeg er det, så jeg kommer til å måtte slite lenge med at det er jeg som svikter sjefen, for det er det jeg føler jeg gjør om jeg ikke kommer tilbake. Det var lettere å kutte kontakten med pappa, for han latet ikke som han gjorde noe til mitt beste en gang han *smiler tappert*..

Nå har jeg endelig fått beskjed om at jeg har fått time ved den lokale DPS'n. Senest 14 juni vil jeg bli innkalt. Jeg trenger den hjelpen og ser fram til det.

Det er ikke godt å gå rundt og føle seg som et slemt, utakknemmelig og forferdelig menneske. Det er liksom ingenting i denne verden jeg kan gjøre som kan få bort den følelsen, og den kommer til å ta livet av meg om jeg ikke får hjelp snart.

Tusen takk firebird for støtten din. Vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dere her på dol å snakke med.

[meira]

Hei Meira, tusen takk for støtten

Jeg mener selv jeg har vært klar og direkte med ham hele veien. De fysiske tilnærmelsene ble det slutt på, men alt det andre..Og bare tanken på å måtte gå på nåler hele tiden igjen, passe på hva jeg sier, hvordan jeg sier det så det ikke kan misforståes, tenke over hvordan signaler jeg sender sånn at de ikke _kan_ oppfattes annerledes enn jeg mener det...jeg blir sliten bare ved tanken. Det er som å gå i et minefelt.

Jeg har fortalt ham hva hans oppførsel gjør med meg, men han tar på seg en helt uforstående mine, for "han vil meg jo bare godt. Kan jeg virkelig ikke se og forstå det?" Også minner han meg gjerne på fordeler han har fått igjennom på mine vegne, og da får jeg svart samvittighet og skammer meg over den gnagende mistroen jeg kjenner.

Han innrømmer han ikke liker å bli avvist, og at han har vært egoistisk, men påstår at det med å underslå informasjon til meg og holde meg utenfor er noe jeg innbiller meg eller at det har vært helt tilfeldig hver gang. Og ejg har vært paranoid og innbilt meg ting før jeg, så jeg vet ikke..

Jeg vet ingen her på dol kan gi meg svaret jeg så gjerne skulle hatt: Er han beregnende og bruker meg, eller er jeg i ferd med å miste forstanden fullstendig.. hehe..i verste fall er begge deler sant ;-)

Men siden jeg ikke kan snakke med noen om dette, så er det kjempedeilig å skrive noen tanker om det her.

Hvis noen kan sende meg en bøtte selvtillit så gjør det gjerne. Så våger jeg kanskje å søke meg til andre jobber.

Kjenner meg litt igjen med det du beskriver om og tvile litt på "egen" virkelighet.Jeg tror det beste ville være om noen du kjenner kan bekrefte denne for deg.Du kan velge og tro din egen sannhet, slik du opplever den.Vi konstruerer alle vår egen virkelighet etter hvilken situasjon og tilastand vi er i, og den oppleves forskjellig. Fakta har egentlig ikke alt og si.Det kan godt hende at han ikke vil kjenne seg igjen i hvordan du opplever den.Jeg tror du vil stå sterkere med og dele den med noen du kjenner.Ikke bare her.Han gjør deg liten og utrygg. Og det er viktig informasjon om din egen situasjon, hvordan du opplever den.Jeg kan vanskelig si deg hva du skal gjøre.Men tydelig og mest sannsynlig er det en mann som har hatt behov for og stikke deg fordi han har opplevd seg avvist.Din virkelighet er hvordan du selv opplever den.Man kan lære seg og konstruere ting på en annen måte ved og få tilbakemeldinger fra andre, som har et annet utgangspunt enn deg selv.Da kan man også få et annet syn enn man i utgangspuntet hadde. Dette har nok med modningsprossesser og selvutvikling og gjøre.Jeg opplever for tiden og gå i gruppe, og tilbakemeldingene fra andre, har fått meg til og se ting annerledes enn det jeg så helt sort hvitt i starten.Det kan være nyttig, og snu og vende litt på sin egen oppfattelse, men også svært forvirrende. Been there.Og særlig hvis man sliter litt med selvbildet, som jeg også gjorde, og fortsatt også gjør.Men av erfaring så tenker jeg også at det ikke er sikkert du kommer så mye videre med og takle dette uten og få andre input enn deg selv. Jeg tviler ikke på din opplevelse og ulike fakta, her og nå. Men tenker man tilbake, ser man på ting på samme måte mht.ting som skjedde i fjernere fortid?Har man den samme oppfattelsen av ting som skjedde da, som når man vender på den i dag? for meg er på en måte virkeligheten en slags dynamisk sak.Selv om fakta hendte da jeg var atten, ser jeg allikevel fakta på en annen måte på det som skjedde i dag enn jeg gjorde der og da.Klem fra meg.

[maire]

Kjenner meg litt igjen med det du beskriver om og tvile litt på "egen" virkelighet.Jeg tror det beste ville være om noen du kjenner kan bekrefte denne for deg.Du kan velge og tro din egen sannhet, slik du opplever den.Vi konstruerer alle vår egen virkelighet etter hvilken situasjon og tilastand vi er i, og den oppleves forskjellig. Fakta har egentlig ikke alt og si.Det kan godt hende at han ikke vil kjenne seg igjen i hvordan du opplever den.Jeg tror du vil stå sterkere med og dele den med noen du kjenner.Ikke bare her.Han gjør deg liten og utrygg. Og det er viktig informasjon om din egen situasjon, hvordan du opplever den.Jeg kan vanskelig si deg hva du skal gjøre.Men tydelig og mest sannsynlig er det en mann som har hatt behov for og stikke deg fordi han har opplevd seg avvist.Din virkelighet er hvordan du selv opplever den.Man kan lære seg og konstruere ting på en annen måte ved og få tilbakemeldinger fra andre, som har et annet utgangspunt enn deg selv.Da kan man også få et annet syn enn man i utgangspuntet hadde. Dette har nok med modningsprossesser og selvutvikling og gjøre.Jeg opplever for tiden og gå i gruppe, og tilbakemeldingene fra andre, har fått meg til og se ting annerledes enn det jeg så helt sort hvitt i starten.Det kan være nyttig, og snu og vende litt på sin egen oppfattelse, men også svært forvirrende. Been there.Og særlig hvis man sliter litt med selvbildet, som jeg også gjorde, og fortsatt også gjør.Men av erfaring så tenker jeg også at det ikke er sikkert du kommer så mye videre med og takle dette uten og få andre input enn deg selv. Jeg tviler ikke på din opplevelse og ulike fakta, her og nå. Men tenker man tilbake, ser man på ting på samme måte mht.ting som skjedde i fjernere fortid?Har man den samme oppfattelsen av ting som skjedde da, som når man vender på den i dag? for meg er på en måte virkeligheten en slags dynamisk sak.Selv om fakta hendte da jeg var atten, ser jeg allikevel fakta på en annen måte på det som skjedde i dag enn jeg gjorde der og da.Klem fra meg.

Ja..jeg skjønner at jeg kommer til å kunne tenke meg til døde på dette problemet uten å komme noen vei, og at jeg trenger en "virkelighetssjekk" med en som kjenner både meg og sjefen. Det er helt umulig å ta dette opp på arbeidsplassen pga interne konflikter avdelinger i mellom, spesielt vår avdeling og personalavdelingen, men jeg har en tidligere arbeidskollega som jeg fortsatt omgåes privat. Jeg vet jeg kan stole på henne 100 % og at hun er dønn ærlig, så jeg vil nok lufte det forsiktig for henne.

Det hørtes spennende ut med den gruppen du går i. Etter at jeg ble sykemeldt har jeg knapt vært ilag med andre mennesker. Trodde jeg skulle bli frisk og "fit for fight" igjen etter et par runder hos bedriftspsykologen jeg, men i stedet raste veggene ut og gulvet forsvant under føttene mine.

Nå kommer jeg snart under vingene til den kommunale psykiatrien da. Jeg ser så fram til det.

Mange kloke ord fra deg Meira. Du får meg til å tenke litt anderledes enn bare sort eller hvitt :-)