NHD: Vansker omkring mat

[PREETI]

Hei!

Jeg sliter med store vansker omkring mat, som jeg føler at det er vanskelig å være åpen om. Jeg har gått til samtaleterapi i snart tre år, dessverre har jeg vært uheldig med terapautene, to har flyttet og en mislikte jeg, så jeg har snakket med mange ulike mennesker. I grunn har det vært ganske trygt for meg, selv om vi har nøstet opp i mye har vi aldri arbeidet intenst med spisevanskene. Nå har imidlertid psykologen innsett at vi bør jobbe videre med dette, og jeg har sagt meg enig.

Jeg vil virkelig bli frisk, men på den andre siden vil jeg ikke bli frisk. Jeg har lest mye om spiseforstyrrelser og vært med i redaksjonen på ulike sider for ungdom som sliter med spiseforstyrrelser, så jeg antar at jeg kan en del om temaet. Sånn sett føler jeg meg ganske heldig, selv om jeg har vansker med å være åpen om problemene mine og å slutte med dem, har jeg fått en del innsikt i hva spiseforstyrrelser handler om, som har bidratt til at jeg har fått større selvinnsikt.

Problemet mitt bunner nok først og fremst i skammen etter et overgrep som skjedde da jeg var 6 år (nå er jeg 17.) To ganger ble jeg utsatt for overgrep av bestefaren min, noe jeg lenge har prøvd å fortrenge, men jeg innser i ettertid at tankene har vært der selv om de ikke alltid har vært like fremtredende.

Da jeg var rundt 10- 11 år begynte jeg virkelig å føle avsky mot kroppen min. Sommeren før jeg begynte i femte klasse gikk jeg med lange skjørt og kjoler fordi jeg ikke tålte å se lårene mine. Etter det utviklet ting seg bare til det verre. Venninnekonflikter i sjuende klasse resulterte i at jeg begynte å slanke meg, ikke spiste og led av anoreksi. Var på den tiden besatt av kaloriinnholdet i maten, trente besatt etter hvert måltid og spiste minimalt. Foreldrene mine fikk fort mistanke om vanskene mine og begynte å følge opp måltidene. Etter ca et år begynte jeg å bli bedre, selv om jeg fortsatt kastet opp når jeg følte at jeg hadde spist for mye og hver gang når foreldrene mine var borte droppet jeg alt som het mat. Fortsatte vel sånn til jeg begynte i 9.klasse, hvor jeg begynte å få det mer harmonisk på skolen og vanskene med spiseforstyrrelsene trakk seg litt mer tilbake. Fortsatt kastet jeg opp flere ganger i uka, hadde mange tanker rundt kcal, mat og energiinnhold, men i forhold til slik de hadde fortonet seg tidligere føltes det som et lite avbrekk.

I 10.klasse hopet problemene seg opp og jeg begynte å utvikle store spisevansker igjen. I perioder spiste jeg ingenting, mens periodevis spiste jeg mye og kastet opp. Det føles vanskelig å ha såpass store svigninger i spisemønsteret, jeg føler hele tiden at jeg ikke har kontroll, og det er jo det jeg er ute etter å oppnå.

Hver gang etter at jeg har spist føler jeg meg oppblåst, feit, og jeg får dårlig samvittighet. Føler på en måte at jeg ikke er god nok til å spise, at jeg er mindre verdt enn maten jeg spiser.

Slik fortsatte det helt frem til jul (ifjor) I år har problemene blitt enda større. Nå er jeg inne i en "spis ingenting" fase, og alle rundt meg påstår at jeg går ned i vekt, at jeg spiser for lite etc... Selv klarer jeg ikke å tro på det. Føler meg bare feitere og feitere til tross for at jeg faktisk raser ned i vekt. Jeg vet at tankegangen ikke finnes logisk, det verste er at jeg faktisk innser det, jeg vet at det ikke stemmer, men likevel går jeg rundt og innbiller meg at hele verden lyver for meg og jeg er den eneste som har rett.

Jeg har alltid slitt med dårlig selvfølelse, følt meg mye mindre verdt enn alle andre. Når jeg ikke spiser, veier på en måte maten opp for de vonde tankene. Jeg føler at når jeg ikke spiser, er jeg flinkere enn alle andre. Jeg vet at dette er en vanlig reaksjon hos en del med spiseforstyrrelser, likevel klarer jeg ikke å tegne meg et bilde av at jeg har så store vansker som alle andre. Jeg føler meg altfor mislykket til å kalle meg anorektiker. Jeg er for feit, stygg, dum... Anorektikere blir jo sett på som perfekte! Jeg er så langt fra perfekt som en kan komme. Likevel higher jeg etter å få det stempelet igjen. Jeg vil så gjerne være perfekt, feilfri. Den snille jenta jeg en gang var, som alle så sånn opp til. Jeg vet at hun ikke finnes lenger, likevel... gjør jeg alt som står i min makt for å få henne tilbake. Det var en tid da jeg klarte å holde følelsene inni meg, den finnes ikke lenger.

Jeg spiser omtrent ikke lenger. Jeg kaster maten i do, noe som er lett for meg siden jeg ikke takler å spise sammen med andre. Jeg lyver om at jeg har spist, til tross for at det kan ha vært flere timer siden jeg spiste. Jeg føler meg vellykket ved å ikke spise, selv om det gjør vondt, gjør det ikke like vondt som smerten inni meg. Til tross for at jeg vet at jeg takler spisevanskene på gal måte, klarer jeg bare ikke å snu. Ikke ennå! I flere år har jeg strebet etter å bli tynn, jeg har lagt så mye energi i... alle anstrengelsene... Jeg føler at om jeg gir opp spiseforstyrrelsen så gir jeg opp så mye mer. Anstrengelsene, streben etter å være perfekt. Jeg var det jo før, hvis jeg bare jobber hardt nok.

På en måte tror jeg at det er fint at jeg vet en del om spiseforstyrrelser, på den andre siden fortoner det seg også som ikke så positivt. Jeg føler at jeg sitter inne med mye kunnskap samtidig som jeg gir råd til andre, men jeg klarer ikke å redde meg selv? Før fikk jeg kun toppkarakterer på skolen, var den beste i klassen. I alle fag, gjennom hele ungdomsskolen. Jeg jobbet ikke så mye heller, alt kom bare lett for meg. I 10. var jeg så deprimert at jeg ikke orket å gjøre lekser i det hele tatt, likevel gikk jeg ut av grunnskolen med et snitt på 5,8. En skulle tro at det i seg selv ville øket selvfølelsen, men neida. Istedet depper jeg over hvor elendig det går på vidergående! Jeg har måttet dele opp grunnkurs fordi jeg ikke taklet å møte opp på skolen (en av grunnene var at jeg tenkte på mat hele tiden, jeg tenkte så mye på mat når jeg satt på skolen at jeg trodde jeg skulle bli gal.) Snittet nå ligger på 5,3 eller noe. Ikke så bra, med tanke på at jeg kun tar fire fag, men det interesserer meg på en måte ikke lenger. Iallfall ikke nok til at jeg tar tak i problemene mine og forbedrer karakterene. Jeg klarer det bare ikke. Jeg føler meg så utslitt og sliten. Utbrent

Jeg gruer meg så utrolig til å begynne på skolen igjen for fullt, jeg er livredd for at jeg ikke skal takle presset. Jeg vet at det er lite smart av meg å ikke spise (det er å be om å få fysiske vansker), jeg vet, men likevel klarer ikke den logiske delen av meg å overta den syke.

Beklager, dette ble et surrete innlegg med mye vrøvl. Dårlig formulert, lite forståelig. Essensen er vel at jeg ikke vet hvorvidt jeg ønsker å komme ut av spisevanskene eller ikke? Og et siste spørsmål... jeg har ennå ikke kommet frem til en klar konklusjon, har forhørt meg med mange, men jeg får motstridende svar. Er trekkene til spiseforstyrrelsen mest bulimiske eller anorektiske?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har uten tvil alvorlige psykiske vansker for tiden.

Du er nærpsykotisk i tillegg til at du har en anorexi. Alvorlig anorexi er etter min mening en alvorlig sinnslidelse. Jeg vil kalle det en psykose.

Jeg synes du skal prioritere mer intensiv behandling.

Etter min mening trenger du en langvarig innleggelse hvor du også får medisiner.

[PREETI]

Du har uten tvil alvorlige psykiske vansker for tiden.

Du er nærpsykotisk i tillegg til at du har en anorexi. Alvorlig anorexi er etter min mening en alvorlig sinnslidelse. Jeg vil kalle det en psykose.

Jeg synes du skal prioritere mer intensiv behandling.

Etter min mening trenger du en langvarig innleggelse hvor du også får medisiner.

Hei. Takk for svar... siden du mener at jeg kan være psykotisk, er det da slik jeg har vært det noen år? "Mannestemmen" har vært tilstede over et lengre tidsrom, de andre er forholdsvis nye.