Til Jørgen-pappa

[Gjest Magna]

Jeg fikk lyst til å skrive litt om min "søte, nydelige" borderline-mor.

Det gå meg tanker om å skrive litt da jeg leste innlegget ditt om borderline og barn.

MIn mor var faktisk ganske søt og sjarmerende. Hun hadde taket på oss i familien på en forundelig måte.

Hun var omskiftlig og skapte mange rare følelser i oss ungene. Jeg kjenner fortsatt på en følelse av utilstrekkelighet og en usikkerhet i forhold til mennesker rundt meg.

Følelsen av nervøsitet er der konstant. Jeg kan ikke være trygg på mine nærpersoner.

Jeg har som voksen "fått tilbake" barndommen min.

Den kom tilbake som mareritt og i form av depresjoner og angst.

Hele tiden bunnet opp til ett menneske som ett vandrende spøkelse i livet mitt. Alle kvinner har vært farlige. Jeg kunne ikke stole på dem. Jeg har hatt stor angst for kvinner.

MIn mor kunne bestemme en ting og etterpå si at "nei det hadde hun aldri sagt." Hun klarte aldri å ta en eneste avgjørelse. De skjøv hun over på oss andre i familien.

Hun var mye sint og uforutsigbar. Plutselig var helvete løs. Min mor var så sint at taket revnet. Når jeg nå tenker på henne tenker jeg på ett menneske jeg synes var fæl.

Hun ga meg skyldfølelse. Hun ga meg som eldste jente hennes rolle i familien. Hun klarte ikke ta ansvaret selv. Det var synd på henne.

Jeg synes konstant inderlig synd på henne. Hun hadde det så vondt og klaget og klaget.

Tenk hvor heldig vi var som vokste opp i en familie som vår. Mine foreldre sa det så mange ganger at jeg trodde det var slik.

I dag synes jeg ikke at jeg var særlig heldig. Jeg har hatt følelsen av å leve i ett konstant helvete fram til jeg flyttet ut som 22 åring.

Hadde jeg fått velge den gang jeg var barn så hadde jeg valgt min far. Han var mye mer forutsigbar.

Noen ganger ga han oss kjærlighet også. Det manglet totalt hos mor.

Jeg har til og med følt at det fantes bare en måte å bli kvitt min mor på og det var at hun døde.

Det er trist å leve opp og oppleve fundamentet i livet (barndommen) slik jeg har gjordt.

Jeg har kjent på at jeg har hatt ressurser i meg som jeg aldri for brukt fordi jeg har brukt så mye krefter på alt som var før som også har slitt meg som voksen.

Jeg har gått i terapi i en årrekke, Jørgen-papppa. Tilsammen ca ti år.

Da jeg vokste opp virket jeg også som en vellykket unge. Jeg klarte meg ganske bra på skolen og ordnet meg. Men virkeligheten var en annen for meg. Jeg levde jo i ett helvete!

Hovedproblemet mitt i dag er angst for avvisning og å bli forlatt.

[Gjest this is a signature]

Hvordan klarte du å bo så lenge hjemme?

Er foreldrene dine skilt?

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men jeg vet igrunn ikke om jeg har hatt det jævlig eller ikke. Mine foreldre har alltid sagt at vi har hatt det så bra.

Men da lurer jeg på hvorfor jeg sliter med meg selv idag? Hva er årsaken? Jeg vet ikke hvorfor jeg sliter, bare at jeg gjør det.

Kjenner meg igjen i det du skriver om at du ikke har fått brukt av ressursene dine, da du har brukt for mye energi på det som var/familien.

Jeg har ikke hatt det grusomt/jævlig, så igrunn vet jeg ikke hvorfor jeg sliter.

Angst kan vel kanskje komme av seg selv, jeg vet ikke..

[Gjest Magna]

Hvordan klarte du å bo så lenge hjemme?

Er foreldrene dine skilt?

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men jeg vet igrunn ikke om jeg har hatt det jævlig eller ikke. Mine foreldre har alltid sagt at vi har hatt det så bra.

Men da lurer jeg på hvorfor jeg sliter med meg selv idag? Hva er årsaken? Jeg vet ikke hvorfor jeg sliter, bare at jeg gjør det.

Kjenner meg igjen i det du skriver om at du ikke har fått brukt av ressursene dine, da du har brukt for mye energi på det som var/familien.

Jeg har ikke hatt det grusomt/jævlig, så igrunn vet jeg ikke hvorfor jeg sliter.

Angst kan vel kanskje komme av seg selv, jeg vet ikke..

Jeg forsto ikke at jeg hadde hatt det slik jeg beskriver, før jeg var godt voksen.

Problemet viste seg først da jeg reagert voldomt på enkelte type damer.

Spesielt damer med (for meg) ufordragelige egenskaper. De ble som spøkelser og skapte enorme problemer i jobbsammenheng. Jeg traff dem over alt.

Jeg synes jeg hadde hatt det meget godt da jeg vokste opp og nektet å koble mine problemer til oppveksten.

Jeg bare dekket over og dekket over og fant meg i ubehgelige opplevelser. Men jeg fikk også en mann med temperament.Ironisk nok.

Men etterhvert kom barndomsopplevelser fram mer og mer. Mannen min trigget min sårbarhet på mange områder.

Jeg trengte behandling. Jeg knakk fullstendig.

Jeg brøt med familien min. Og tok et kraftig oppgjør med min mann.

Slik var det i flere år. Krise på mange fronter, også i arbeidslivet.

Nå besøker jeg min familie i meget kontollerte former.

Angst og depresjon er på tur ut av livet mitt etter at jeg fikk mer oversikt, og kunne markere egne behov bedre.

Jeg er fortsatt gift, og har fått taket på arbeidslivet igjen. Så på mange måter har jeg kommet styrket ut av dette.

Men jeg har sammen med min dyktige psykolog tatt fram og sett på mange sider av livet mitt.

Gjennom dette også kjent på smertene fra en vond oppvekst.

Jeg håper du finner ut av alt.

Da jeg først tok inn over meg hvordan alt var så var jeg klar for det. Jeg var i stand til å møte smerten.

Men tiden måtte være moden for det. )

[Gjest Det er så trist...]

Jeg ble så trist da jeg leste innlegget ditt, det er forferdelig å tenke på at du og mange andre må oppleve en slik barndom.

Jeg hang meg spesielt opp i noe av det du skrev: "Jeg har til og med følt at det fantes bare en måte å bli kvitt min mor på og det var at hun døde"

Min adoptivsøster med borderline tok livet sitt for et halvt år siden. Jeg var selvsagt trist, men også lettet. En forferdelig følelse som ikke er lett å fortelle om, men det er sannheten.

Hun etterlatte seg to barn som nå har fått et "ekte" hjem, med den kjærlighet og oppfølging de trenger. (Gudene skal vite at jeg har stått på for at de skulle komme vekk fra henne tidligere, men i dette tilfellet gjorde ikke barnevernet jobben sin. Måtte bare få det med; at jeg gjorde mitt beste der) Det har vært helt grusomt for dem selvfølgelig, men jeg vet at de kommer til å få det bedre nå til tross for traumene deres.

Ønsker deg alt godt, og er takknemmelig for at du delte dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Støtter Magna fullt ut.

Å være god mor 95% av tiden kan aldri oppveie slik adferd som du beskriver i ditt første innlegg.

[Gjest this is a signature]

Hva var det konkret som var feil i barndommen din?

Var du redd din mor fordi hun hadde et sånt temperament?

Hva var det som manglet?

[splitting]

Tusen takk Magna for innlegget ditt. Du er flink til å sette ord på de unevnelige tingene. Marerittene er der fortsatt for meg også, men jeg har det bedre etter snart 8 år i terapi.

[Gjest Magna]

Hva var det konkret som var feil i barndommen din?

Var du redd din mor fordi hun hadde et sånt temperament?

Hva var det som manglet?

Du har noen spørsmål som jeg har lyst til å svare på.

Min far var også syk. Han var konstant fysisk syk hele min oppvekst.

Han døde da jeg var 20 år.

Jeg var da så dum at jeg ble hjemme i to år for å hjelpe den stakkars dama, etter dødsfallet.

Det er mange sett av årsaker hos henne :

Min mor var uforutsigbar i humør. Hun var manipulerende. Hun klarte ikke å sette egne bebov til side før oss ungene. Hun klarte aldri å leve seg inn i andres følelser (empati).

Hun fikk oss ungene til å føle at det var synd på henne.

Hun klarte aldri å vise kjærlighet.

Det var alltid alle andre det var noe feil med. Hun gjorde aldri en eneste feil.

Hun ødla forhold til nettverk.

Hun baktalte andre, dette gjør de fleste , men når samtalene stort sett består av baksnakking blir det feil.

Hun klarte aldri å sette grenser for oss ungene og å passe på oss.

Hun var sarkastisk i måten å kommunisere på, på en måte som barn ikke forstår.

Kjærlighet manglet totalt.

Det var mye trix og mix.

Det var umulig å stole på henne.

Det forferdelig sinnet var også helt grusomt. Tenk bare hvordan tilværelsen ble med en kronisk og alvorlig syk mann ved siden av.

Les litt av det jeg har skrevet før her.

[Gjest this is a signature]

Du har noen spørsmål som jeg har lyst til å svare på.

Min far var også syk. Han var konstant fysisk syk hele min oppvekst.

Han døde da jeg var 20 år.

Jeg var da så dum at jeg ble hjemme i to år for å hjelpe den stakkars dama, etter dødsfallet.

Det er mange sett av årsaker hos henne :

Min mor var uforutsigbar i humør. Hun var manipulerende. Hun klarte ikke å sette egne bebov til side før oss ungene. Hun klarte aldri å leve seg inn i andres følelser (empati).

Hun fikk oss ungene til å føle at det var synd på henne.

Hun klarte aldri å vise kjærlighet.

Det var alltid alle andre det var noe feil med. Hun gjorde aldri en eneste feil.

Hun ødla forhold til nettverk.

Hun baktalte andre, dette gjør de fleste , men når samtalene stort sett består av baksnakking blir det feil.

Hun klarte aldri å sette grenser for oss ungene og å passe på oss.

Hun var sarkastisk i måten å kommunisere på, på en måte som barn ikke forstår.

Kjærlighet manglet totalt.

Det var mye trix og mix.

Det var umulig å stole på henne.

Det forferdelig sinnet var også helt grusomt. Tenk bare hvordan tilværelsen ble med en kronisk og alvorlig syk mann ved siden av.

Les litt av det jeg har skrevet før her.

Min mor var nok langt fra slik som din var.

Jeg sliter, men tror ikke det har noe med mine forldre å gjøre.

Man kan ikke i mitt tilfelle skylde på foreldrene, tror jeg. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke svare på det.

Men jeg hadde det nok tusen ganger bedre enn deg.

[Gjest Magna]

Jeg ble så trist da jeg leste innlegget ditt, det er forferdelig å tenke på at du og mange andre må oppleve en slik barndom.

Jeg hang meg spesielt opp i noe av det du skrev: "Jeg har til og med følt at det fantes bare en måte å bli kvitt min mor på og det var at hun døde"

Min adoptivsøster med borderline tok livet sitt for et halvt år siden. Jeg var selvsagt trist, men også lettet. En forferdelig følelse som ikke er lett å fortelle om, men det er sannheten.

Hun etterlatte seg to barn som nå har fått et "ekte" hjem, med den kjærlighet og oppfølging de trenger. (Gudene skal vite at jeg har stått på for at de skulle komme vekk fra henne tidligere, men i dette tilfellet gjorde ikke barnevernet jobben sin. Måtte bare få det med; at jeg gjorde mitt beste der) Det har vært helt grusomt for dem selvfølgelig, men jeg vet at de kommer til å få det bedre nå til tross for traumene deres.

Ønsker deg alt godt, og er takknemmelig for at du delte dette.

Jeg forstår deg. Og følelsene du har i forhold til din søster.

Jeg tror også barnevernet kommer mye til kort. Det er veldig lett å ta mer hensyn til foreldre enn til barn.

Jeg føler også at jeg er stygg når jeg skriver her på dol.

Jeg vet at det er en del borderlinere som sliter forferdelig. De gjør faktisk så godt de kan...også som foreldre.

Jeg tror også min mor gjorde så godt hun kunne.Tross alt. Hun er den hun er....

Vær der for din søsers barn, hvis du har overskudd og mulighet til det.

[grublejenta]

Jeg forstår deg. Og følelsene du har i forhold til din søster.

Jeg tror også barnevernet kommer mye til kort. Det er veldig lett å ta mer hensyn til foreldre enn til barn.

Jeg føler også at jeg er stygg når jeg skriver her på dol.

Jeg vet at det er en del borderlinere som sliter forferdelig. De gjør faktisk så godt de kan...også som foreldre.

Jeg tror også min mor gjorde så godt hun kunne.Tross alt. Hun er den hun er....

Vær der for din søsers barn, hvis du har overskudd og mulighet til det.

Du skrev: "Jeg vet at det er en del borderlinere som sliter forferdelig. De gjør faktisk så godt de kan...også som foreldre"

Huff, jeg tenkte ikke over akkurat det. Min søster ruset seg i tillegg, og gjorde dermed situasjonen mye verre for sin familie.

Er lei hvis jeg såret noen!

[Gjest issa]

Jeg kjenner flere med diagnosen borderline og ingen av dem lager et helvete for sine nærmeste på noen som helst måte.

Bare for å få sagt det og.

[Gjest Magna]

Du skrev: "Jeg vet at det er en del borderlinere som sliter forferdelig. De gjør faktisk så godt de kan...også som foreldre"

Huff, jeg tenkte ikke over akkurat det. Min søster ruset seg i tillegg, og gjorde dermed situasjonen mye verre for sin familie.

Er lei hvis jeg såret noen!

Med rus i tillegg forstår jeg deg enda bedre. Ungene har faktisk mistet mora si før hun døde på en måte.

Dobbeldiagnose rus og psykiatri. (Huff)

Det er ikke for å såre vi skriver her. Vi skriver om egne opplevelser.

Du opplevde det slik du beskriver og jeg slik jeg beskriver. Det kan og skal ingen ta fra oss muligheten til.

Vi er her på dol for å hjelpe oss selv. Ikke sant?

[Gjest Magna]

Jeg kjenner flere med diagnosen borderline og ingen av dem lager et helvete for sine nærmeste på noen som helst måte.

Bare for å få sagt det og.

Jeg sier ikke at alle borderlinere er like, men jeg forteller hva jeg opplevde.

Jeg vil ikke at barn skal leve opp å ha det slik.

Ingen som ikke var medlem av min lille oppvekstfamilie opplevde min mor slik vi gjorde.

Utenforstående ville ikke i sin villeste fantasi trodd at hun var så fæl som vi opplevde henne.

Vi var tre søsken og vi er samstemte i det jeg skildrer her. Hadde det bare vært jeg som opplevd henne slik så kunne du satt ett stort spørsmålstegn ved det, men det er det ikke.

Hun var to personer, en søt og trivelig. Og så var det dette forferdelige som jeg ikke forsto så mye av da jeg vokste opp. Men som jeg har forstått etter vel 10 år i terapi.

[Gjest Magna]

Tusen takk Magna for innlegget ditt. Du er flink til å sette ord på de unevnelige tingene. Marerittene er der fortsatt for meg også, men jeg har det bedre etter snart 8 år i terapi.

Takk for støtten. Og lykke til videre i å finne deg selv og din styrke.

[Gjest issa]

Jeg sier ikke at alle borderlinere er like, men jeg forteller hva jeg opplevde.

Jeg vil ikke at barn skal leve opp å ha det slik.

Ingen som ikke var medlem av min lille oppvekstfamilie opplevde min mor slik vi gjorde.

Utenforstående ville ikke i sin villeste fantasi trodd at hun var så fæl som vi opplevde henne.

Vi var tre søsken og vi er samstemte i det jeg skildrer her. Hadde det bare vært jeg som opplevd henne slik så kunne du satt ett stort spørsmålstegn ved det, men det er det ikke.

Hun var to personer, en søt og trivelig. Og så var det dette forferdelige som jeg ikke forsto så mye av da jeg vokste opp. Men som jeg har forstått etter vel 10 år i terapi.

Kjenner ei med pf som lager et helvete, ikke nødvendigvis for familien- med venner og, om de kutter kontakten fordi hun har uakseptabel oppførsel. Har fått pf-diagnoser den jenta, men hun vil ikke ha dem fordi hun klarer ikke tro på at det kan feile henne noe. Så hun oppsøker spesialister og etter en samtale har hun manipulert dem til å si at hun ikke har pf. Hehe. Som om en som leser om psykiatri daglig ikke greier det. Det og høre på de som jobber der hun var innlagt i månedsvis i strekk, nei det klarer hun ikke.

Men de med borderline jeg kjenner går i behandling. Og er ikke alltid verdens søteste menneske utad. Det er de som tar avstand. Ikke fordi de lager kvalm, men fordi de er såpass annerledes at noen kan merke at de er "rar". Men et helvete lager de ikke for NOEN. Annet enn at de kan såre, ei fordi hun er promiskuøs og tok OD ved en upassende situasjon, ei fordi den sosiale intelligensen ikke er på topp og hun skjuler ikke selvskadingen etc. Men de behandler ikke andre mennesker dårlig.

Noen sliter mer med seg selv enn med andre. Livredd for å bli forlatt-ja, men holder angsten inni seg. Kanskje klengete, jeg vet ikke. Men starter ingen trusler eller stygge kommentarer.

Det er over 500 forskjellige måter å ha borderline på, om man ramser opp og setter sammen de 9 forskjellige kriteriene man trenger 5 av for å få diagnosen.

Må være utrolig sårende og ekkelt for de som ikke gjør en flue fortred og lese slike tråder. Selvhatet er stort for mange. Men jeg har ikke noen som helst problemer med å tro deg når du forteller hva du opplever.

MEN vil gi støtte til de som aldri kunne gjøre lignende. For det er mange av dem. NHD har sagt at noen med borderline har psykopatiske trekk. Mens MANGE fler har det ikke.

Ha en fortsatt god dag.

[Gjest Jørgen pappa]

Jeg sier ikke at alle borderlinere er like, men jeg forteller hva jeg opplevde.

Jeg vil ikke at barn skal leve opp å ha det slik.

Ingen som ikke var medlem av min lille oppvekstfamilie opplevde min mor slik vi gjorde.

Utenforstående ville ikke i sin villeste fantasi trodd at hun var så fæl som vi opplevde henne.

Vi var tre søsken og vi er samstemte i det jeg skildrer her. Hadde det bare vært jeg som opplevd henne slik så kunne du satt ett stort spørsmålstegn ved det, men det er det ikke.

Hun var to personer, en søt og trivelig. Og så var det dette forferdelige som jeg ikke forsto så mye av da jeg vokste opp. Men som jeg har forstått etter vel 10 år i terapi.

Huff, det er akkurat slik med min eks, hun slå på en bryter når det kommer besøk og bli strålende blid. Når hun er alene med barna er hun sur og taus, eller hysterisk og kjeftende.

Men utad velstelt og blid.

[Gjest Magna]

Huff, det er akkurat slik med min eks, hun slå på en bryter når det kommer besøk og bli strålende blid. Når hun er alene med barna er hun sur og taus, eller hysterisk og kjeftende.

Men utad velstelt og blid.

Der er du.

Jeg håper at det ikke er noe automatikk i at kvinner beholder barna ved samlivsbrudd, selv om det kan se slik ut.

Jeg håper også at du har ungne dine veldig mye.

Jeg skulle også ønske at du egentlig hadde hovedomsorgen for dem, etter det inntykket jeg har fått her av deg.

Jeg har følt på hvor skadelig min egen oppvekst har vært og har prøvd å uttrykke det. Det er alltid veldig veldig galt for noen mennesker at jeg gjør det.

Det er bare det at jeg føler at fedre virkelig kan være gode omsorgspersoner hvis de bare kom til og samfunnet ikke tok så veldig hensyn til mødrene.

Jeg hadde aldri vært der jeg var i dag uten min far.

[Gjest Jørgen pappa]

Der er du.

Jeg håper at det ikke er noe automatikk i at kvinner beholder barna ved samlivsbrudd, selv om det kan se slik ut.

Jeg håper også at du har ungne dine veldig mye.

Jeg skulle også ønske at du egentlig hadde hovedomsorgen for dem, etter det inntykket jeg har fått her av deg.

Jeg har følt på hvor skadelig min egen oppvekst har vært og har prøvd å uttrykke det. Det er alltid veldig veldig galt for noen mennesker at jeg gjør det.

Det er bare det at jeg føler at fedre virkelig kan være gode omsorgspersoner hvis de bare kom til og samfunnet ikke tok så veldig hensyn til mødrene.

Jeg hadde aldri vært der jeg var i dag uten min far.

Takk for innleggene dine. Verken jeg, familien min eller familien hennes får se barna nå.

Familien hennes mener barna har det bedre hos meg. Men jeg tør ikke ta noen sak.