Hvordan håndtere dette?

[Gjest mor som er bkymret for datter]

Hei! Jeg er skilt mor til tre, der minste (jente)er tenåring, de andre voksne.

Ved bursdagsfeiring av meg, med mine foreldre, hennes større søsken med samboere tilstede, ble det gaver. Tidligere har minste vært sammen med søsknenens gaver.

Dette skjedde ikke nå, så der satt hun uten at noen sa noe noe rundt dette. Jeg ble virkelig i beit når jeg skulle takke, for jeg kunne jo ikke være falsk og takke henne. ( resultat;kolera eller pest?)

Det ble pinlig, og jeg vet ikke åssen komme i prat om det. Hun har ikke kommentert hendelsen.

Jeg opplever henne mer åpen (for meg) rundt fars"dager"(farsdag,jul og burdag), som at hun forteller hun må kjøpe til pappa.

Hun får penger av meg,og/eller spleiser med søsken. Jeg har sagt at hun får penger til de hun vil kjøpe til, innen rimelig grense (sum).

Til jul var hun med på spleis på sydentur for far og samboer. Jeg fikk en sjokoladeeske jeg ble oppriktig glad for,og vet den ble kjøpt juleaften kl 15 som siste gave.Da gikk hun plutselig på bensinstasjonen.

Jeg tåler ingen gaver i hele tatt, for jeg verdsetter andre verdier, som nærhet og samvær, mat og gode samtaler. Mer "ikke materalistiske plan".

Jeg aksepterer andres handlemåte rundt jul til en viss grense, men ikke der det overdrives med gaver til flere titalls tusener.

Det blir for meg flatt og hyklersk, og handler ikke om ekte giverglede.

Jeg synes det er mer moro å gi enn få. Og jeg mener det! Mine barn har vel ett bilde av noe sånt i sin oppvekst, alle tre. Hva er kjernen i dette som hendte min minste?

Jeg gjenkjenner ikke hennes væremåte/reaksjonsmønster hos de andre, men de var til gjengjeld små/ungdom mens vi var gift.

Er dette en annerledes eller unormal frigjøring fra meg, eller hva ER det?

Hun avviser meg ofte, prøver diskutere etthvert utsagn fra meg. Så langt, gjenkjennelig,jeg vet jo hva og hvorfor det gjelder(alder), og tar ikke det opp, jeg tåler jo det, jeg tar tilogmed mot litt slik. Men jeg tilbakemelder der det er riktig å gi svar, bevares. ( tydelige grenser) Hun er av type mer innadvendt og taus fra sine meningers kilde enn de andre. (ligner far slik).

Hun har litt lav selvtillit, som jeg/vi prøver hjelpe med å heve i form av støtte hjemme i leksearbeid der jeg gir oppgaver osv. Hun er positiv til dette, og ser selv det har hjulpet,- hun behersker det hun skal før ungdomsskolen. Har aldri hatt støtte undervisning der, nevner det.

Hun har vært litt rund, og da har vi oppmuntret/støttet ønske om handball og fotball. (uten å nevne vekt)

Jeg prøver hele tiden lokke frem det indre på positiv måte, men det er ikke lett.( far er taus av natur på området)

Hvordan håndterer jeg det med å ikke gi gave/ utelatelse rundt henne?

Ikke at jeg utelates som er viktig, men henne, presiserer det.Hvorfor annlerledes nå?

Har hun det vondt inni seg,stenger ute følelser som er triste, eller er det likegyldighet (alderen)? Tar hun (trygt)meg som en selvfølge, kjenner at jeg elsker henne uten betingelser, uansett?

Ansiktet avslører intet, og jeg leter nok litt. Jeg vet ikke hva jeg skal si, eller om det er noe å si i hele tatt.