Feigt å søke hjelp?

[Gjest den hemmelige]

Hei!

Jeg ser flere nevner at man bør snakke med familien sin med problemer man har. Jeg har idag endelig tatt mot til meg å snakke med fastlegen, men jeg føler det så inderlig feigt og egoistisk at jeg ikke orker å kunngjøre det for familien. De har forventninger jeg synes jeg ikke klarer å stille opp til, og vil nok få beskjed om at jeg må ta meg sammen og skjerpe meg. Jeg har jo ingenting å klage over. Er det flere som føler at problemene er en egen hemmelighet?

[kakkerlakken]

Til å begynne med følte jeg det nok som deg, men etter hvert har jeg skjønt at problemet faktisk bunner i foreldre/familiens forventninger...

[Kizza1365380506]

Du bør la det modne litt, det at du skal snakke med familien din. Du merker nok når det riktige tidspunktet er der.

Men ikke bare gå rundt å vente. Du må tenke på det og vurdere tingene opp mot hverandre. Hva som er verst og hva som er best. Kanskje de overrasker deg med å forstå...

Du finner nok ut av dette etter hvert. Lykke til!

Mvh

[bugge -jenta]

Føler man at man trenger hjelp, er det sjelden å anbefale foreldre i "terapeutrollen." Det er som du sier, etterhvert som man nøster i ting har mye sammenheng med hverandre, og oppvekst og familie er en del av det hele. Det er derfor vi har utenforstående terapeuter, og senere kan vi mer velge ut hva vi vil åpne opp om til foreldre, slekt og venner. Da har vi gjerne fått sortert litt mer.

Det er ikke feigt å søke hjelp, tvert i mot. Den som søker hjelp tar tak i livet sitt.

vh bugge