"Spille med åpne kort"?

[Gjest flinkpike]

Jeg er blitt sykemeldt pga. tilbakevendende dype depresjoner.Inntil nå har jeg holdt "kortene tett ved brystet" og verken orientert familien eller venner om mine lidelser. Jeg er imidlertid utrolig sliten av å spille skuespill, men samtidig vegrer jeg meg (uvisst av hvilken grunn) for å si det som det er. Istedet har jeg isolert meg og kommet med en rekke unnskyldninger, bortforklaringer osv... Hvordan forholder dere som er i tilsvarende situasjon til deres nettverk?

[Gjest vioola]

det tok lang tid før jeg turte å si det til legene eller familie hvordan jeg egentlig hadde det. Men en dag så ble alt avslørt ved et selvmordsforsøk..

Etter det har jeg kun vært åpen og det er jeg glad for. Selv om jeg alltid ikke blir møtt med like stor forståelse

som sagt er det ikke noe hyggelig å spille skuespill og lyve hvorfor du er sykemeldt og sånt.

[maire]

Den nærmeste familien har vært informert hele tiden om hvorfor jeg er sykemeldt, kollegaene på jobben også (måtte nesten forklare dem, for jeg var veldig sint og uttafor den siste tiden før jeg ble sykemeldt), mens de få vennene jeg har i nærheten tok det lenger tid før jeg sa noe til..

Vet ikke hvorfor egentlig. Det er ikke det at jeg skammer meg over å være deprimert, men orker ikke snakke om det, orker ikke medlidenhet.

Nå har jeg ikke hatt kontakt med noen andre enn psykologen, samboeren min og søsteren min de siste 4 månedene, så jeg har isolert meg for mye. Vet ikke hvordan jeg skal ta kontakt med venner igjen.

Skjønner godt du er lei av å spille skuespill. Det er vel for å slippe å spille teater for noen at vi isolerer oss kanskje?

[tigertrollet]

Det er fryktelig slitsomt å skjule hvordan man egentlig har det, gå med en "maske" og ikke føle seg komfortabel med å si hvordan det egentlig er. Så jeg kan forstå om du er sliten av det.

Jeg vet ikke om jeg har vært "alvorlig" nok deprimert til å kunne uttale meg her, men jeg har vært deprimert i forbindelse med det å leve med langvarig kronisk skade. Skaden er usynlig, så jeg har vet også hvordan det er å leve med masken "nei, det går fint med meg.."osv.

Jeg har vært åpen med familie og noen venner når det gjelder hvordan jeg egentlig har det, og det gjelder både fysisk og psykisk. Jeg har ikke vært særlig ærlig med kolleger f.eks.

Men ellers vurderer jeg personene, situasjonen og sånt. For erfaringen er jo at "de fleste" ikke ønsker å høre hvordan man _egentlig_ har det; de ønsker å høre "bare bra!". Og når det gjelder usynlige plager (fysisk og psykisk) blir folk litt usikre.

Allikevel tror jeg det lønner seg å være mer åpen og ærlig og ikke undervurdere folk rundt seg.

Ihvertfall de man omgås. De kan lære å forstå, og mange har jo hørt om depresjon/kjenner noen som har det.

Lykke til:-)

[Gjest Timari]

det er et indisk ordtak som heter "vær åpen, men ikke så åpen at hjernen ramler ut"

Jeg tror som noen nevner at jeg ville vurdere personene individuelt. Hva er de interessert i å høre om? Hvor mye trenger de å vite?

selv har jeg fortalt noen av mine nærmeste venner om problemene jeg har hatt med det psykiske og fysiske. Noen forstår det, andre forstår seg ikke på slike problemer. Ofte kan det være nok å si til kollegaer at man er psykisk sliten uten at man trenger å gå dypere inn på hva problemene innebærer.

problemet(etter hva jeg har erfart) er at hvis man først har sagt A så må man også si B. Sier man at man har en psykisk lidelse, så blir man ofte spurt videre om dette og det blir en forventning om at man også forteller hvilken diagnose man har osv. Det kan bli veldig vanskelig å sette grenser for hva man vil fortelle og ikke fortelle.

så det kan være lurt å tenke på forhånd over hvor mye du synes de andre trenger å vite for å forstå deg bedre. Men jeg er ikke enig i at all åpenhet er til det beste

[Gjest flinkpike]

Tusen takk for deres tilbakemeldinger! Jeg er enig i at det er tale om en konkret individuell vurdering om man skal være åpen mht. sin psykiske lidelse - i likhet med annen "sensitiv" informasjon omkring sin person. Derfor er det særlig interessant å høre hvordan andre deprimerte har innrettet seg, og hvilke erfaringer man har hatt. Jeg for min del har ikke et ønske pr. i dag om å fortelle om min tilstand, men et ønske om å kunne slutte å lyge når jeg avlyser avtaler, besøk eller ikke orker å ta telefonen etc. Hører gjerne mer fra dere!!

[Scarlett_78]

Hei

Jeg skjønner godt at du ikke har noe lyst å fortelle om problemene dine, det hadde ikke jeg heller, og synes fortsatt det er vanskelig. Og det hadde vel noe med at jeg følte det var litt "tabu" å ha psykiske problemer.

Det er vanskelig å forutsi åssen reaksjoner du vil få om du forteller, men som de andre også har skrevet, kanskje du kan se an litt hvem du vil fortelle til? Er det feks noen i familien eller av vennene dine som du tenker vil ha forståelse?

Du trenger jo heller ikke fortelle alt hvis du ikke vil, det holder sikkert å fortelle at du har depresjon og vært plaget lenge osv. Er de rimelig oppegående så bør de godta det.

De som vet om mine problemer er nærmeste familie og noen få venner. Grunnen for at jeg fortalte det var at jeg isolerte meg så mye til slutt, at jeg var redd for å miste vennene mine hvis jeg fortsatte sånn. Og i tillegg var jeg drit lei av å gå rundt å "late som" alt var bra. Jeg fikk bare positiv respons heldigvis. Men det er mange venner og kjente jeg aldri ville fortalt det til, fordi jeg tror ikke de ville forstått.

Ønsker deg lykke til enten du velger å fortelle eller ikke.

Klem,

[Orio]

Familien vet om det. Orket ikke komme med masse unnsklydninger eller bortforklaringer. Venner... Hadde ikke så mange fra før, mer bekjente. De vet ikke noe. Har heller ikke kontakt med dem lenger.

Har vært andre i familien med psykiske problemer, mest tisking og hvisking om det. Mistenksomhet overfor dem. Orket ikke det heller.

Og var så ute å kjøre at jeg over hodet ikke mestret hverdagen. Alternativet var å si det som det var eller si at jeg ikke gadd treffe familien.

Slapp heldigvis å fortelle det selv, det tok foreldrene mine seg av.

[PieLill]

Mange, også de du minst skulle tro, vil ikke takle å høre for mye om slikt. Andre kan overraske positivt.

Hva med å gi noe enkle meddelelser i stede for alle bortforklaringene. Si at du har vært mye syk og er sliten. Trenger tid til å hente deg inn. Si at du ikke ønsker å gjøre noe stort nummer ut av det, og vil leve mest mulig som vanlig.

Kunne det være en idé?

Lefser du alle kortene ut over bordet, vil mange flykte, er jeg redd.

mvh