Hvorfor vil dere?

[Gjest kanskje vordende?]

Jeg nærmer meg 30, har fast partner, fast jobb, og hus:) Vi har begge lyst på barn, men egentlig ikke enda.

Ser heller ikke for meg at jeg plutselig skulle få veldig lyst. For meg virker det mest som et pes med unger, graviditeten, fødselen, og det at man fra da er fullstendig bundet, livet endres, og spontaniteten i livet blir borte.

Men en eller annen gang må vi jo bare kaste oss i det, vil ikke bli gammel uten barn oig barnebarn? rundt meg heller.

Er det slik at alle dere somvil bli gravid, ønsker det veldig, gleder seg til å få en baby, eller er det noen andre som er mer sånn som meg, at en "må" vel. Jeg tror jo lysten og glenden kommer med barnet, og tror vi blir gode foreldre, vi er lekne, og glade i barn.

Men jeg vet ikke om jeg bør vente med å begynne til jeg føler lysten litt mer, men kanskje kommer den aldri? Og man bør vel ikke vente FOR lenge heller med tanke på at det vel er skadelig med alt for "sene" graviditeter...

Tanker?

[Gjest tror det er vanlig]

Jeg tror mange menn, og en god del kvinner, tenker som deg. Man har det bra som man har det, og ser at det kan bli store omveltninger ved å lage familie, både mht jobb, økonomi, tidsbruk, kjærlighetsliv osv osv

Men så ser man samtidig at man ønsker familie, barn (og barnebarn) i fremtiden, og at den biolgiske klokken tikker, og at det livet man lever nå, ikke kommer til å være slik uansett, en del år frem i tiden (uavhengig av barn eller ikke, ønsker / kommer de færreste å leve som de var 25, helt til de nærmer seg den doble alderen).

Jeg tror ikke det er værre å ta denne avgjørelsen på bakgrunn av "fornuft", enn på bakgrunn av ekstrem "babysyke".

En veldig viktig faktor er at dere begge føler at det er hverandre dere ønsker som foreldre til barnet deres. Hvis forholdet deres er sterkt, og det ikke er noe dere bør ha gjort de neste årene før dere får barn (skaffet jobb som gir permisjonsrettigheter etv), så er det like greit å starte å prøve. man aner ikke hvor lang tid det tar. Spis folat, ta tran, kutt ut alkohol (i hvertfall de to ukene før mensen hver mnd) og begge bør slutte med tobakk.

Det kan være befriende hvis partneren er den som tar initiativet til at _nå_ skal vi ha barn, men det kan være like riktig at dere begge er like "forvirret", og sammen går inn i det med like følelser.

[Gjest Vanity]

Både jeg og samboeren ønsker oss barn.

Jeg føler at det er det eneste som mangler i livet akkurat nå. Jeg er ikke særlig karrierefiksert. Elsker barn og blir helt tullete når jeg er i nærheten av dem.

Jeg tror det er slitsomt med barn, men tror faktisk at det gir mer. Å se et lite barn vokse opp. Et "produkt" av kjærligheten til meg og samboeren. :-)

Man trenger ikke slutte å leve fordi man får barn. Jeg synes det er vel så viktig å ta vare på vennene sine og å reise, så det kommer vi til å fortsette med.

Jeg er 27 og han er 33.

Håper du finner ut av hva du vil da! :-)

[Gjest kanskje vordende?]

Jeg tror mange menn, og en god del kvinner, tenker som deg. Man har det bra som man har det, og ser at det kan bli store omveltninger ved å lage familie, både mht jobb, økonomi, tidsbruk, kjærlighetsliv osv osv

Men så ser man samtidig at man ønsker familie, barn (og barnebarn) i fremtiden, og at den biolgiske klokken tikker, og at det livet man lever nå, ikke kommer til å være slik uansett, en del år frem i tiden (uavhengig av barn eller ikke, ønsker / kommer de færreste å leve som de var 25, helt til de nærmer seg den doble alderen).

Jeg tror ikke det er værre å ta denne avgjørelsen på bakgrunn av "fornuft", enn på bakgrunn av ekstrem "babysyke".

En veldig viktig faktor er at dere begge føler at det er hverandre dere ønsker som foreldre til barnet deres. Hvis forholdet deres er sterkt, og det ikke er noe dere bør ha gjort de neste årene før dere får barn (skaffet jobb som gir permisjonsrettigheter etv), så er det like greit å starte å prøve. man aner ikke hvor lang tid det tar. Spis folat, ta tran, kutt ut alkohol (i hvertfall de to ukene før mensen hver mnd) og begge bør slutte med tobakk.

Det kan være befriende hvis partneren er den som tar initiativet til at _nå_ skal vi ha barn, men det kan være like riktig at dere begge er like "forvirret", og sammen går inn i det med like følelser.

Er bare redd at vi setter igang også er det egentlig ikke det vi ønsket. Men tror ikke jeg har hørt om noen som har angret når de først har begynt heller.

Når man hører om hvor ekstremt verpesjuke noen er og hvordan livet til enkelte som venter på adopsjon blir satt på vent i spenning, så lurer man jo på om man _burde_ vente..

Ingenting annet enn mangel på å ha veldig lyst som mangler her, så det er egentlig bare å starte... Kanskje nyte tiden som bare et par bittelitt til

[Gjest tror det er vanlig]

Er bare redd at vi setter igang også er det egentlig ikke det vi ønsket. Men tror ikke jeg har hørt om noen som har angret når de først har begynt heller.

Når man hører om hvor ekstremt verpesjuke noen er og hvordan livet til enkelte som venter på adopsjon blir satt på vent i spenning, så lurer man jo på om man _burde_ vente..

Ingenting annet enn mangel på å ha veldig lyst som mangler her, så det er egentlig bare å starte... Kanskje nyte tiden som bare et par bittelitt til

Snakk sammen, sett en frist (6 mnd?) for hvor lenge dere bruker prevensjon. Da får dere en sommer hvor dere vet det bare er dere.

Når dere setter en frist for når dere skal starte, så tenk på at de fleste ønsker at barnet skal ha søsken, og at det kan ta tid før en blir gravid, ikke bare første gang.

Men har dere en stund hvor dere fortsatt bruker prevensjon, har begge tid til å tenke mer konkret på dette.

[Gjest kanskje vordende?]

Snakk sammen, sett en frist (6 mnd?) for hvor lenge dere bruker prevensjon. Da får dere en sommer hvor dere vet det bare er dere.

Når dere setter en frist for når dere skal starte, så tenk på at de fleste ønsker at barnet skal ha søsken, og at det kan ta tid før en blir gravid, ikke bare første gang.

Men har dere en stund hvor dere fortsatt bruker prevensjon, har begge tid til å tenke mer konkret på dette.

ja, det høres fornuftig ut..men samtidig har jeg ikke lyst til å gå gravid om sommeren.. så litt planelegging må til tror jeg..

[Gjest tror det er vanlig]

ja, det høres fornuftig ut..men samtidig har jeg ikke lyst til å gå gravid om sommeren.. så litt planelegging må til tror jeg..

:-)

Men det er vanskelig å planlegge, det kan gå på første forsøk eller ta seks mnd, eller mye lenger..

Bruker du hormonprevensjon, kan du øke sjansen fpr å bli gravid når dere ønsker, ved å slutte på hormonene, og bruke hormonfri prevensjon frem til dere begynner å prøve.

Men mange blir gravide rett etter pilleslutt også, så det er ikke noe "krav".

men statistisk sett, kan det å slutte med pillene og bruke kondom noen måneder, gjøre at du har mer kontroll over syklusen og når dere skal prøve, og dermed fortere blir gravid når der først skal begynne å prøve.

Det gjør at prøvingen blir mer etterlengtet også (= sex uten kondom..) ;-)

[serendipity]

ja, det høres fornuftig ut..men samtidig har jeg ikke lyst til å gå gravid om sommeren.. så litt planelegging må til tror jeg..

He he.. Ikke gravid om sommeren? du_kan_jo være så heldig at det klaffer sånn.. Jeg gikk høygravid på sommeren og det var helt topp. Satt pal i solen hele dagen , og behøvde ikek komem på unnskyldninger for ikk å ligge på alle fire og luke bed ;-)

[Gjest mij]

ja, det høres fornuftig ut..men samtidig har jeg ikke lyst til å gå gravid om sommeren.. så litt planelegging må til tror jeg..

Jaja, spørs hva du definerer som sommer. Et svangerskap er som kjent 9 mnd langt, så det skal godt gjøres å unnslippe sommeren helt. :-)

[Gjest kanskje vordende?]

He he.. Ikke gravid om sommeren? du_kan_jo være så heldig at det klaffer sånn.. Jeg gikk høygravid på sommeren og det var helt topp. Satt pal i solen hele dagen , og behøvde ikek komem på unnskyldninger for ikk å ligge på alle fire og luke bed ;-)

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke vil være gravid på sommern, sikkert fordi jeg da er mest aktiv, om vintern sitter jeg pal stort sett, så en graviditet da hadde ikke vært så ille.

Prøver ikke den perioden som gjør at jeg blir gravid på sommern da, går ann å styre det vet du.

[Gjest kanskje vordende?]

Jaja, spørs hva du definerer som sommer. Et svangerskap er som kjent 9 mnd langt, så det skal godt gjøres å unnslippe sommeren helt. :-)

gå høygravid på sommern, slik at jeg ikke kan være aktiv:)

[tuppeliten]

:-)

Men det er vanskelig å planlegge, det kan gå på første forsøk eller ta seks mnd, eller mye lenger..

Bruker du hormonprevensjon, kan du øke sjansen fpr å bli gravid når dere ønsker, ved å slutte på hormonene, og bruke hormonfri prevensjon frem til dere begynner å prøve.

Men mange blir gravide rett etter pilleslutt også, så det er ikke noe "krav".

men statistisk sett, kan det å slutte med pillene og bruke kondom noen måneder, gjøre at du har mer kontroll over syklusen og når dere skal prøve, og dermed fortere blir gravid når der først skal begynne å prøve.

Det gjør at prøvingen blir mer etterlengtet også (= sex uten kondom..) ;-)

Jeg har vært verpesyk en liten tid nå, men har hatt en samboer som ikke har vært helt med på tanken.

Samme dagen som jeg kom hjem fra legen, og hadde fått beskjed om at jeg hadde PCO, sa han til meg at da var det bare å sette i gang.

Jeg er kjempeglad for det, og jeg tror at han gleder seg litt han også.

Er bare 22 år, men legen mente at det ikke var dumt å begynne prøvingen nå, siden vi er mest fertile frem til vi er 25-30 år.

Er gjerne ikke helt klar enda, men regner med at det kommer med graviditeten ;-)

[Gjest håper å håper]

Jeg har bestandig hatt lyst på barn...

Er 22 han 25...

Jeg slutta på pillen for ca.2 år siden.

Vi skulle ikke haste med noe, men ta det som det kom...

Har enda ikke skjedd noe...

Men håper på at det skjer snart..

[Blåmor]

Vi er veldig glade i barn. Førstemann var ikke helt planlagt, men vi begynte ganske raskt å glede oss over den lille babyen i magen.

Vi er veldig barnekjære mennesker som liker å ha liv og røre rundt oss. For oss har det vært viktig å involvere oss like mye i barna begge to, og vi setter virkelig pris på hverandre, barna og det livet vi har sammen.

Forhåpentligvis klaffer det slik at vi kan få vårt tredje barn i løpet av 2006.

[simane]

Jeg har passert 30 og litt til og har sikkert begynt å få alderen mot meg.

Jeg innrømmer gjerne at jeg i perioder synes det virker slitsomt å ha barn, akkurat de argumentene du bruker. Alt er helt sikkert helt topp det første året. Men så kommer hverdagen men bringing/henting i barnehage, trassalder, lite søvn før man skal på jobb osv.

Men likevel er det vel ikke noe jeg ønsker meg høyere. Det blir vel som du sier: Man må bare kaste seg ut i det.