Rop om oppmerksomhet?

[Orio]

Tror det er ganske vanlig å tenke ting som "Hvis jeg tar livet av meg, da skjønner de vel at jeg har det vanskelig. Da kan de bare ha det så godt." Eller "Hvis jeg skader meg, tar en overdose piller, da skjønner de at jeg har det fælt. Da kan de angre."

Med "de" mener jeg både behandlingsapparat, familie og venner.

En føler seg ofte veldig alene om sine problemer, at ingen forstår. Denne følelsen kan lett bli forsterket av "støttende" (velmente?) utsagn av typen "Det går nok greit", "Dette klarer du, det er bare å ta deg litt sammen".

Er det ikke et problem for psykiatrien at pasientene presses til såpass dramatiske ting for å bli "sett"?

[marlenexxx27]

Problem for psykiatrien?? Man skulle tru det var et større problem for de som valgte den typen "løsninger" på sine problemer.

Psykiatrien er jo faktisk avhengig av at folk foretar uhensiktsmessige strategier for å håndtere sine problemer, ellers ville de blitt arbeidsledig.

[frosken]

Det du beskriver er nok ganske vanlig for mennesker som sliter med bestemte typer psykiske problemer, og et stort problem både for dem selv og for behandlingsapparatet.

Men jeg synes det du skriver impliserer at du tenker at det er behandlingsapparatet som har "ansvaret" for å dekke de behovene folk som sliter har i forhold til sine liv - og det er det vel ikke? Løsningen ligger som oftest ikke i mer oppmerksomhet fra behandlingsapparatet, men at man klarer å identifisere sine egne behov og finne ut hvordan de kan tilfredsstilles nok til at man ikke i like stor grad føler at man "må" ha noe fra behandlingsapparatet.

[dog1365380703]

Hvis dette eksempelet (som det er tankevekkende høyt i et så "perfekt" land) hadde spilt på landslaget eller het Røkke eller Høybråten eller noe, hadde det nok fått oppmerksomhet gjerne....

Da hadde nok blitt krisemøte i regjeringen for å finne forebyggende tiltak.

En politiker ble nettopp sykemeldt for å motta kritikk for dårlig arbeid...du og jeg hadde fått foten i ræven.

[Orio]

Problem for psykiatrien?? Man skulle tru det var et større problem for de som valgte den typen "løsninger" på sine problemer.

Psykiatrien er jo faktisk avhengig av at folk foretar uhensiktsmessige strategier for å håndtere sine problemer, ellers ville de blitt arbeidsledig.

Problem for psykiatrien fordi pasientene føler seg presset til så dramatiske handlinger for å bli sett og hørt.

De fleste har jo et annet problem i utgangspunktet, at de som skal hjelpe ikke "hører og ser" kommer i tillegg.

[Orio]

Det du beskriver er nok ganske vanlig for mennesker som sliter med bestemte typer psykiske problemer, og et stort problem både for dem selv og for behandlingsapparatet.

Men jeg synes det du skriver impliserer at du tenker at det er behandlingsapparatet som har "ansvaret" for å dekke de behovene folk som sliter har i forhold til sine liv - og det er det vel ikke? Løsningen ligger som oftest ikke i mer oppmerksomhet fra behandlingsapparatet, men at man klarer å identifisere sine egne behov og finne ut hvordan de kan tilfredsstilles nok til at man ikke i like stor grad føler at man "må" ha noe fra behandlingsapparatet.

Selvfølgelig har den enkelte ansvaret for sitt eget liv, og kan ikke vente at behandlingsapparatet skal fylle alle behov de måtte ha.

Og det jeg mener er slett ikke at løsningen er mer oppmerksomhet fra behandlingsapparatet. Men kanskje en annen type oppmerksomhet. "Jeg forstår at du synes det er vanskelig når...", "du er altså sint på din mor fordi..." Sånne korte, greie setninger som forteller at den du snakker med har forstått hva du prøver å si.

Det er selvfølgelig ikke nødvendig å være enig, si at det objektivt sett er "riktig". Det hindrer heller ikke at de kan komme med alternative måter å se ting på, mulige løsninger etc. På denne måten har terapeuten møtt pasienten der h*n er, pasienten trenger ikke bruke masse krefter på å få terapeuten til å forstå. Og så mye lettere det er å ha tillit og ta sjansen på å følge opp råd når du vet at terapeuten har forstått hva du sier.

[Orio]

Hvis dette eksempelet (som det er tankevekkende høyt i et så "perfekt" land) hadde spilt på landslaget eller het Røkke eller Høybråten eller noe, hadde det nok fått oppmerksomhet gjerne....

Da hadde nok blitt krisemøte i regjeringen for å finne forebyggende tiltak.

En politiker ble nettopp sykemeldt for å motta kritikk for dårlig arbeid...du og jeg hadde fått foten i ræven.

Kanskje.

Tror psykiatrien sliter en del med å formidle at de har forstått hva pasientene sier. (Eller kanskje de rett og slett ikke forstår.) Det å slite for å bli forstått blir da en tilleggsbelastning, og blir en hindring i behandlingen. Hvordan kan du stole på at en som ikke forstår hva som er problemet, kan hjelpe deg?

[frosken]

Selvfølgelig har den enkelte ansvaret for sitt eget liv, og kan ikke vente at behandlingsapparatet skal fylle alle behov de måtte ha.

Og det jeg mener er slett ikke at løsningen er mer oppmerksomhet fra behandlingsapparatet. Men kanskje en annen type oppmerksomhet. "Jeg forstår at du synes det er vanskelig når...", "du er altså sint på din mor fordi..." Sånne korte, greie setninger som forteller at den du snakker med har forstått hva du prøver å si.

Det er selvfølgelig ikke nødvendig å være enig, si at det objektivt sett er "riktig". Det hindrer heller ikke at de kan komme med alternative måter å se ting på, mulige løsninger etc. På denne måten har terapeuten møtt pasienten der h*n er, pasienten trenger ikke bruke masse krefter på å få terapeuten til å forstå. Og så mye lettere det er å ha tillit og ta sjansen på å følge opp råd når du vet at terapeuten har forstått hva du sier.

God evne til tydelig kommunikasjon bør vel nesten være en forutsetning for å jobbe innen psykiatrien. Du har sannsynligvis rett i at det finnes et stort forbedringspotensiale på dette området.

[PieLill]

Har du noen ganger hatt et mobilabonnement eller en flybilett som har blitt skikkelig rotet til?

Man kan oppleve en tilsvarende mekanisme da. Er du høflig og grei skjer det ingen ting. Tenner du på alle plugger og tydelig viser at du-blir-ikke-kvitt-meg-før-du-løser-dette, kan ting du har tjafset med i 5 mndr bli løst på fem minutter.

Etterpå sitter du med en beklemt følelse av å ha vært utrivlig, samtidig som du ikke greier å se du kunne gjort det på noen annen måte.

Synd når dette skjer. Du lærer at det eneste som nytter er å tenne på alle pluggene. Den som får skyllebøtten lærer at kunder er no dritt. Begge har på sitt vis rett.

Men det egentlige problmet var at det ikke lengre var mulig å kommunisere på en sivilisert måte.

Slike ting kan ha en ekskalerende virkning i et hvilket som helst system. De som skal bli hørt roper høyere og høyere. De som skal lytte hører mindre og mindre etter ulv-ulv-prinsippet.

Et typisk syndrom i psykiatrien.

mvh

[frosken]

Har du noen ganger hatt et mobilabonnement eller en flybilett som har blitt skikkelig rotet til?

Man kan oppleve en tilsvarende mekanisme da. Er du høflig og grei skjer det ingen ting. Tenner du på alle plugger og tydelig viser at du-blir-ikke-kvitt-meg-før-du-løser-dette, kan ting du har tjafset med i 5 mndr bli løst på fem minutter.

Etterpå sitter du med en beklemt følelse av å ha vært utrivlig, samtidig som du ikke greier å se du kunne gjort det på noen annen måte.

Synd når dette skjer. Du lærer at det eneste som nytter er å tenne på alle pluggene. Den som får skyllebøtten lærer at kunder er no dritt. Begge har på sitt vis rett.

Men det egentlige problmet var at det ikke lengre var mulig å kommunisere på en sivilisert måte.

Slike ting kan ha en ekskalerende virkning i et hvilket som helst system. De som skal bli hørt roper høyere og høyere. De som skal lytte hører mindre og mindre etter ulv-ulv-prinsippet.

Et typisk syndrom i psykiatrien.

mvh

Men i psykiatrien har man et tilleggsproblem, nemlig at det ofte er flere parter med kommunikasjonsvansker. For noen er det slik at samme hvor mye motparten har forsøkt å vise at de både har hørt og sett det som har blitt formidlet, så etterlates de allikevel med en tomhetsfølelse som gjør at behovet for å få stadige bekreftelser er umettelig - og i visse tilfeller ender med en form for avhengighet av bekreftelser fra omverdenen på noe som man trenger å finne bekreftelse i seg selv på.

Noen behandlere er svært gode på å forholde seg konstruktivt til en slik problematikk - andre er alt annet enn det.

[PieLill]

Men i psykiatrien har man et tilleggsproblem, nemlig at det ofte er flere parter med kommunikasjonsvansker. For noen er det slik at samme hvor mye motparten har forsøkt å vise at de både har hørt og sett det som har blitt formidlet, så etterlates de allikevel med en tomhetsfølelse som gjør at behovet for å få stadige bekreftelser er umettelig - og i visse tilfeller ender med en form for avhengighet av bekreftelser fra omverdenen på noe som man trenger å finne bekreftelse i seg selv på.

Noen behandlere er svært gode på å forholde seg konstruktivt til en slik problematikk - andre er alt annet enn det.

Godt poeng.

Jeg tenker på umettelige behov som sorte hull. (De oppe i verdensrommet, vet du.) De suger i seg allt men blir aldri fulle / mette.

Tror eneste måte å håndtere slike sorte hull på er å avskjerme dem og ikke mate dem.

mvh

[frosken]

Godt poeng.

Jeg tenker på umettelige behov som sorte hull. (De oppe i verdensrommet, vet du.) De suger i seg allt men blir aldri fulle / mette.

Tror eneste måte å håndtere slike sorte hull på er å avskjerme dem og ikke mate dem.

mvh

Enig:-)

Hørte en psykiater en gang snakke om at "enkelte tog har gått" - behov som skulle vært tilfredsstilt i tidlig barndom kan ikke tilfredsstilles senere, og at måten å nærme seg disse behovene på ikke er ved å gi illusjon om at de kan dekkes.

[PieLill]

Enig:-)

Hørte en psykiater en gang snakke om at "enkelte tog har gått" - behov som skulle vært tilfredsstilt i tidlig barndom kan ikke tilfredsstilles senere, og at måten å nærme seg disse behovene på ikke er ved å gi illusjon om at de kan dekkes.

Å kunne leve med udekte behov og tap som ikke kan erstattes, er vel en viktig del av å finne ut av livet.

mvh

[Orio]

Har du noen ganger hatt et mobilabonnement eller en flybilett som har blitt skikkelig rotet til?

Man kan oppleve en tilsvarende mekanisme da. Er du høflig og grei skjer det ingen ting. Tenner du på alle plugger og tydelig viser at du-blir-ikke-kvitt-meg-før-du-løser-dette, kan ting du har tjafset med i 5 mndr bli løst på fem minutter.

Etterpå sitter du med en beklemt følelse av å ha vært utrivlig, samtidig som du ikke greier å se du kunne gjort det på noen annen måte.

Synd når dette skjer. Du lærer at det eneste som nytter er å tenne på alle pluggene. Den som får skyllebøtten lærer at kunder er no dritt. Begge har på sitt vis rett.

Men det egentlige problmet var at det ikke lengre var mulig å kommunisere på en sivilisert måte.

Slike ting kan ha en ekskalerende virkning i et hvilket som helst system. De som skal bli hørt roper høyere og høyere. De som skal lytte hører mindre og mindre etter ulv-ulv-prinsippet.

Et typisk syndrom i psykiatrien.

mvh

Har heldigvis sluppet unna sånt tull, kanskje fordi jeg aldri reiser med fly. ;-)

Det jeg savner, er at flyselskapet, for å føre din sammenligning videre, ville bekrefte at de forstår hva du prøver å si. En tenkt dialog:

- Denne billetten er til Madrid.

- Ja, du skal jo til Madrid.

- Nei, jeg skal til London.

- Hvorfor bestilte du da billett til Madrid?

- Jeg gjorde ikke det, jeg bestilte billett til London.

-Billetten din er til Madrid, da er det dit du skal.

- osv.

Alternativet:

- Denne billetten er til Madrid.

- Ja, skal du ikke til Madrid, da?

- Nei, jeg skal til London.

- Da må det ha skjedd en feil et sted.

Dette er langt fra en løsning på det faktiske problemet, men en trenger i hvert fall ikke bruke mer tid og krefter på å forklare hva problemet er.

[PieLill]

Har heldigvis sluppet unna sånt tull, kanskje fordi jeg aldri reiser med fly. ;-)

Det jeg savner, er at flyselskapet, for å føre din sammenligning videre, ville bekrefte at de forstår hva du prøver å si. En tenkt dialog:

- Denne billetten er til Madrid.

- Ja, du skal jo til Madrid.

- Nei, jeg skal til London.

- Hvorfor bestilte du da billett til Madrid?

- Jeg gjorde ikke det, jeg bestilte billett til London.

-Billetten din er til Madrid, da er det dit du skal.

- osv.

Alternativet:

- Denne billetten er til Madrid.

- Ja, skal du ikke til Madrid, da?

- Nei, jeg skal til London.

- Da må det ha skjedd en feil et sted.

Dette er langt fra en løsning på det faktiske problemet, men en trenger i hvert fall ikke bruke mer tid og krefter på å forklare hva problemet er.

;-)

LOL

Jeg h_a_r reist med fly og pga feil fra flyselskapet kranglet meg gjennom hele landet...

Og hele den tragiske historien måtte forklares og missforstås på nytt hver gang. Satte ny verdensrekord i adrenalin. ;-)

[marlenexxx27]

Problem for psykiatrien fordi pasientene føler seg presset til så dramatiske handlinger for å bli sett og hørt.

De fleste har jo et annet problem i utgangspunktet, at de som skal hjelpe ikke "hører og ser" kommer i tillegg.

Når folk tar livet av seg fordi de føler seg "pressa av psykiatrien", er det bra sikkert at de har problemer i utgangspunktet, ja!

[marlenexxx27]

Å kunne leve med udekte behov og tap som ikke kan erstattes, er vel en viktig del av å finne ut av livet.

mvh

Er helt enig med dere. Tror dere er inne på noe veldig sentralt...

[Orio]

Når folk tar livet av seg fordi de føler seg "pressa av psykiatrien", er det bra sikkert at de har problemer i utgangspunktet, ja!

Selvfølgelig har de problemer i utgangspunktet. Det gjør det jo bare viktigere at behandlere klarer å formidle at de forstår hva de sier og mener. Det burde være unødvendig at mennesker føler seg presset til selvskading eller selvmordsforsøk for å få behandleren til å lytte (og ikke bare tro h*n har alle svarene, til og med uten å vite hva som oppleves som problematisk).

[frosken]

Selvfølgelig har de problemer i utgangspunktet. Det gjør det jo bare viktigere at behandlere klarer å formidle at de forstår hva de sier og mener. Det burde være unødvendig at mennesker føler seg presset til selvskading eller selvmordsforsøk for å få behandleren til å lytte (og ikke bare tro h*n har alle svarene, til og med uten å vite hva som oppleves som problematisk).

Men tror du pasientene nødvendigvis har grunnlag for å oppfatte situasjonen som om de ikke blir hørt/sett? Leste innlegget ditt om hvordan du tolket din psykologs utsagn, og der beskriver du vel et eksempel på at det ikke skal så mye til for at enkelte kan bli svært frustrerte?

[Orio]

Men tror du pasientene nødvendigvis har grunnlag for å oppfatte situasjonen som om de ikke blir hørt/sett? Leste innlegget ditt om hvordan du tolket din psykologs utsagn, og der beskriver du vel et eksempel på at det ikke skal så mye til for at enkelte kan bli svært frustrerte?

Jeg som prøvde å skrive innlegget om psykologen min "anonymt". Avslørt:-) Klarer jo aldri huske at jeg har brukt et annet nikk.

Har skjønt at jeg "forsto" det psykologen sa på helt annerledes måte enn det sannsynligvis er ment. Det er jo også dels min skyld, jeg vet at jeg har lett for å feiltolke den slags utsagn, og burde ha spurt om h*n mente det jeg oppfattet.

Det har heldigvis vært få sånne tilfeller. Psykologen vet at jeg lett oppfatter ting som kritikk, og spør ofte hvordan jeg forstår det som blir sagt. Da blir gjerne ev. misforståelser oppklart med det samme. Jeg er heldig som har en psykolog som er oppmerksom på dette problemet, h*n både forteller hvordan h*n forstår det jeg sier, og spør hvordan jeg forstår det h*n sier. Tror mange kan bli flinkere på det området.