Hva nå?

[frosken]

Gruppeterapi med de involverte virker som en god idé, men dette er helt klart noe som bør tas en god stund etter egenterapi.

Virker helt utrolig at de mener at man bør bruke sitt eget nettverk til slikt. Folk flest har ikke evner og muligheter til å hjelpe folk som har vært utsatt for noe slikt. Undres om det ikke finnes noen instanser man kan klage til?

Det er naivt å tro at det offentlige stiller opp med samtaletilbud ved alle de livskriser man kan komme til å gå gjennom. De fleste må nok klare å komme seg gjennom slike faser selv.

[frosken]

En mulighet er å velge å skrive om det du føler, enten bare for deg selv eller du kan fortelle andre om det f.eks. på nettet dersom du klarer å anonymisere nok til at du ikke kan kjennes igjen. Å diskutere på nettet kan innebære en frihet som man ikke finner så mange andre steder. Du kan si det du vil - selv om du evt. skulle mene noe helt annet i morgen:-)

Ellers så kan du sikkert ringe f.eks. støttesenter mot incest eller tilsvarende og høre om de har noen råd å gi deg.

[frosken]

Jeg viser omtanke for overgriperen og hans foreldre, fordi overgriperens mor er min søster...

Jeg tror du er klok som ikke lager enda flere sår i familien enn denne saken allerede må ha påført dere alle. Kanskje du kunne ha pratet med en venninne av deg? Ellers kan prester i visse tilfeller være gode samtalepartnere, enten man er kristen eller ikke. De er jo vant til å forholde seg til andres fortvilelse og raseri.

[kodiak1365380846]

>Hva er "lov" å føle?

Alle følelser er lov.

>Hvem skal jeg hate, og >hvor skal jeg gjøre av sinnet?

Hat er et veldig sterkt ord, men jeg mener at i en slik sak er det en helt naturlig følelse å føle slikt mot overgriperen.

Fastlegen din kan skaffe deg en psykolog/psykiater du kan snakke med ved en henvisning eller du kan få en liste over psykologer/psykiatere fra han/henne. Den mest økonomiske måten er å få fastlegen til å henvise til den på listen med kortest ventetid som har kommunal avtale mht. egenandeler. Hos denne kan du få bearbeidet ditt sinne og dine tanker.

>Går mye ute i naturen, >og finner ro, men >straks jeg vender >tilbake, er følelsene >der. Har vondt av alle >de berørte, men klarer >ikke konsentrere meg >helt om det. Mine barn >er det viktigste, og >jeg er redd for hvordan >det skal gå med dem >senere. Samtalene >letter, som sagt, men >hva om et år? To? Vet >at jeg må ta hver dag >som den kommer, men jeg >kan likevel ikke la >være å tenke på det.

Turer i naturen er vel og bra, men de letter tydeligvis på problemene kun der og da.

Faste avtaler med psykolog/psykiater kan over tid hjelpe deg til å få det hele på avstand, og vil forhåpentligvis hjelpe deg til å tilgi. Vet selvfølgelig ikke om jeg har rett siden jeg ikke har opplevd dette selv på livet, men jeg har to venner som har opplevd det samme som deg.

>Hvordan kan >familieforholdet vårt >repareres?

Hvordan familieforholdet kan repareres er vanskelig å si, for dette er sannsynligvis noe som kommer til å ta svært lang tid.

Kan jeg få spørre om hvor gamle offer og overgriper er?

Barna er i alderen 9-12 år. Som tidligere nevnt er min henvisning til psykolog avvist, og denne ble sendt av fastlege.

Vil også benytte anledningen til å takke dere alle som har tatt dere bryet med å svare. Har ikke benyttet slike forum før denne saken kom opp, og det har vært til stor trøst, og hjelp. Så, igjen: Tusen takk!

[dog1365380703]

Hei

Trist å høre om dette og jeg håper virkelig det vil gå bra med dem.

Jeg kan forstå at du er frustrert over å ikke vite hva mot hvem eller hva å rette sinne mot.

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, men jeg tror jeg kanskje ville prøvd å tenke (for å roe meg selv ned) at barn gjør ofte ting når de er små eller ung som de aldri ville gjort som voksen.

For at et barn kan komme inn på slike tanker kan gjerne være uforståelig. Men på en annen side så blir de i dag matet med sexuelle reklamer for programmer lenge før barne-TV samt andre programmer som Big Brother etc. og også i annen media.

Dette var utenkelig da vi var ung og moralen var en helt annen.

Jeg kan fly i flint inne i meg når min datter sitter og blir servert det ene etter det andre i TV midt på dagen av sexuelle reklamer. (en del musikkvideoer ser jo mer ut som en pornofilm)

Det er ikke bare å skifte kanal. Kan ikke nekte barnet å se TV midt på dagen.

Hvis det var meg, ville jeg rettet sinne mitt mot pengegriskheten og den umoralen som hersker i dag og spesielt da på TV.

Det undres meg hvorfor dette aldri blir tatt opp i debatter.

Virker som folk er totalt apatiske og ikke bryr seg om noe lengre.

Man ser bare at man her i Norge tar mer og mer over etter USA når det gjelder moral. I USA tar man barna med seg for å se på wrestling (simulert slå-hverandre-i-hjel-show)

Dette resulterte for noen år tilbake i at en gutt på 11 invalidiserte kameraten sin med et nakke slag etter å ha sett på denne type underholdning.

Mitt råd (hvis det kan være til hjelp) er å følge godt med hvordan barna dine tar dette i fremtiden. Skrive ned at som kan være viktig. (vet aldri når du kan få bruk for det)

Samt sist men ikke minst forlange at overgriperen går igjennom en ordentlig sjekk hos psykolog. For dennes og andres beste.(ting må taes med roten)

Lykke til