Hva nå?

[kodiak1365380846]

Mine barn er blitt utsatt for seksuelle overgrep, og får Gudskjelov hjelp av Barnevern og Helsesøster og de har et flott nettverk rundt seg. Problemet er at en av overgriperne er i nær familie, og også et barn. Jeg har problemer med å få plassert dette hatet og sinnet jeg føler for dette som har skjedd med barna mine. Føler det ikke er rett å hate et barn, da de er et produkt av miljøet de lever i. Blir det rett å føre sinnet over på de voksne? Foreldrene til disse barna er like fortvilte over dette som har skjedd, og har inntil nylig også vært uvitende... Føler meg i Ingenmannsland, uten rett til å føle det sinnet og hatet jeg føler. Forholdet til mine nærmeste er i en krise, vi kan snakke sammen, men står likevel på hver vår side av saken.

[Gjest Melancholy]

Jeg vil anbefale deg å gå til en psykolog eller lignende for å få sortert tanker.

[kodiak1365380846]

Jeg vil anbefale deg å gå til en psykolog eller lignende for å få sortert tanker.

Ikke så helt enkelt å få snakke med psykolog. Har forsøkt å få time, men fått avslag. Siden jeg aldri har vært inne til samtaler før, og ikke er psykisk syk, virker det som om jeg må klare meg selv. Har fått beskjed om å bruke nettverket rundt meg. Men hvordan kan jeg det??? Slik som situasjonen er, blir det helt umulig. Har snakket endel med Barnevern og Helsesøster, men de er der, selvfølgelig, i hovedsak for barna mine. Til gjengjeld er de helt fantastiske der...

[Gjest Melancholy]

Ikke så helt enkelt å få snakke med psykolog. Har forsøkt å få time, men fått avslag. Siden jeg aldri har vært inne til samtaler før, og ikke er psykisk syk, virker det som om jeg må klare meg selv. Har fått beskjed om å bruke nettverket rundt meg. Men hvordan kan jeg det??? Slik som situasjonen er, blir det helt umulig. Har snakket endel med Barnevern og Helsesøster, men de er der, selvfølgelig, i hovedsak for barna mine. Til gjengjeld er de helt fantastiske der...

Hei igjen.

I slike situasjoner som du har vært inne i skal man få tilbud om slik hjelp. En sosionom eller psykolog f.eks. Kanskje du bør forhøre deg med barnevernet om hva slags tilbud de har til deg?

[Kvinna]

Ikke så helt enkelt å få snakke med psykolog. Har forsøkt å få time, men fått avslag. Siden jeg aldri har vært inne til samtaler før, og ikke er psykisk syk, virker det som om jeg må klare meg selv. Har fått beskjed om å bruke nettverket rundt meg. Men hvordan kan jeg det??? Slik som situasjonen er, blir det helt umulig. Har snakket endel med Barnevern og Helsesøster, men de er der, selvfølgelig, i hovedsak for barna mine. Til gjengjeld er de helt fantastiske der...

Kanskje SMI (Støttesenter mot incest) har pårørende grupper eller tips til hvor du kan få hjelp?

[Gjest Melancholy]

Hei igjen.

I slike situasjoner som du har vært inne i skal man få tilbud om slik hjelp. En sosionom eller psykolog f.eks. Kanskje du bør forhøre deg med barnevernet om hva slags tilbud de har til deg?

Så etter du hadde snakket med barnevernet om det, og synes det er VELDIG rart at de ikke har gitt deg noe tilbud.

Du kan eventuelt snakke med fastlegen din om en eventuell løsning.

Jeg synes oppfølgningen du har fått er kritikkverdig.

[kodiak1365380846]

Så etter du hadde snakket med barnevernet om det, og synes det er VELDIG rart at de ikke har gitt deg noe tilbud.

Du kan eventuelt snakke med fastlegen din om en eventuell løsning.

Jeg synes oppfølgningen du har fått er kritikkverdig.

Har fått tilbud om gruppeterapi, der både jeg og andre berørte i denne saken er ment å møte foreldrene til de som har forgrepet seg på barna. Føler ikke dette er rett da, som nevnt, en av overgriperne er i nærmeste familie.

[Gjest Melancholy]

Har fått tilbud om gruppeterapi, der både jeg og andre berørte i denne saken er ment å møte foreldrene til de som har forgrepet seg på barna. Føler ikke dette er rett da, som nevnt, en av overgriperne er i nærmeste familie.

Gruppeterapi med de involverte virker som en god idé, men dette er helt klart noe som bør tas en god stund etter egenterapi.

Virker helt utrolig at de mener at man bør bruke sitt eget nettverk til slikt. Folk flest har ikke evner og muligheter til å hjelpe folk som har vært utsatt for noe slikt. Undres om det ikke finnes noen instanser man kan klage til?

[maire]

Syns det virker veldig naturlig at du kjenner hat og sinne mot den som utførte handlingen. Egentlig er det vel handlingene i seg selv du hater og er mest sint for, men de heftes vel til vedkommende som utførte elendigheten.

Det er helt normalt og menneskelig å kjenne det du gjør. Men, jeg skjønner du kommer i konflikt med deg selv og syns det er vanskelig. Det er vel et sunnhetstegn, for da vil du vel ikke kjøre sinne og hat ut i hevn.

Du får se på det som ledd i en prosess du må igjennom mot aksept for at det forferdelige har skjedd og ikke er mulig å gjøre ugjort.

[kodiak1365380846]

Gruppeterapi med de involverte virker som en god idé, men dette er helt klart noe som bør tas en god stund etter egenterapi.

Virker helt utrolig at de mener at man bør bruke sitt eget nettverk til slikt. Folk flest har ikke evner og muligheter til å hjelpe folk som har vært utsatt for noe slikt. Undres om det ikke finnes noen instanser man kan klage til?

Er ikke udelt negativ til gruppeterapi, men hvordan kan jeg forklare for personer som har det like jævlig som meg, hva jeg føler om det deres sønner har gjort med mine barn? Tror ikke de trenger å høre det... De er i en krise, de også. Og nettverket mitt står på begge sider, både på ofrene, og på overgriperens. Føler de har mer enn nok med sitt eget... De kan ikke velge side, det er jo barn!!!

[Gjest Melancholy]

Er ikke udelt negativ til gruppeterapi, men hvordan kan jeg forklare for personer som har det like jævlig som meg, hva jeg føler om det deres sønner har gjort med mine barn? Tror ikke de trenger å høre det... De er i en krise, de også. Og nettverket mitt står på begge sider, både på ofrene, og på overgriperens. Føler de har mer enn nok med sitt eget... De kan ikke velge side, det er jo barn!!!

Forstår det. Er vanskelig å "angripe" en slik komplisert sak.

Hva er dine ønsker for hvordan dette skal "angripes"?

[kodiak1365380846]

Syns det virker veldig naturlig at du kjenner hat og sinne mot den som utførte handlingen. Egentlig er det vel handlingene i seg selv du hater og er mest sint for, men de heftes vel til vedkommende som utførte elendigheten.

Det er helt normalt og menneskelig å kjenne det du gjør. Men, jeg skjønner du kommer i konflikt med deg selv og syns det er vanskelig. Det er vel et sunnhetstegn, for da vil du vel ikke kjøre sinne og hat ut i hevn.

Du får se på det som ledd i en prosess du må igjennom mot aksept for at det forferdelige har skjedd og ikke er mulig å gjøre ugjort.

Prøver å konsentrere meg om å få hverdagen tilbake for barna. Samtalene de får av hjelpeapparatet hjelper og letter, og det gjør godt å se. Vi er veldig nær hverandre, og snakker mye... men det føles av og til vanskelig, siden jeg må være sterk for dem. Min trøst er at barna har det bra, og at overgrepene er stoppet.

[maire]

Er ikke udelt negativ til gruppeterapi, men hvordan kan jeg forklare for personer som har det like jævlig som meg, hva jeg føler om det deres sønner har gjort med mine barn? Tror ikke de trenger å høre det... De er i en krise, de også. Og nettverket mitt står på begge sider, både på ofrene, og på overgriperens. Føler de har mer enn nok med sitt eget... De kan ikke velge side, det er jo barn!!!

I gruppeterapien vil dere vel ikke bli overlatt til dere selv? Det er vel meningen at du skal få lov til å lefse utav deg det du føler for, også blir det tatt opp og sett på i gruppen, men sammen med en psykolog?

Det blir ditt og psykologens ansvar å ta vare på deg. Og det blir de andre foreldrene og psykologens ansvar og ta vare på seg. Trodde det var hele poenget?

Og kanskje foreldrene til overgriperen godt kan forstå følelsene dine, selv om de syns det er smertefullt?

Du viser egentlig stor omtanke for overgiperen og overgriperens foreldre. Det vil de få muligheten til å høre i gruppeterapien.

Men det primære for deg er å ivareta dine barn og deg selv.

Når dette er sagt må jeg legge til at jeg aldri har vært i gruppeterapi og vet veldig lite om hvordan det fungerer..

[kodiak1365380846]

Forstår det. Er vanskelig å "angripe" en slik komplisert sak.

Hva er dine ønsker for hvordan dette skal "angripes"?

Hva er "lov" å føle? Hvem skal jeg hate, og hvor skal jeg gjøre av sinnet? Går mye ute i naturen, og finner ro, men straks jeg vender tilbake, er følelsene der. Har vondt av alle de berørte, men klarer ikke konsentrere meg helt om det. Mine barn er det viktigste, og jeg er redd for hvordan det skal gå med dem senere. Samtalene letter, som sagt, men hva om et år? To? Vet at jeg må ta hver dag som den kommer, men jeg kan likevel ikke la være å tenke på det. Hvordan kan familieforholdet vårt repareres?

[maire]

Prøver å konsentrere meg om å få hverdagen tilbake for barna. Samtalene de får av hjelpeapparatet hjelper og letter, og det gjør godt å se. Vi er veldig nær hverandre, og snakker mye... men det føles av og til vanskelig, siden jeg må være sterk for dem. Min trøst er at barna har det bra, og at overgrepene er stoppet.

Du skriver: "men det føles av og til vanskelig, siden jeg må være sterk for dem".

Hva legger du i at du må være sterk for dem?

[kodiak1365380846]

I gruppeterapien vil dere vel ikke bli overlatt til dere selv? Det er vel meningen at du skal få lov til å lefse utav deg det du føler for, også blir det tatt opp og sett på i gruppen, men sammen med en psykolog?

Det blir ditt og psykologens ansvar å ta vare på deg. Og det blir de andre foreldrene og psykologens ansvar og ta vare på seg. Trodde det var hele poenget?

Og kanskje foreldrene til overgriperen godt kan forstå følelsene dine, selv om de syns det er smertefullt?

Du viser egentlig stor omtanke for overgiperen og overgriperens foreldre. Det vil de få muligheten til å høre i gruppeterapien.

Men det primære for deg er å ivareta dine barn og deg selv.

Når dette er sagt må jeg legge til at jeg aldri har vært i gruppeterapi og vet veldig lite om hvordan det fungerer..

Jeg viser omtanke for overgriperen og hans foreldre, fordi overgriperens mor er min søster...

[kodiak1365380846]

Du skriver: "men det føles av og til vanskelig, siden jeg må være sterk for dem".

Hva legger du i at du må være sterk for dem?

Saken er så komplisert, så vanskelig, både for barna og meg, dette er familie som har skadet dem. De har tilgitt overgriperen, han er på samme alder som dem. Jeg kan ikke forklare for dem de følelsene jeg sitter inne med. De vet jeg er sint og lei meg for det som har hendt. Men jeg tillater meg ikke å bryte sammen i deres nærvær. Vi skal ha hverdagen tilbake, og komme oss videre...

[maire]

Jeg viser omtanke for overgriperen og hans foreldre, fordi overgriperens mor er min søster...

Ja, kjære deg, jeg skjønner det. Og mest sannsynlig vil søsteren din ha den samme omtanken for deg.

Men du må likevel først og fremst ta vare på barna dine og deg selv.

Det tror jeg du kan på en sånn måte at det likevel skinner igjennom at du faktisk bryr deg om de andre også, for det ser jeg jo at du gjør. Det ene trenger ikke utelukke det andre her. Det er konfliktfylt og vanskelig, det skjønner vel alle parter?

Om familieforholdene noen gang kan bli helt som før, det tror ikke jeg etter at noe slikt har skjedd. Men det trenger ikke bli helt ødelagt og verdiløst heller. Det blir bare annerledes.

Også syns jeg ikke du skal være så streng med deg selv. Så lenge hat-tanker, raseri og frustrasjon ikke omsettes i hevngjerrighet, er det "bare" deg som plages med de følelsene. Og etter hvert som det vil vise seg om barna dine klarer seg bra likevel, så vil kanskje disse følelsene av hat og sinne "brenne" ut og gi plass for annet igjen.

Jeg føler virkelig med deg, og håper dere alle sammen kommer best mulig utav denne vonde situasjonen.

[Gjest Melancholy]

Hva er "lov" å føle? Hvem skal jeg hate, og hvor skal jeg gjøre av sinnet? Går mye ute i naturen, og finner ro, men straks jeg vender tilbake, er følelsene der. Har vondt av alle de berørte, men klarer ikke konsentrere meg helt om det. Mine barn er det viktigste, og jeg er redd for hvordan det skal gå med dem senere. Samtalene letter, som sagt, men hva om et år? To? Vet at jeg må ta hver dag som den kommer, men jeg kan likevel ikke la være å tenke på det. Hvordan kan familieforholdet vårt repareres?

>Hva er "lov" å føle?

Alle følelser er lov.

>Hvem skal jeg hate, og >hvor skal jeg gjøre av sinnet?

Hat er et veldig sterkt ord, men jeg mener at i en slik sak er det en helt naturlig følelse å føle slikt mot overgriperen.

Fastlegen din kan skaffe deg en psykolog/psykiater du kan snakke med ved en henvisning eller du kan få en liste over psykologer/psykiatere fra han/henne. Den mest økonomiske måten er å få fastlegen til å henvise til den på listen med kortest ventetid som har kommunal avtale mht. egenandeler. Hos denne kan du få bearbeidet ditt sinne og dine tanker.

>Går mye ute i naturen, >og finner ro, men >straks jeg vender >tilbake, er følelsene >der. Har vondt av alle >de berørte, men klarer >ikke konsentrere meg >helt om det. Mine barn >er det viktigste, og >jeg er redd for hvordan >det skal gå med dem >senere. Samtalene >letter, som sagt, men >hva om et år? To? Vet >at jeg må ta hver dag >som den kommer, men jeg >kan likevel ikke la >være å tenke på det.

Turer i naturen er vel og bra, men de letter tydeligvis på problemene kun der og da.

Faste avtaler med psykolog/psykiater kan over tid hjelpe deg til å få det hele på avstand, og vil forhåpentligvis hjelpe deg til å tilgi. Vet selvfølgelig ikke om jeg har rett siden jeg ikke har opplevd dette selv på livet, men jeg har to venner som har opplevd det samme som deg.

>Hvordan kan >familieforholdet vårt >repareres?

Hvordan familieforholdet kan repareres er vanskelig å si, for dette er sannsynligvis noe som kommer til å ta svært lang tid.

Kan jeg få spørre om hvor gamle offer og overgriper er?

[maire]

Saken er så komplisert, så vanskelig, både for barna og meg, dette er familie som har skadet dem. De har tilgitt overgriperen, han er på samme alder som dem. Jeg kan ikke forklare for dem de følelsene jeg sitter inne med. De vet jeg er sint og lei meg for det som har hendt. Men jeg tillater meg ikke å bryte sammen i deres nærvær. Vi skal ha hverdagen tilbake, og komme oss videre...

Hvis du er flink til å sette ord på og forklare barna dine reaksjoner du måtte komme til å få, så tror jeg det verste som kan skje er at barna dine ser at det å være menneske, det er noe av det vanskeligste som finnes.

Jeg mener ikke at du skal bryte sammen foran barna dine. Men det ligger mye kjærlighet i å la barn se et bredere spekter av følelser enn bare de som er lettfordøyelige. Det gir rom for at de også kan ha konfliktfylte følelser.

Ta vare på deg. Tror du er den i familien din som akkurat nå trenger mest omtanke og forståelse av alle.