Terapiform - Hvilke(-n) er best egnet ved dype depresjoner?

[Gjest flinkpike]

Som jeg tidligere har skrevet (Det vanskelige "valget" av psykiater), er jeg på jakt etter en adekvat behandler. (Dette kommer i tillegg til medisinering).

Hvilke erfaringer har dere mht. kogitive- versus psykodynamiske tilnærminger m.fl.? Mitt spede inntrykk er at forskjellene terapeuter imellom vel så gjerne har sammenheng med deres indivduelle tilnærming som hvilken "skole" de forfekter (selv om det er en sammenheng).

Mitt inntrykk er at det er flere i dette forumet som virker fornøyd med sin terapeut og vedkommendes behandlingsopplegg.Bl.a. har jeg tidligere fått en meget god tilbakemelding fra Bugge-jenta vedr. en moderne form for psykoterapi.

Imidlertid har jeg forstått på flere her at det er få som tilbyr slik terapi i dag. Er det fordi ny forskning anbefaler annen behandlingsform? Hvor kan evt. få tak i de få som praktiserer slik terapi.

Håper på innspill!!

[Gjest Melancholy]

Kognitiv terapi virker å være i vinden for tiden. Har hørt om veldig mange som har hatt nytte av dette i tillegg til gruppeterapi. Jeg tror begge former er gode terapimetoder, selv om jeg personlig neppe hadde likt gruppeterapi. Kanskje jeg nettopp av den grunn burde ha prøvd gruppeterapi? :-)

[Karoline28]

Tror det kan være veldig individuelt hvilken terapiform som passer best.

Kognitiv terapi legger mer fokus på forandring av tenkemåter og tankefokus, uten å lete så mye etter bakenforliggende årsaker for depresjonen. Her blir det lagt mer vekt på hvordan en skal takle lidelsen.

Psykodynamiske terapiformer vil vektlegge slike bakenforliggende årsaker for lidelsen i større grad.

Tror det viktigste er å finne en terapeut en føler en "er på nett" med. Det er likevel ikke slik at en slik relasjon er perfekt etter første samtale. Begge må jo bli litt "kjent" med hverandre. Men en får jo som regel en slags følelse om dette er en person en kan tenke seg å prate med...

[bugge -jenta]

Kognitiv terapi virker å være i vinden for tiden. Har hørt om veldig mange som har hatt nytte av dette i tillegg til gruppeterapi. Jeg tror begge former er gode terapimetoder, selv om jeg personlig neppe hadde likt gruppeterapi. Kanskje jeg nettopp av den grunn burde ha prøvd gruppeterapi? :-)

Hei!

Her kommer jeg igjen.(Bugge)

Jeg er for alle former for terapi som blir nevnt her, alt etter behov og lidelse.

Et poeng med at de kognitive terapiformene har kommet slik i "vinden", er nok fordi den har vist seg effektiv på mange pasienter, og den er økonomisk gunstig samfunnsmessig. Derfor blir det utdannet mange som praktiserer denne formen. Det er ikke til å stikke under en stol at det er en del av utviklingen innen psykiatrien. Men merk at jeg sa den kan være gunstig for mange, også gruppeterapi.

Når det gjelder den type terapi jeg går i, kan jeg bare snakke for mine to psykiatere. Forestillingen om å ta utgangspunkt i barndommen er helt feil.

Ja, jeg begynte de første timene med å gi et riss av oppvekst, familie, sykdomshistoreier, spesielle hendelser som kom meg i hu osv.

Men vi er i nåtid som utgangspunkt. Bare at etter noen år er skillet litt forsvunnet mellom nåtid og fortid, fordi alt er vevd så tett sammen. Men min psykiater er mest av alt opptatt av dagen i dag, i den som har vært, og den som skal komme. Og er svært løsningsorientert. Hvis man vet at det "ligger" mye i barndom og tenårene kan dette være en god form. Innsikt i seg selv løser ofte lite, hvis ting er banket og spikret inn.

Innsikt må blandes med nye tankesett og handlingsmåter. Jeg får således i pose og sekk, tar lang tid, men har med min historie og gjøre.

Det finnes sikkert de psykiaterne som ikke er slik, men jeg må bare få sagt det at barndom og tenåra dukker vi ned i når det er nødvendig.

Jeg ser for meg dette bildet; Hele sjøen er livet. Og mange tror jeg er en dykker som er på bunnen, og av og til stikker hodet forsiktig opp. Mens vi egentlig svømmer og kaver på overflaten, og dykker ned av og til ofte, andre ganger sporadisk.

Men av og til må en bli på bunnen en stund for å bli kjent der, andre ganger på overflaten, langt vekk fra dypet.

Jeg har fortsatt ikke så gode råd, men ta utgangspunkt i den type problem du har, og finn terapeut og form deretter. For ingen ting er bedre eller dårligere nødvendigvis, bare annerledes fordi vi er så forskjellige.

Kanskje du kan lage en liten liste for deg selv over områder du har. De fleste av oss vet en del om hvor skoen trykker, vi er bare ikke i stand til å finne oss gode sko uten hjelp. (Oj, nå så jeg plutselig for meg homsepatruljen...)

Presenter dem for NHD, og se hva han sier, eller primærlegen din, send dem til noen psykologer.

Håper du får svar fra mange andre som har erfaringer. Men som sagt, det er problemenes art som avgjør behandlingsform, ikke om den ene formen er bedre enn den andre.

Vh bugge

[Gjest flinkpike]

Hei!

Her kommer jeg igjen.(Bugge)

Jeg er for alle former for terapi som blir nevnt her, alt etter behov og lidelse.

Et poeng med at de kognitive terapiformene har kommet slik i "vinden", er nok fordi den har vist seg effektiv på mange pasienter, og den er økonomisk gunstig samfunnsmessig. Derfor blir det utdannet mange som praktiserer denne formen. Det er ikke til å stikke under en stol at det er en del av utviklingen innen psykiatrien. Men merk at jeg sa den kan være gunstig for mange, også gruppeterapi.

Når det gjelder den type terapi jeg går i, kan jeg bare snakke for mine to psykiatere. Forestillingen om å ta utgangspunkt i barndommen er helt feil.

Ja, jeg begynte de første timene med å gi et riss av oppvekst, familie, sykdomshistoreier, spesielle hendelser som kom meg i hu osv.

Men vi er i nåtid som utgangspunkt. Bare at etter noen år er skillet litt forsvunnet mellom nåtid og fortid, fordi alt er vevd så tett sammen. Men min psykiater er mest av alt opptatt av dagen i dag, i den som har vært, og den som skal komme. Og er svært løsningsorientert. Hvis man vet at det "ligger" mye i barndom og tenårene kan dette være en god form. Innsikt i seg selv løser ofte lite, hvis ting er banket og spikret inn.

Innsikt må blandes med nye tankesett og handlingsmåter. Jeg får således i pose og sekk, tar lang tid, men har med min historie og gjøre.

Det finnes sikkert de psykiaterne som ikke er slik, men jeg må bare få sagt det at barndom og tenåra dukker vi ned i når det er nødvendig.

Jeg ser for meg dette bildet; Hele sjøen er livet. Og mange tror jeg er en dykker som er på bunnen, og av og til stikker hodet forsiktig opp. Mens vi egentlig svømmer og kaver på overflaten, og dykker ned av og til ofte, andre ganger sporadisk.

Men av og til må en bli på bunnen en stund for å bli kjent der, andre ganger på overflaten, langt vekk fra dypet.

Jeg har fortsatt ikke så gode råd, men ta utgangspunkt i den type problem du har, og finn terapeut og form deretter. For ingen ting er bedre eller dårligere nødvendigvis, bare annerledes fordi vi er så forskjellige.

Kanskje du kan lage en liten liste for deg selv over områder du har. De fleste av oss vet en del om hvor skoen trykker, vi er bare ikke i stand til å finne oss gode sko uten hjelp. (Oj, nå så jeg plutselig for meg homsepatruljen...)

Presenter dem for NHD, og se hva han sier, eller primærlegen din, send dem til noen psykologer.

Håper du får svar fra mange andre som har erfaringer. Men som sagt, det er problemenes art som avgjør behandlingsform, ikke om den ene formen er bedre enn den andre.

Vh bugge

Tusen takk for nok en fyllestgjørende tilbakemelding! Særlig likte jeg metaforen med skoen som trykket... Jeg er enig i at det er problemenes art og karakter som bør være avgjørende mht. valg av terapeut. Jeg er i den priviligerte situasjonen at jeg har tatt kontakt med tre psykiatere og fått snarlig vurderingstime av alle tre. I tillegg har jeg fått time ved psykiatrisk poliklinikk. Det er derfor jeg er så opptatt av andres valg av terapeut og behandlingsform... Jeg er en "maksimalist" og lider i tillegg til mye annet av valgets kvaler.

mvh

[bugge -jenta]

Tusen takk for nok en fyllestgjørende tilbakemelding! Særlig likte jeg metaforen med skoen som trykket... Jeg er enig i at det er problemenes art og karakter som bør være avgjørende mht. valg av terapeut. Jeg er i den priviligerte situasjonen at jeg har tatt kontakt med tre psykiatere og fått snarlig vurderingstime av alle tre. I tillegg har jeg fått time ved psykiatrisk poliklinikk. Det er derfor jeg er så opptatt av andres valg av terapeut og behandlingsform... Jeg er en "maksimalist" og lider i tillegg til mye annet av valgets kvaler.

mvh

Så spennende da. Prøv å finne ut litt av hvordan de jobber og tenker. Så flott at du har flere å velge mellom. Personlig er jeg glad ingen av mine har vært pur unge. Og holder du på å dåne fordi en av dem er så kjekk(eller hun, alt etter preferanse) kan du kanskje velge bort han. Så slipper du den forstyrrelsen i starten. De fleste har jo et større repertoar også. Min psykiater driver både med grupper og annet.

Lykke til så mye. Skjønner godt det opptar deg. På en tid i livet mitt følte jeg at jeg hadde vært til de fleste leger og behandlere, og derfor ble det liksom siste skanse. Kjempeviktig. Men det er mye opp til oss også. Hvor villige vi er til å kaste oss ut i ting, snakke ærlig, jobbe med ting, og faktisk kreve noe fra psykiateren også.

Feks.Når jeg synes han er stille for lenge og blir redd for at han ikke følger med, da sier jeg det til han. Jeg kunne latt være, og gått hjem og følt meg forlatt. Sier jeg ting ordner det meste seg har jeg funnet ut. (jeg ser jo ikke ansiktet hans, siden han sitter litt bak meg) Tvi tvi.

Bugge.