Angstanfall

[Gjest hva _feiler_meg]

Hei!

Fikk et såkallt angstanfall for 2 uker siden. Ble nummen i hele ansiktet, ble kjempesvimmel og det kom noen slags bølger fra hodet og ned i ansiktet. Har egentlig vært dårlig siden. Har et innamri trykk i hodet spesielt på et bestemt punkt i hodet og i tinningen, kjennes ut som om hjernen er for stor for skallen. Av og til kjennes det som om det brenner på det punktet hvor det presser i hodet, men er ikke varm utenpå.Andre ganger kjennes det ut som om jeg blir kald et sted i pannen. Er fortsatt nummen i nesen og munnen, har leamus i høyre øyelokk og høyre side av munnen. Har hodepine daglig, men ikke alltid så veldig kraftig. Delvis mistet matlysten. Er svimmel (føler meg svimmel, men er ikke "ustø" svimmel). Og det verste er at jeg føler ut som om jeg ikke er til stede, og så er det den trykkinga i hodet.

Legen forsikret meg om at det var et angstanfall og ingenting farlig. Målte puls, blodtrykk og tok noen nevrologiske tester (gå langs en strek, ta meg selv på nesen, stå på et ben). Har spilt to fotballkamper siden, og faktisk følt meg bedre etterpå. Forrige trening ble jeg litt svimmel, har av og til problemer med å svelge. Som om pusten ikke kommer på en måte.

Legen sa at det ikke trengte å komme for noen grunn, men hvorfor er jeg så dårlig da?

Stress kan være mulig årsak, har en hektisk hverdag, men føler meg ikke stresset,-liker å ha noe å gjøre. Har litt angst (redd for hva folk synes om meg), men ikke noe jeg har gått til lege med eller tatt opp med noen. Kan være litt travelt til tider.

Har følgende spørsmål:

1: er livredd for hjernesvulst pga svimmelhet og trykket i hodet. Kan det være det?

2: Hva kommer trykket i hodet av?

3; vil jeg noen gang bli bra?

4: hva kan være årsak? Man kan jo ikke bli så dårlig av ingenting?

Er så klart redd for noe alvorlig, og sånn ting har jeg aldri vært bekymret for før. Har vel knapt hatt feber i hele mitt liv.

[Gjest hva_feiler_meg]

Glemte å si at jeg plutselig fikk menstruasjon 4 dager før tiden og at den nå har vart 2 dager lenger enn den bruker, og da går jeg på p pillen i tillegg. Har dette noen sammenheng? Har også vært på do litt oftere enn vanlig..

[marlenexxx27]

Det kan vel hende du har hjernesvulst.

Men alle symptomene du nevner ER faktisk symptomer på angst. Man har MASSE kroppslige symptomer når man har angst. Det er helt utrolig at det kan være psykisk betinga når det er så fysisk, men slik er det altså.

[Gjest Lindaaa]

Glemte å si at jeg plutselig fikk menstruasjon 4 dager før tiden og at den nå har vart 2 dager lenger enn den bruker, og da går jeg på p pillen i tillegg. Har dette noen sammenheng? Har også vært på do litt oftere enn vanlig..

Ikke for å skremme deg, men jeg hadde bedt om en skikkelig undersøkelse... så mye fysiske smerter er vel ikke normalt av et angstanfall... eller i allefall ikke så lenge etterpå?

Lykke til...

[Gjest en meg erfaring]

Glemte å si at jeg plutselig fikk menstruasjon 4 dager før tiden og at den nå har vart 2 dager lenger enn den bruker, og da går jeg på p pillen i tillegg. Har dette noen sammenheng? Har også vært på do litt oftere enn vanlig..

Hei igjen.... Fikk noe lignende over natta for 11 år siden jeg, og ingen har funnet ut hva det var/er. Så det er puttet i den store angst/psykosomatisk sekken. Eller skal vi si nerver i begynnelsen, men så utviklet det seg. Følte meg bare kroppslig dårlig i mange år, før jeg skjønte at dette utviklet seg til angst-- sykdomsangst/sosialangst/og nå etter medikamentbehandling på cipralex også panikkangst.

Mistet også energien totalt, samme døgn. Greide ikke gjøre noe med med bevegelse lenger. Ikke kjøre tog, bil/buss , båt, fly,ridning(som var min hobby), ikke ta en heis engang. Ikke redd disse tingene i det hele tatt, men jeg ble utrolig svimmel av dem. Den bevegelsen det gav, satt i kroppen en minst en time opptil en dag etterpå. Dvs hadde jeg tatt tog, så kjørte jeg fortsatt tog mange timer etter jeg var på bakken igjen. I senere tid er det blitt meg fortalt at jeg har en overømfindtlig balansenerve. Dvs væskebalansen i det indre øret regulerer seg ikke normalt. Så dette med nerver kan ta på mange måter. Men de kalte også dette nerver???

Følte det første året at halve hodet var merkelig. Hadde et spenn

som gjorde at jeg nesten ikke holdt ut, uten at jeg kan kalle det hodepine. Greide nesten ikke gå over gulvet, et mareritt. Så kunne dette spennet slippe taket, og jeg gynget i ukesvis. var også intenst kvalm i 2 måneder i denne startfasen på mitt mareritt. Husker også at jeg ved å bruker kjevemusklaturen ved å spise fikk en voldsom flimringi øynene????

Orket knapt lee meg. Å gå gjør meg så svimmel og stiv i ryggen den dag i dag at jeg knapt ser.

Før dette skedde, vil jeg kalle meg sprek. Var en fjellvandrer, og jogget, trimmet mm/drev med hester. Alt dette ble snudd på et døgn.

Så jeg som hadde vært en svært aktiv person, som elsket å reise og oppleve ting fikk snudd livet tvert temmelig fort.

Og det har vært en sorg, alt jeg har lyst til som jeg ikke greier, det skal jeg love. Men jeg har aldri mistet motet-- om at ting skal bli bedre, ikke før nå.

Alt dette kroppslige sliter jeg med ennå, men noe er blitt bedre, eller skal vi si det er mer opp og ned nå, etter 11 år. Hatt skikkelig tilbakefall nå i vinter forresten.

Men har ikke tall på alle de kroppslige plagene jeg har hatt opp gjennom årene.

Svelging som du nevner har vært et kjempeproblem i perioder.

Har kjørt 16 mil med farrisflaska klar inn til undersøkelse på øre/nese hals på Volvat, og det har vart i uker av gangen. Men de har ikke funnet noe galt på meg til dags dato.

Har tatt alle slags prøver. CT 3 ganger, gastroskopi like mange ganger på grunn av kvalmen og at jeg ikke tålte noe annet enn å drikke vann i perioder.

Har tatt MR av hodet, og ultralyd mage/hjerte, og sjekket det meste på grunn av slappheten.

Men ikke noe funn så langt heldigvis.

Har vært så redd for noe somatisk galt, at jeg har startet utallige dager med brekninger på grunn av alle rare kroppslige plager, --- vært så anspent og svimmel at jeg knapt har greid å stå oppreist, øynene har flimret og kaldsvetten drevet mer en gang i forbindelsen med sosialangst som jeg også etterhvert utviklet.jfr lenger opp.

Men panikk angst er nytt.Og så mye stress og spenninger jeg har hatt er det vel egentlig underlig. Jeg mener selv at det burde ha kommet før, hvis jeg hadde vært disponert.

Men nå også som sagt angstanfall, sies det iallfall, men så redd som jeg også er for noe somatisk, så er jeg fortsatt ikke sikker på om det ikke kunne være noe annet. Hjernedrypp eller noe. Mr-sist sommer burde vel utelukke svultst for meg håper jeg.

Var ute å kjørte bil for 14 dager siden. Hadde da øket bitte littpå cipralexen, og følte meg groggy. Plutselig ble jeg innmari kvalm og uvel, tenkte hva i allverden skjer, fikk stoppet bilen, og det klemte noe skikkelig i begge kjever, det titret intenst i munnen, samtidig som som svimmehets/og varmebølgene for gjennom meg. Trodde min siste time var kommet. Men dro til nærmeste legekontor, hvor jeg fikk høre det samme som deg. Har hatt to småanfall senere, og er nå livredd for både å gå ut og ikke minst kjøre bil.

Jeg har igjen trøbbel med å svelge, noe jeg er svært vant til, bare at det som jeg så på som forferdelig ubehagelig før, nå utløser angst...

så på meg virker det faktisk som om "angstreaktoren"? i hjernen til de grader er blitt oppgradert etter cipralex oppstart.

Håper bare det er forbigående og at ikke noe er ødelagt. At angsten har kanalisert annerledes????

er heller ikke kvitt gamle plager, så nå er panikkangsten en bonus oppå resten.

Har i årevis brukt valium mot hodespenninger/svimmelhetDe har ligget i fred i veska. Nå går jeg med dem i lomma...

Ikke bare bare nei...

men ville bare nok en gang dele mine erfaringer. Men som jeg har sagt før, ta de sjekkene du føler behov for, fordi du psyker deg veldig ned med å gå å være så redd. Og skulle det mot formodning være noe, så er det viktig å komme tidlig. Men jeg er et eksempel på at konstante og diffuse hodeplager ikke nødvendigvis er farlige, men du verden så plagsomme.

klem fra

[Gjest hva_feiler_meg]

Hei igjen.... Fikk noe lignende over natta for 11 år siden jeg, og ingen har funnet ut hva det var/er. Så det er puttet i den store angst/psykosomatisk sekken. Eller skal vi si nerver i begynnelsen, men så utviklet det seg. Følte meg bare kroppslig dårlig i mange år, før jeg skjønte at dette utviklet seg til angst-- sykdomsangst/sosialangst/og nå etter medikamentbehandling på cipralex også panikkangst.

Mistet også energien totalt, samme døgn. Greide ikke gjøre noe med med bevegelse lenger. Ikke kjøre tog, bil/buss , båt, fly,ridning(som var min hobby), ikke ta en heis engang. Ikke redd disse tingene i det hele tatt, men jeg ble utrolig svimmel av dem. Den bevegelsen det gav, satt i kroppen en minst en time opptil en dag etterpå. Dvs hadde jeg tatt tog, så kjørte jeg fortsatt tog mange timer etter jeg var på bakken igjen. I senere tid er det blitt meg fortalt at jeg har en overømfindtlig balansenerve. Dvs væskebalansen i det indre øret regulerer seg ikke normalt. Så dette med nerver kan ta på mange måter. Men de kalte også dette nerver???

Følte det første året at halve hodet var merkelig. Hadde et spenn

som gjorde at jeg nesten ikke holdt ut, uten at jeg kan kalle det hodepine. Greide nesten ikke gå over gulvet, et mareritt. Så kunne dette spennet slippe taket, og jeg gynget i ukesvis. var også intenst kvalm i 2 måneder i denne startfasen på mitt mareritt. Husker også at jeg ved å bruker kjevemusklaturen ved å spise fikk en voldsom flimringi øynene????

Orket knapt lee meg. Å gå gjør meg så svimmel og stiv i ryggen den dag i dag at jeg knapt ser.

Før dette skedde, vil jeg kalle meg sprek. Var en fjellvandrer, og jogget, trimmet mm/drev med hester. Alt dette ble snudd på et døgn.

Så jeg som hadde vært en svært aktiv person, som elsket å reise og oppleve ting fikk snudd livet tvert temmelig fort.

Og det har vært en sorg, alt jeg har lyst til som jeg ikke greier, det skal jeg love. Men jeg har aldri mistet motet-- om at ting skal bli bedre, ikke før nå.

Alt dette kroppslige sliter jeg med ennå, men noe er blitt bedre, eller skal vi si det er mer opp og ned nå, etter 11 år. Hatt skikkelig tilbakefall nå i vinter forresten.

Men har ikke tall på alle de kroppslige plagene jeg har hatt opp gjennom årene.

Svelging som du nevner har vært et kjempeproblem i perioder.

Har kjørt 16 mil med farrisflaska klar inn til undersøkelse på øre/nese hals på Volvat, og det har vart i uker av gangen. Men de har ikke funnet noe galt på meg til dags dato.

Har tatt alle slags prøver. CT 3 ganger, gastroskopi like mange ganger på grunn av kvalmen og at jeg ikke tålte noe annet enn å drikke vann i perioder.

Har tatt MR av hodet, og ultralyd mage/hjerte, og sjekket det meste på grunn av slappheten.

Men ikke noe funn så langt heldigvis.

Har vært så redd for noe somatisk galt, at jeg har startet utallige dager med brekninger på grunn av alle rare kroppslige plager, --- vært så anspent og svimmel at jeg knapt har greid å stå oppreist, øynene har flimret og kaldsvetten drevet mer en gang i forbindelsen med sosialangst som jeg også etterhvert utviklet.jfr lenger opp.

Men panikk angst er nytt.Og så mye stress og spenninger jeg har hatt er det vel egentlig underlig. Jeg mener selv at det burde ha kommet før, hvis jeg hadde vært disponert.

Men nå også som sagt angstanfall, sies det iallfall, men så redd som jeg også er for noe somatisk, så er jeg fortsatt ikke sikker på om det ikke kunne være noe annet. Hjernedrypp eller noe. Mr-sist sommer burde vel utelukke svultst for meg håper jeg.

Var ute å kjørte bil for 14 dager siden. Hadde da øket bitte littpå cipralexen, og følte meg groggy. Plutselig ble jeg innmari kvalm og uvel, tenkte hva i allverden skjer, fikk stoppet bilen, og det klemte noe skikkelig i begge kjever, det titret intenst i munnen, samtidig som som svimmehets/og varmebølgene for gjennom meg. Trodde min siste time var kommet. Men dro til nærmeste legekontor, hvor jeg fikk høre det samme som deg. Har hatt to småanfall senere, og er nå livredd for både å gå ut og ikke minst kjøre bil.

Jeg har igjen trøbbel med å svelge, noe jeg er svært vant til, bare at det som jeg så på som forferdelig ubehagelig før, nå utløser angst...

så på meg virker det faktisk som om "angstreaktoren"? i hjernen til de grader er blitt oppgradert etter cipralex oppstart.

Håper bare det er forbigående og at ikke noe er ødelagt. At angsten har kanalisert annerledes????

er heller ikke kvitt gamle plager, så nå er panikkangsten en bonus oppå resten.

Har i årevis brukt valium mot hodespenninger/svimmelhetDe har ligget i fred i veska. Nå går jeg med dem i lomma...

Ikke bare bare nei...

men ville bare nok en gang dele mine erfaringer. Men som jeg har sagt før, ta de sjekkene du føler behov for, fordi du psyker deg veldig ned med å gå å være så redd. Og skulle det mot formodning være noe, så er det viktig å komme tidlig. Men jeg er et eksempel på at konstante og diffuse hodeplager ikke nødvendigvis er farlige, men du verden så plagsomme.

klem fra

Takk for at du vil dele din erfaring med meg. Hører på deg at du har erfaring på dette området ja. For en plage det må ha vært! Er bare så rart at psyken plutselig en dag kan bestemme seg for at edn skal bli "vrang" og fremkalle så sterke fysiske smerter uten at det skal være noe galt på en person som alltid har vært frisk. Jeg er jo bare 22 år, hve med deg? Høres ut som om du er litt eldre siden du har vært plaget av dette så lenge. Det tar til tider totalt overhånd over livet og setter en del begrensninger.

Bestiller meg en time med lege etter eksamen i morgen og ber om MR og en del andre undersøkelser, så får du krysse fingrene for meg..

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, det er godt og høre at det er andre i samme situasjon selv om jeg aldri vil unne min verste fiende dette her. Har i alle fall funnet ut at man vet ikke hvor heldig man er for at man er frisk før man blir skikkelig syk, og det budskapet har jeg tenkt å formidle videre.

Klem fra meg

[Gjest en med erfaring]

Takk for at du vil dele din erfaring med meg. Hører på deg at du har erfaring på dette området ja. For en plage det må ha vært! Er bare så rart at psyken plutselig en dag kan bestemme seg for at edn skal bli "vrang" og fremkalle så sterke fysiske smerter uten at det skal være noe galt på en person som alltid har vært frisk. Jeg er jo bare 22 år, hve med deg? Høres ut som om du er litt eldre siden du har vært plaget av dette så lenge. Det tar til tider totalt overhånd over livet og setter en del begrensninger.

Bestiller meg en time med lege etter eksamen i morgen og ber om MR og en del andre undersøkelser, så får du krysse fingrene for meg..

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, det er godt og høre at det er andre i samme situasjon selv om jeg aldri vil unne min verste fiende dette her. Har i alle fall funnet ut at man vet ikke hvor heldig man er for at man er frisk før man blir skikkelig syk, og det budskapet har jeg tenkt å formidle videre.

Klem fra meg

Heisa...

Er så enig så enig, i at man burde være veldig glad så lenge man er frisk, mange tar det som en selvfølge.

Be om å komme til et privat røntgenintitutt, da tar det bare noen dagers venting. Og svaret får du etter et par tre dager på MR.

Det er viktig for deg tror jeg, at du gjør dette få fort som mulig, fordi du kan unngå videre helseangst, ved å få det avkreftet. Og redselen forsterker alle dine symptomer.

Jeg gikk ett helt år, og bare hørte på legen, og psyket meg ned, og vet du hvorfor..det er nesten til å le av, jeg var så redd for resultatet at jeg ikke turde. Som om det skulle være noen løsning... Nei, få det overstått-- det er mitt beste råd.

Så kan du slå deg til ro med det og vite at det det i allefall ikke er noe farlig. Og om det mot formodning skulle være noe, så er du iallefall tidlig ute. Men uti fra mine erfaringer så tror jeg ikke det. --er fortsatt her.

Men angst i seg selv er ille nok, veldig ille forresten. Men kanskje du blir kvitt den og.

Jeg har nå fått angst for angst, og føler meg som en tikkende bombe, men vet at når minnet om mitt ilebefinnende blekner,(hvis det ikke kommer flere da)grøss, så vil alt bli bedre igjen.

Jeg var 33 når jeg fikk det. Moren min som hadde omtrent det samme som meg, var 24 når hun fikk det. Hun var like syk som meg, men hadde ikke helseangst. Hun hadde nerver som det het den gang. Tok bare fysisk på henne og, men ble bra igjen etter en kur på sinequan. Men hun sier at det er ille nok dette, om man ikke skal gå med dødsangst i tillegg. Og det er sannere enn sant.

Ingen av oss har hatt depresjon opp i dette. Vi har begge hatt evnen til å godta de begrensinger dette har gitt, og bevart humøret. Så opp i alt kan man ha masse styrke i svakheten. Man må leve livet utifra der man står, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Vi var begge i småbarnsfase, slik som du, masse stress på flere plan, og det med å mestre stress og press fra alle omkring seg er svært forskjellig fra individ til individ. Så min psykiater har fortalt meg at mine plager er stress-relatert.

Krysser fingre og tær for deg.... og satser på at du kan puste lettet ut etter at prøvene er tatt. Redsel forsterker som sagt alle symptomer.

Og du---jeg hatt leamus over hele kroppenjeg...kommer visst av spenninger det og har jeg fått vite:0)) Hadde det i ansiktet senest igår..

klem og lykke til!

[Gjest hva_feiler_meg]

Heisa...

Er så enig så enig, i at man burde være veldig glad så lenge man er frisk, mange tar det som en selvfølge.

Be om å komme til et privat røntgenintitutt, da tar det bare noen dagers venting. Og svaret får du etter et par tre dager på MR.

Det er viktig for deg tror jeg, at du gjør dette få fort som mulig, fordi du kan unngå videre helseangst, ved å få det avkreftet. Og redselen forsterker alle dine symptomer.

Jeg gikk ett helt år, og bare hørte på legen, og psyket meg ned, og vet du hvorfor..det er nesten til å le av, jeg var så redd for resultatet at jeg ikke turde. Som om det skulle være noen løsning... Nei, få det overstått-- det er mitt beste råd.

Så kan du slå deg til ro med det og vite at det det i allefall ikke er noe farlig. Og om det mot formodning skulle være noe, så er du iallefall tidlig ute. Men uti fra mine erfaringer så tror jeg ikke det. --er fortsatt her.

Men angst i seg selv er ille nok, veldig ille forresten. Men kanskje du blir kvitt den og.

Jeg har nå fått angst for angst, og føler meg som en tikkende bombe, men vet at når minnet om mitt ilebefinnende blekner,(hvis det ikke kommer flere da)grøss, så vil alt bli bedre igjen.

Jeg var 33 når jeg fikk det. Moren min som hadde omtrent det samme som meg, var 24 når hun fikk det. Hun var like syk som meg, men hadde ikke helseangst. Hun hadde nerver som det het den gang. Tok bare fysisk på henne og, men ble bra igjen etter en kur på sinequan. Men hun sier at det er ille nok dette, om man ikke skal gå med dødsangst i tillegg. Og det er sannere enn sant.

Ingen av oss har hatt depresjon opp i dette. Vi har begge hatt evnen til å godta de begrensinger dette har gitt, og bevart humøret. Så opp i alt kan man ha masse styrke i svakheten. Man må leve livet utifra der man står, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Vi var begge i småbarnsfase, slik som du, masse stress på flere plan, og det med å mestre stress og press fra alle omkring seg er svært forskjellig fra individ til individ. Så min psykiater har fortalt meg at mine plager er stress-relatert.

Krysser fingre og tær for deg.... og satser på at du kan puste lettet ut etter at prøvene er tatt. Redsel forsterker som sagt alle symptomer.

Og du---jeg hatt leamus over hele kroppenjeg...kommer visst av spenninger det og har jeg fått vite:0)) Hadde det i ansiktet senest igår..

klem og lykke til!

Hei igjen! Var hos legen i dag. Han forsikret meg om at det ikke var noe galt. At jeg hadde fått angst av selve angstanfallet. Forklarte meg at han har ansvar for meg og kjenner meg godt (blir bl a arbeidsgiveren min i sommer) og at han derfor hadde sendt meg om han var i det minste tvil om noe annet. Skrev Cipralex eller va det heter + at annet på A for å ta når annfalene er som verst (bl a fordi C kan gjøre angsten sterkere første uken). Har du prøvd dette legemiddelet? har du noen erfaringer med det.

Det er godt at du klarer å leve med angsten og holder humøret oppe. Det er vel viktig at det er du som styrer angsten og at angsten ikke styrer deg.

Nok en gang, tusen takk for at du orker å fortelle meg din historie. Hjelper veldig på å høre om det.

Klem fra en litt lettere meg

[Gjest en med erfaring]

Hei igjen! Var hos legen i dag. Han forsikret meg om at det ikke var noe galt. At jeg hadde fått angst av selve angstanfallet. Forklarte meg at han har ansvar for meg og kjenner meg godt (blir bl a arbeidsgiveren min i sommer) og at han derfor hadde sendt meg om han var i det minste tvil om noe annet. Skrev Cipralex eller va det heter + at annet på A for å ta når annfalene er som verst (bl a fordi C kan gjøre angsten sterkere første uken). Har du prøvd dette legemiddelet? har du noen erfaringer med det.

Det er godt at du klarer å leve med angsten og holder humøret oppe. Det er vel viktig at det er du som styrer angsten og at angsten ikke styrer deg.

Nok en gang, tusen takk for at du orker å fortelle meg din historie. Hjelper veldig på å høre om det.

Klem fra en litt lettere meg

Hei igjen... Først vil jeg si at det var godt du fikk snakket med legen , og ble beroliget, det er veldig viktig å ha en lege man føler tillit til og stoler på.

Er glad på dine vegne. Og prøv nå å slapp ned, og glem din selvdiagnose. Har laget meg mange diagnoser selv, og ingen har hittil slått til:=))heldigvis.

Og angst gir angst, det er iallefall helt sikkert. Iallefall slike angfall som du nå opplevde. Jeg og sliter med veldig med ettervirkninger av det store anfallet jeg hadde, og har fått flere mindre.

Når det gjelder cipralex, er jeg ikke den rette å spørre desverre. Har hatt veldige bivirkninger med dem, og jeg tror de er årsaken til at jeg fikk angstanfall?????--- Men det er min diagnose.....igjen:0))

Har nemlig ikke hatt det før nå, etter oppgradering på cipralex...etter diverse angstproblemer over mange år, som jeg har skrevet en del om til deg. Men panikkanfall, er helt nytt for meg og.

Sier ikke dette for å skremme, men fordi legen har en tendens til å ikke opplyse pasienten om hva slags reaksjoner man kan risikere. Og det synes jeg ikke er riktig. Seponering (når du slutter, er også en ting som må tas veldig gradvis)-- men da går det bra. Heller det gjelder alle.

Men...min erfaing med cipralex, det er meg!!!! Merk deg det.!!!

Jeg er ekstremt var for medikamenter, og er av dem som ikke tåler ssri så bra. Desverre for meg!

Disse medisinene er veldig individuelle, men

er nummer en på ssri scalaen for tiden. Det vil si at mange-kanske de flerste er kjemefornøyd, og legene foreskriver disse nå, fordi de regnes som de beste utifra pasienteres erfaringer.

De hjelper mange til å få ett nytt liv, og bør prøves. Er du blant de heldige kan du bli kurert for angst rett og slett etter ett års bruk eller to.

Men jeg vil anbefale deg å begynne svært forsiktig. Prøve deg frem. Noen reagerer ikke i det hele tatt, mens andre får veldige bivirkninger. Da er sakte opptrapping tingen.

Så se hvordan du reagerer på 2,5 mg først. Skulle det gå greit så øk forsiktig oppover. De skal ikke begynne å virke før etter noen uker. Og skulle angsten øke, så har du sikkert fått noe beroligende som du kan ta. Alobam kanskje, siden det begynte på A.

Har du forresten fått flere anfall etter det du opplevde for 14-dager siden??

Lykke til! Håper alt går bra for deg, det tror jeg.

klem

[Gjest hva_feiler_meg]

Hei igjen... Først vil jeg si at det var godt du fikk snakket med legen , og ble beroliget, det er veldig viktig å ha en lege man føler tillit til og stoler på.

Er glad på dine vegne. Og prøv nå å slapp ned, og glem din selvdiagnose. Har laget meg mange diagnoser selv, og ingen har hittil slått til:=))heldigvis.

Og angst gir angst, det er iallefall helt sikkert. Iallefall slike angfall som du nå opplevde. Jeg og sliter med veldig med ettervirkninger av det store anfallet jeg hadde, og har fått flere mindre.

Når det gjelder cipralex, er jeg ikke den rette å spørre desverre. Har hatt veldige bivirkninger med dem, og jeg tror de er årsaken til at jeg fikk angstanfall?????--- Men det er min diagnose.....igjen:0))

Har nemlig ikke hatt det før nå, etter oppgradering på cipralex...etter diverse angstproblemer over mange år, som jeg har skrevet en del om til deg. Men panikkanfall, er helt nytt for meg og.

Sier ikke dette for å skremme, men fordi legen har en tendens til å ikke opplyse pasienten om hva slags reaksjoner man kan risikere. Og det synes jeg ikke er riktig. Seponering (når du slutter, er også en ting som må tas veldig gradvis)-- men da går det bra. Heller det gjelder alle.

Men...min erfaing med cipralex, det er meg!!!! Merk deg det.!!!

Jeg er ekstremt var for medikamenter, og er av dem som ikke tåler ssri så bra. Desverre for meg!

Disse medisinene er veldig individuelle, men

er nummer en på ssri scalaen for tiden. Det vil si at mange-kanske de flerste er kjemefornøyd, og legene foreskriver disse nå, fordi de regnes som de beste utifra pasienteres erfaringer.

De hjelper mange til å få ett nytt liv, og bør prøves. Er du blant de heldige kan du bli kurert for angst rett og slett etter ett års bruk eller to.

Men jeg vil anbefale deg å begynne svært forsiktig. Prøve deg frem. Noen reagerer ikke i det hele tatt, mens andre får veldige bivirkninger. Da er sakte opptrapping tingen.

Så se hvordan du reagerer på 2,5 mg først. Skulle det gå greit så øk forsiktig oppover. De skal ikke begynne å virke før etter noen uker. Og skulle angsten øke, så har du sikkert fått noe beroligende som du kan ta. Alobam kanskje, siden det begynte på A.

Har du forresten fått flere anfall etter det du opplevde for 14-dager siden??

Lykke til! Håper alt går bra for deg, det tror jeg.

klem

Gruer meg veldlig til å ta tabletten fordi jeg, akkurat slik som du, reagerer veldig på preparater. Er dette et hormon preparat skal tro? Har fått beroligende ja, som skal tas etter behov. Så jeg håper jeg slipper å ta så mange av dem

Skulle begynne med 5 mg og øke til 10 etter en uke, å så skulle skal jeg tilbake til ham. Er jeg ikke bedre da (tror det var derfor) skal jeg prøve nye medisiner evt ny mer utredning.

Må si jeg gruer meg veldig til å ta den pillen pga alt jeg har lest om bivirkningene. Men heldigvis kan ikke den fremkalle noe jeg likevel har. Er det meningen å ta tabeletten i mange år? regner med at jeg ikke skal ta dem bare i to uker og så slutte.eller?

Panikk anfallene dine kommer vel av angsten din? Tror det kan gå begge veier, en kan både få angst av panikkanfallene og panikkanfall av angst. Rister på hodet nok en gang, er vanskelig å forstå at tanker kan gi så sterke fysiske smerter.

Tror jeg skal manne meg opp å gå for å ta tabeletten. Kryss fingrene!

[Gjest hva _feiler_meg]

Hei igjen... Først vil jeg si at det var godt du fikk snakket med legen , og ble beroliget, det er veldig viktig å ha en lege man føler tillit til og stoler på.

Er glad på dine vegne. Og prøv nå å slapp ned, og glem din selvdiagnose. Har laget meg mange diagnoser selv, og ingen har hittil slått til:=))heldigvis.

Og angst gir angst, det er iallefall helt sikkert. Iallefall slike angfall som du nå opplevde. Jeg og sliter med veldig med ettervirkninger av det store anfallet jeg hadde, og har fått flere mindre.

Når det gjelder cipralex, er jeg ikke den rette å spørre desverre. Har hatt veldige bivirkninger med dem, og jeg tror de er årsaken til at jeg fikk angstanfall?????--- Men det er min diagnose.....igjen:0))

Har nemlig ikke hatt det før nå, etter oppgradering på cipralex...etter diverse angstproblemer over mange år, som jeg har skrevet en del om til deg. Men panikkanfall, er helt nytt for meg og.

Sier ikke dette for å skremme, men fordi legen har en tendens til å ikke opplyse pasienten om hva slags reaksjoner man kan risikere. Og det synes jeg ikke er riktig. Seponering (når du slutter, er også en ting som må tas veldig gradvis)-- men da går det bra. Heller det gjelder alle.

Men...min erfaing med cipralex, det er meg!!!! Merk deg det.!!!

Jeg er ekstremt var for medikamenter, og er av dem som ikke tåler ssri så bra. Desverre for meg!

Disse medisinene er veldig individuelle, men

er nummer en på ssri scalaen for tiden. Det vil si at mange-kanske de flerste er kjemefornøyd, og legene foreskriver disse nå, fordi de regnes som de beste utifra pasienteres erfaringer.

De hjelper mange til å få ett nytt liv, og bør prøves. Er du blant de heldige kan du bli kurert for angst rett og slett etter ett års bruk eller to.

Men jeg vil anbefale deg å begynne svært forsiktig. Prøve deg frem. Noen reagerer ikke i det hele tatt, mens andre får veldige bivirkninger. Da er sakte opptrapping tingen.

Så se hvordan du reagerer på 2,5 mg først. Skulle det gå greit så øk forsiktig oppover. De skal ikke begynne å virke før etter noen uker. Og skulle angsten øke, så har du sikkert fått noe beroligende som du kan ta. Alobam kanskje, siden det begynte på A.

Har du forresten fått flere anfall etter det du opplevde for 14-dager siden??

Lykke til! Håper alt går bra for deg, det tror jeg.

klem

Har du sluttet med Cipralex forresten? Skal du begynne på et nytt legemiddel? Er det mot panikkanfallene du tar den, eller er det angsten?

Håper uansett det går bra med deg. Høres ut som om du har slitt veldig mye. Synes det er beundringsverdig at du fortsatt klarer å holde humøret oppe! Legen sa forresten til meg i dag at angst er den verste lidelsen en kan få. Folk som får kreft klarer som oftest å komme seg greit gjennom behandling som sråling og cellegiftskurer, men angsten har de fleste store problemer med å takle. Det er faktisk noe å tenke på, at folk med kreft klarer å takle sykdommen fint, mens angsten er så vanskelig å leve med. Å det verste av alt er jo at det er så innmari mange som sliter med det.

klem fra meg

[Gjest en med erfaring]

Har du sluttet med Cipralex forresten? Skal du begynne på et nytt legemiddel? Er det mot panikkanfallene du tar den, eller er det angsten?

Håper uansett det går bra med deg. Høres ut som om du har slitt veldig mye. Synes det er beundringsverdig at du fortsatt klarer å holde humøret oppe! Legen sa forresten til meg i dag at angst er den verste lidelsen en kan få. Folk som får kreft klarer som oftest å komme seg greit gjennom behandling som sråling og cellegiftskurer, men angsten har de fleste store problemer med å takle. Det er faktisk noe å tenke på, at folk med kreft klarer å takle sykdommen fint, mens angsten er så vanskelig å leve med. Å det verste av alt er jo at det er så innmari mange som sliter med det.

klem fra meg

Ja, angst er forferdelig, men tross alt ville jeg, sykdomsredd som jeg er,ikke byttet til noe livsfarlig. Men har man gode nerver så takler man farlige sykdommer og.

Angst er nok den verste kroniske sykdommen... det er i allefall sikkert.

Jeg fortsetter på cipralex, men må ned i dose. Det var etter jeg økte det ble så ille.

Har aldri hatt panikkanfall før nå- Og tror selv det skyldes cipralex. Vet det kan forekomme.

Fikk det som saft etter dose økning, så derfor trapper jeg litt ned.

Har som sagt slitt med GAD-- som i mitt tilfelle har gått utover kroppen, og sykdomsangst.

Men aldri panikk.... og håper inderlig jeg slipper det igjen... for det tok helt pipen av meg. Men fikk et lite anfall igjen igår... grøss

Lykke til med behandling.

Og så kan du skrive her, så kan vi holde kontakten om hvordan det går med deg.

Jeg tålte AD bedre når jeg var yngre, så jeg tror det går bra for deg.

Med vennlig hilsen

[Gjest hva _feiler_meg]

Ja, angst er forferdelig, men tross alt ville jeg, sykdomsredd som jeg er,ikke byttet til noe livsfarlig. Men har man gode nerver så takler man farlige sykdommer og.

Angst er nok den verste kroniske sykdommen... det er i allefall sikkert.

Jeg fortsetter på cipralex, men må ned i dose. Det var etter jeg økte det ble så ille.

Har aldri hatt panikkanfall før nå- Og tror selv det skyldes cipralex. Vet det kan forekomme.

Fikk det som saft etter dose økning, så derfor trapper jeg litt ned.

Har som sagt slitt med GAD-- som i mitt tilfelle har gått utover kroppen, og sykdomsangst.

Men aldri panikk.... og håper inderlig jeg slipper det igjen... for det tok helt pipen av meg. Men fikk et lite anfall igjen igår... grøss

Lykke til med behandling.

Og så kan du skrive her, så kan vi holde kontakten om hvordan det går med deg.

Jeg tålte AD bedre når jeg var yngre, så jeg tror det går bra for deg.

Med vennlig hilsen

Ja panikkangsten er nifs. Selv om man vet at et ikke er farlig så tror man for hvert anfall at DENNE gangen må det være noe alvorlig. he he.

Tok pillen i går, ble litt svimmel etter at jeg hadde lagt meg, men det ble med det. Har ikke vært kvalm eller noen ting. Litt svimmel og rar i dag som alltid, men ikke på langt nær sånn som for noen dager siden. Men slik var det jo allerede når jeg kom ut fra legen i går, så det er vel ikke pillen som virker inn allerede. Men syns legen var litt rask å skrive ut tabeletter bare etter 2 uker med anfall? Tror du det er meningen jeg skal gå på de lenger enn to uker eller ? Trodde jeg måtte bruke dem en go stund før de virket.

Håper vi kan skrive inn her i ny og ned

Klem fra meg

[Gjest en med erfaring]

Ja panikkangsten er nifs. Selv om man vet at et ikke er farlig så tror man for hvert anfall at DENNE gangen må det være noe alvorlig. he he.

Tok pillen i går, ble litt svimmel etter at jeg hadde lagt meg, men det ble med det. Har ikke vært kvalm eller noen ting. Litt svimmel og rar i dag som alltid, men ikke på langt nær sånn som for noen dager siden. Men slik var det jo allerede når jeg kom ut fra legen i går, så det er vel ikke pillen som virker inn allerede. Men syns legen var litt rask å skrive ut tabeletter bare etter 2 uker med anfall? Tror du det er meningen jeg skal gå på de lenger enn to uker eller ? Trodde jeg måtte bruke dem en go stund før de virket.

Håper vi kan skrive inn her i ny og ned

Klem fra meg

Hei igjen, hvordan går det med deg og cipralexen? Hatt noen bivirkning, bedring??

Håper å høre fra deg

[Gjest hva_feiler_meg]

Hei igjen, hvordan går det med deg og cipralexen? Hatt noen bivirkning, bedring??

Håper å høre fra deg

Heisann!

Her går det mye bedre. Vet ikke om det er cipralexen eller om det er det at jeg har ferie som spiller inn, men jeg har ikke hatt noen skikkelige kroppslige symptom på en stund(og det er vel et kjempe positivt tegn me tanke på hjernesvulst?).

Har vel fortsatt angst for saker og ting slik som før, men det hjelper jo veldig at jeg ikke er så svimmel og har press i hodet.

Er fortsatt veldig redd for det å få kreft, og vet nå hvor heldig jeg er for at jeg "bare" har angstanfall, og jeg ser nå faktisk veldig positivt på livet i forhold til hva jeg gjorde før. Jeg tar ikke et problem for et stort problem og jeg svartmaler ikke ting slik som jeg hadde en tendens til før, så kanskje dette har vert positivt?

Men et spørsmål til deg som sikkert har en del erfaring; etter å ha gått på cipralex en stund, vil det dempe den "generelle" angsten som jeg sliter med og har hatt en stund? (redd for hva folk synes om meg, analyserer samtaler osv). Hvor lang tid vil i tilfelle dette ta etter oppskriften?

Skal begynne å jobbe i slutten av denne uken, og er veldig spent på hvordan dette skal gå med tanke på stress og at jeg blir sliten. har mye som skulle vært gjort i hus og hjem og føler meg veldig stresset og oppjaget på grunn av det, selv om jeg vet at jeg må prøve å legge ting til side og bare slappe av...Skal faktisk jobbe på legekontoret der jeg har fastlege, så jeg er jo heldigvis i trygge hender dersom noe skulle skje meg.

Hvordan går det med deg etter opptrappingen da? Hatt noen flere angstanfall? Hvordan er det egentlig å ha helseangst, er det slik at du hele tiden går rundt og tror at du er syk eller er det redsel for å bli det?

Klem fra meg

[Gjest en med erfaring]

Heisann!

Her går det mye bedre. Vet ikke om det er cipralexen eller om det er det at jeg har ferie som spiller inn, men jeg har ikke hatt noen skikkelige kroppslige symptom på en stund(og det er vel et kjempe positivt tegn me tanke på hjernesvulst?).

Har vel fortsatt angst for saker og ting slik som før, men det hjelper jo veldig at jeg ikke er så svimmel og har press i hodet.

Er fortsatt veldig redd for det å få kreft, og vet nå hvor heldig jeg er for at jeg "bare" har angstanfall, og jeg ser nå faktisk veldig positivt på livet i forhold til hva jeg gjorde før. Jeg tar ikke et problem for et stort problem og jeg svartmaler ikke ting slik som jeg hadde en tendens til før, så kanskje dette har vert positivt?

Men et spørsmål til deg som sikkert har en del erfaring; etter å ha gått på cipralex en stund, vil det dempe den "generelle" angsten som jeg sliter med og har hatt en stund? (redd for hva folk synes om meg, analyserer samtaler osv). Hvor lang tid vil i tilfelle dette ta etter oppskriften?

Skal begynne å jobbe i slutten av denne uken, og er veldig spent på hvordan dette skal gå med tanke på stress og at jeg blir sliten. har mye som skulle vært gjort i hus og hjem og føler meg veldig stresset og oppjaget på grunn av det, selv om jeg vet at jeg må prøve å legge ting til side og bare slappe av...Skal faktisk jobbe på legekontoret der jeg har fastlege, så jeg er jo heldigvis i trygge hender dersom noe skulle skje meg.

Hvordan går det med deg etter opptrappingen da? Hatt noen flere angstanfall? Hvordan er det egentlig å ha helseangst, er det slik at du hele tiden går rundt og tror at du er syk eller er det redsel for å bli det?

Klem fra meg

Hei, takk for svar, godt at det går bedre med deg. Jeg står på farten nå, men svarer deg når jeg kommer hjem over helga.

klem

[studmuffin]

Hei, takk for svar, godt at det går bedre med deg. Jeg står på farten nå, men svarer deg når jeg kommer hjem over helga.

klem

Hei igjen!

Har bare et spørsmål til deg angående cipralexen.

Føler meg så innmari stressa å oppjaget for tiden. Føler at jeg hele tiden må gjøre et eller annet selv om jeg ikke har energi til det .I visse perioder har jeg enormt med energi og vet ikke hvilken ende av huset jeg skal begynne på.

Kan det være cipralexen som gjør dette, eller kan det rett og slett bare være fordi jeg hater å se på ting som burde være gjort?

[bugge -jenta]

Hei igjen! Var hos legen i dag. Han forsikret meg om at det ikke var noe galt. At jeg hadde fått angst av selve angstanfallet. Forklarte meg at han har ansvar for meg og kjenner meg godt (blir bl a arbeidsgiveren min i sommer) og at han derfor hadde sendt meg om han var i det minste tvil om noe annet. Skrev Cipralex eller va det heter + at annet på A for å ta når annfalene er som verst (bl a fordi C kan gjøre angsten sterkere første uken). Har du prøvd dette legemiddelet? har du noen erfaringer med det.

Det er godt at du klarer å leve med angsten og holder humøret oppe. Det er vel viktig at det er du som styrer angsten og at angsten ikke styrer deg.

Nok en gang, tusen takk for at du orker å fortelle meg din historie. Hjelper veldig på å høre om det.

Klem fra en litt lettere meg

Hei!

Vil bare si at mange har svært god erfaring med cipralex, som er et antidepressiva. Noen har det ikke, som du også ser.

Personlig merket jeg det knapt når jeg begynte på cipralex, og jeg startet på 10 mg faktisk. Jeg har ikke merket noe når jeg har gått ned heller. har gått ned fra 15 mg til 5 mg. Det har gått helt smertefritt. Mange har det slik. Du må bare prøve det og se hvordan det er. For de fleste er ubehaget fort over også.

Lykke til!

Vh bugge.