så hva gjør man ..?

[vill2]

Psykisk krise

"Krise!" står det nesten hver eneste dag i avisoverskriftene. I dagligtalen brukes ordet svært ofte og om de forskjelligste ting og forhold. Men egentlig betyr ordet krise avgjørende forandring, vendepunkt.

- Også de psykiske kriser kan føre til avgjørende forandringer i menneskers liv, fremholder professor Johan Cullberg.

Hvordan en krise blir løst og bearbeidet, kommer i høy grad an på den ytre livssituasjonen.

- Muligheten til praktisk hjelp og støtte fra slektninger og venner er avgjørende for om den som er rammet, kommer til å få mulighet til å arbeide med alt det en krise vekker. En godt gjennomarbeidet krise er en viktig sjanse for et menneske til å komme frem til økt styrke og menneskelig modning. Å oppholde seg i utkanten av livet og så vende tilbake til det vanlige liv, er en del av noe som kan gi fordypelse og økt forståelse for livets vilkår, påpeker den svenske professoren i psykiatri. Han er en av nestorene i svensk psykiatri, velkjent både som praktiserende psykoanalytiker, forsker og forfatter.

HVA ER EN PSYKISK KRISETILSTAND?

Hvordan kan man komme i en psykisk krisetilstand?

- En psykisk krisetilstand kan oppstå dersom man har havnet i en livssituasjon der tidligere erfaringer og innlærte reaksjonsmåter ikke er tilstrekkelig for å mestre den aktuelle situasjonen. Vanligvis skjelner man mellom to slags kriser som ikke er skarpt avgrenset fra hverandre: Den traumatiske krise og utviklingskrisen, svarer Cullberg.

- Hva er en traumatisk krise?

- En traumatisk krise kan defineres som individets psykiske situasjon ved en ytre begivenhet av en slik art og grad at han opplever sin fysiske eksistens, sosiale identitet, trygghet og andre livsmål som alvorlig truet.

En krisetilstand kan også bli utløst av ytre begivenheter som vi kan si er del av et normalt liv, men som i enkelte bestemte tilfeller likevel blir for overveldende. Det kan for eksempel være å få barn, å gå ut i arbeidslivet etter en tilværeIse som hjemmearbeidende eller å bli pensjonist.

KAN UTLØSE EN TRAUMATISK KRISE

En traumatisk krise blir utløst av tre forskjellige slags begivenheter: Ved at man blir rammet av tap (eventuelt trussel om tap), ved en krenkelse (eventuelt trussel om krenkelse), eller ved å gjennomleve en katastrofe.

- Hva betyr tap i denne sammenheng?

- Tapet dreier seg om noe - konkret eller abstrakt - som er ladet med psykisk engasjement og verdi for mennesket. Det kan for eksempel være et menneske som står en nær. Tapet skjer da gjennom et dødsfall eller andre former for atskillelse. Også tapet av et kjært dyr eller av en ting kan føre til krisereaksjoner. Det kan også dreie seg om en kroppsdel som går tapt, kanskje en kroppsdel som har vært særlig viktig for å oppleve tilfredsstillelse og identitet. Amputasjon av et ben hos en ung idrettsmann kan i likhet med fjerning av Iivmoren eller brystet hos en kvinne være sterkt kriseutløsende. At amputasjon av penis eller fjerning av strupehodet ved kreft får slike følger er heller ikke noe å bli forundret over. Et kriseutløsende tap kan også være en abort eller for tidlig fødsel i de tilfeller der kvinnen har rukket å oppleve fosteret som et barn, noe som iblant er tilfelle fra begynnelsen, men ellers ofte etter den tredje, fjerde måneden.

- Ikke alle opplever tap på samme måte?

- Nei, det er som overalt ellers innenfor menneskekunnskapen viktig å forstå at den subjektive opplevelsen av et tap ofte har svært liten forbindelse med den verdi andre legger i det som er gått tapt. Det tydeligste eksempel på dette er kanskje filla eller kosedyret til en treåring, som skittent og fillete representerer den høyeste verdi i livet for barnet.

KRENKET SELVFØLELSE

- Disse traumatiske situasjonene kan også dreie seg om en trussel om tap. Det kan for eksempel være å vente på at ens eget barn skal gjennomgå en stor operasjon, eller vente på resultatet av en rettssak der store verdier står på spill.

Dersom man har fått en hiv-diagnose, innebærer det at man i tillegg til å ta stilling til kommende tap, også rammes av en krenkende stigmatisering som infeksjonen medfører. Dette er et sterkt eksempel på hvordan krenkelse av selvfølelsen kan ryste oss alvorlig. Slike krenkelser kan skje gjennom skandalisering eller offentlig nederlag og skamsituasjoner. Eksempler på dette er å få førerkortet inndratt ved fyllekjøring. Man kan tape i kampen om en høyere stilling som man har satset mye på. Eller man kan få høre at partneren er utro og at hele bekjentskapskretsen lenge har visst om dette.

Et annet eksempel som professor Cullberg peker på, er opplevelsen mennesker kan ha når de blir lagt inn på sykehus og må finne seg i å være "hvem som helst" - helt avhengig av personalets forgodtbefinnende.

- Det gir en følelse av avmakt som mange kan oppleve som uutholdelig krenkende. Ufrivillig barnløshet er en annen krenkende situasjon, ettersom evnen til å få barn blir satt høyt av de fleste. Det kan også innebære en sorg i og med at man mister en viktig drøm om livet. For en del kvinner og menn kan tidlige alderssymptomer være sterkt angstvekkende. For eksempel å få uregelmessig menstruasjon i 40-årsalderen, eller tidlig bli tynn i håret.

Å "få sparken" oppleves også som en krenkelse. Man blir fratatt den følelse av verdi som ligger i å kunne gjøre en arbeidsinnsats, og samfunnet forteller på den måten at det ikke er bruk for en. Naturligvis fører dette også til tap i og med at en mister arbeidskameratene og får en usikker økonomi.

INGEN KLAR GRENSE

Det går ikke an å trekke en klar grense mellom tap og krenkelse.

De fleste krenkelser innebærer i det minste et symbolsk tap: Innleggelse på sykehus er for eksempel også et tap av frihet. På samme måte kan tapet på et dypere nivå innebære en krenkelse: "Hvorfor blir nettopp jeg rammet?"

Ved utroskap og skilsmisse har vi å gjøre med nettopp en slik blanding av opplevelse av tap og krenkelse, der sinne, sorg og panikk blander seg hos den som er blitt sviktet, mens den som svikter ofte har skyldfølelse og føler bitterhet over det eventuelle tap av direkte kontakt med barna.

KATASTROFER OG SKREKKOPPLEVELSER

Å bli rammet av eller være vitne til en katastrofe, utløser gjerne sterke krisereaksjoner. Ved naturkatastrofer som jordskjelv og husras og ved større trafikkulykker kan krisereaksjonen hos den enkelte kanskje til dels bli mildnet på grunn av fellesskapet i katastrofen. Når man ikke blir rammet alene, blir spesielt følelsen av å være noe for seg selv mindre, og en heftig personlig reaksjon virker mer berettiget.

- Noen yrkesgrupper er spesielt utsatt for denne type krisereaksjoner?

- Ja, en slik utsatt gruppe er for eksempel bank- og postfunksjonærer. Antallet bankran har økt kraftig i de siste årene. En del av dem som har vært utsatt for dette, har hatt lange perioder med engstelse etterpå. En annen yrkesgruppe som også kan komme i traumatisk krisetilstand, er de lokomotiv- og tunnelbaneførere som kjører på personer som har kastet seg foran toget for å begå selvmord.

KRISENS STYRKE

Krisereaksjonen blir selvsagt bestemt av den grad av skade som traumet innebærer. Tapet av et medmenneske man har vokst seg sammen med og vært avhengig av, eller som har betydd mye for ens livsglede, er en begivenhet som stikker dypt og gir langvarig, kanskje livsvarig smerte.

- Ikke desto mindre pleier de fleste å "greie" en slik begivenhet med de ressursene som normalt er tilgjengelige, nemlig venner og slektninger, påpeker Johan Cullberg.

- Men tapet er i en del tilfeller nær sagt umulig å komme over?

- Det blir vanskeligere når det mennesket man har tapt, også sto for et dyptgående trygghetsaspekt i tilværelsen. Krisen blir da det vi på fagspråket kaller "overdeterminert". Det vil si at reaksjonens styrke ikke bare kan forstås ut fra den utløsende årsaken. Hvis en ektemann mister sin kone som i stor grad har tatt hånd om ham som en mor og han plutselig i sin livsaften blir forlatt og ensom, da kan det få katastrofale følger. På samme måte dersom en kvinne med vaklende selvfølelse gjentatte ganger spontan-aborterer; det forsterker hennes følelse av å være mislykket. Vi vet videre at kvinner som har en personlighet med sterke avhengighetstrekk, får dypere depresjoner enn andre i forbindelse med brystoperasjoner på grunn av kreft. På samme måte kan krenkelser bli overdeterminerte på grunn av bestemte personlighetstrekk og tidligere - ofte glemte - opplevelser. Et menneske som ytre sett fungerer bra, blir da plutselig slått overende av krisen og tvunget til å møte de indre problemene han til nå har kunnet se bort fra.

ET NATURLIG KRISEFORLØP

Som psykiater har Johan Cullberg fulgt mange mennesker gjennom kriser. Han understreker at det vanligvis er en naturlig helbredelsesprosess i det han kaller "en ukomplisert traumatisk krise". Det vil si at det nesten alltid er en vei ut av krisen: Ved svært voldsomme og uventede dramatiske begivenheter kan man i den akutte fasen iblant se et sjokkstadium der den syke er fullstendig opptatt med å orientere seg i tilværelsen. Ytre sett kan han eller hun virke uberørt. Men bak fasaden hersker det likevel kaos, og ingenting av det som skjer er til å begripe, eller har noen mening. Andre kan reagere svært voldsomt, skrike, storme omkring eller klynge seg til sine medmennesker i full panikk.

Men sjokkfasen går snart over, vanligvis etter en time eller en dag, påpeker psykiateren. I den mindre kaotiske reaksjonsfasen som deretter følger, vil smerten som begivenheten har vært årsak til, bryte frem i hele sin bredde.

Denne fasen kan vare fra noen uker til flere måneder. Søvnforstyrrelser, appetittforstyrrelser, kroppslige reaksjoner, behovet for å flykte ved hjelp av alkohol eller beroligende medisiner og andre uttrykk for angst og depressiv fortvilelse, er karakteristisk for denne fasen. Litt etter litt begynner det likevel å skje en bearbeiding, i den grad det er mulig å holde smerten borte i lengre eller kortere perioder og gi rom for å arbeide og fungere konstruktivt.

Den som er blitt rammet, er nå inne i bearbeidingsfasen som kan ha forskjellig varighet, kanskje fra et halvt til ett år. Etter hvert kan man se at den blir avløst av nyorienteringsfasen som innebærer at smerten etter det tapte eller den krenkende opplevelsen er borte eller helt under kontroll.

- Men det finnes også mange sorger som aldri tar helt slutt?

- Ja, det gjør det. Og det gjelder spesielt foreldres sorg over sine døde barn. Det forsoningsarbeidet som livet normalt skal innebære, pleier å være særlig vanskelig å få i gang i denne situasjonen, der foreldrene for fremtiden bærer med seg et barn som ikke fikk lov til å bli voksen. Men hvis tapet av barnet ikke har ført til fastlåsthet og bitterhet, kan det ikke desto mindre foregå en nyorientering.

Johan Cullberg fremholder at måten en krise blir løst og bearbeidet, i høy grad kommer an på den ytre livssituasjonen. En godt gjennomarbeidet krise er en viktig sjanse for et menneske til å komme frem til økt styrke og modning.

INNKAPSLET SORG

I mange tilfeller har psykiateren fra Stockholm kommet i kontakt med mennesker som har gjennomlevd traumatiske kriser som er dårlig løst, og der sorgen er blitt innkapslet:

- På overflaten kan det virke som om et slikt menneske har "greid det hele bra", men under overflaten skjuler det seg en dyp mistenksomhet og redsel for livet. Ingenting er ordentlig engasjerende eller gledelig etter det som har hendt, og det kan oppstå en dyp ensomhet. Ikke sjelden kan det eneste synlige tegn til at alt ikke står bra til, være en eller annen kroppslig plage som insisterer på å få oppmerksomhet - smerte i brystet, høyt blodtrykk, blødninger i underlivet eller generell rastløshet. "Stress" er den fysiologiske siden av krisen.

Cullberg legger stor vekt på betydningen av pårørendes støtte og hjelp gjennom hele kriseforløpet. Men han er den første til å innse at det kan være tungt og vanskelig å være blant de nærmeste til en person som er rammet av en traumatisk krise.

HJELP OG TRØST

- Hvordan kan du og dine kolleger behandle et menneske i en traumatisk krise?

- Dersom man for alvor lytter til en som nettopp er blitt rammet av en traumatisk krise, vekker det smertefulle følelser. Det finnes derfor en splittelse i oss når vi møter mennesker som er rammet av en krise. Dels håper vi at vi kan gi litt hjelp og trøst, dels opplever vi en protest mot å bli minnet om muligheten for lidelse og katastrofe i vårt eget liv. Denne splittelsen fører lett til at vi med ulike rasjonaliseringer flykter fra kontakten med en som er blitt rammet av en krise. Vi sier kanskje at det ikke er noen vits i å snakke med ham fordi skjedd er skjedd, og ingenting kan gjøres om. Alternativt kan vi, i stedet for å lytte og forsøke å forstå hva krisen innebærer for nettopp dette mennesket eller denne familien, legge et slør over kommunikasjonen med en mengde råd, synspunkter på tiltak og forslag om medisiner som det kanskje ikke har vært spørsmål om. Små mengder beroligende eller søvngivende medisiner og dessuten en kortere tids sykemelding kan av og til være verdifullt i den akutte krisefasen. Men overdreven bruk av alkohol, tabletter og sykemelding kan være destruktivt for utviklingen.

SÅRET BLIR LEGET

Johan Cullberg fremholder at behandlingen av mennesker i akutt krise ofte er avgjørende for hvordan krisen blir gjennomarbeidet, og om den som ble rammet senere kan se tilbake på denne perioden med frykt eller med en følelse av å ha forsont seg med det som har skjedd.

- Det indre psykologiske forløpet ved helbredelse av psykiske sår er fortsatt forbløffende lite utforsket. Hjelpen har til hensikt å gjøre det lettere for mennesker å leve videre, mens såret blir leget. Mange kan oppleve det som om meningen med tilværelsen er gått tapt eller at selvfølelsen har brutt sammen. Helbredelsen innebærer at jeg´et er styrket, og at tapet, krenkelsen eller trusselen fra omverdenen etter hvert ikke nødvendigvis dominerer så totalt. Utfordringen er å hjelpe mennesker til å bli i stand til å etablere nye forhold og bygge opp sin selvfølelse igjen, konkluderer professor Johan Cullberg.

Intervjuer: Jan Arild Holbek

og så til spm. hva gjør man? må jeg til psykolog eller kan jeg repareres på egen hånd?

[Gjest Magna]

Jeg leste med interesse innlegget ditt.

Hva har du egentlig opplevd? Kan du si det med noen få ord?

Jeg forstår at du har opplevd en krise..., men jeg fikk ikke tak i hva det egentlig var.

Jeg forsto også at det er en stund siden. Og at du ikke føler at du har kommet over traumet/kristen.

Med vennlig hilsen:

[Gjest Magna]

Jeg leste med interesse innlegget ditt.

Hva har du egentlig opplevd? Kan du si det med noen få ord?

Jeg forstår at du har opplevd en krise..., men jeg fikk ikke tak i hva det egentlig var.

Jeg forsto også at det er en stund siden. Og at du ikke føler at du har kommet over traumet/kristen.

Med vennlig hilsen:

Du kan trygt ta kontakt med psykolog.

Jeg vet at jeg også formulerte meg slik før jeg tok kontakt for min egen del.

Det er folk som deg og meg som trenger hjelp. Alle lurer på om det er riktig å be om hjelp.

Jeg har ventet på ett oppfølgingssvar fra deg.

[vill2]

Du kan trygt ta kontakt med psykolog.

Jeg vet at jeg også formulerte meg slik før jeg tok kontakt for min egen del.

Det er folk som deg og meg som trenger hjelp. Alle lurer på om det er riktig å be om hjelp.

Jeg har ventet på ett oppfølgingssvar fra deg.

det var en periode på 2,5 år som det skjedde mye rart. det ble slutt med kjæresten gjennom fem år. etterfulgt av hard festing, bilulykke, fengsel, fikk ikke dagjobb, depresjoner, ustabil økonomi, konfrontasjoner med politi gjennom bl.a jobb, venner. slåssing og bare drit. og såklart en liten dose kjærlighet, som gikk skikkelig på tryne. har ikke helt kommet over henne ennå, men det kommer seg.

jeg har nå fast jobb, og leilighet osv, har forholdsvis ok økonomi. burde jeg være glad?

mulig, men det er jeg ikke. eller blir jeg ikke. jeg er fremdeles deppa og vil ikke treffe folk. engasjerer meg ikke og skygger unna. og sånn skal det ikke være.

sånn er jeg ikke på jobb, men der har jeg heldigvis en grunn for å være.

[Gjest Magna]

det var en periode på 2,5 år som det skjedde mye rart. det ble slutt med kjæresten gjennom fem år. etterfulgt av hard festing, bilulykke, fengsel, fikk ikke dagjobb, depresjoner, ustabil økonomi, konfrontasjoner med politi gjennom bl.a jobb, venner. slåssing og bare drit. og såklart en liten dose kjærlighet, som gikk skikkelig på tryne. har ikke helt kommet over henne ennå, men det kommer seg.

jeg har nå fast jobb, og leilighet osv, har forholdsvis ok økonomi. burde jeg være glad?

mulig, men det er jeg ikke. eller blir jeg ikke. jeg er fremdeles deppa og vil ikke treffe folk. engasjerer meg ikke og skygger unna. og sånn skal det ikke være.

sånn er jeg ikke på jobb, men der har jeg heldigvis en grunn for å være.

Gjør det du har tenkt og ikke dra med deg dette videre i livet ditt.

Rydd opp og gå videre, det handler om det! Da er psykolog en god hjelp videre.

Du har noe ubearbeidet og det vet du. Du er ikke dum.

Da jeg ville ha hjelp trodde jeg mine problemer var for små....

Nå har jeg holdt på i behandling i ti år... )

Ikke det at jeg tror du vil det, men vi forstår ikke hvor alvorlig ting er før vi har vært hos fagfolk.

Lykke til. Håper du vet hvordan du går fram for å komme deg til psykolog. )

Vennlig hilsen: