Depresjon og diverse..

[Milomil]

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forkare dette best mulig, uten å skrive en hel bok .. Jeg har slitt med depresjon så lenge jeg kan huske.. Jeg er 21år pr i dag. Jag har gått til forskjellige psykologer (snart ett år siden siste time), og jeg har brukt Cipramil i en periode på ca ett år for to år siden. Det har hjulpet meg mye. Men. Jeg føler jeg aldri har en skikkelig bra dag. (Bare for å ha det sagt, så har jeg samboer og eget hus, og det fungerer godt)

Eksempel på min hverdag:

-Jeg har en flott dag. Tidlig oppe, og det er bra. Sitter med kaffen og koser meg. Har det greit. Herifra kan det gå to sekunder til alt er snudd på hodet. Slik kan det gå i bølger en hel dag. Enkelte ganger om nattten, så våkner jeg av at jeg er livredd, og at jeg ikke klarer å bevege en eneste muskel! Nesten som om kroppen sover og ikke øynene! Dette kan skje opptil flere ganger etterhverandre, og resulterer i at jeg blir redd for å sovne igjen da jeg endelig glir utav det..

Noen dager skvetter jeg av den minste ting, og får vondt i hodet av lyder som jeg ellers ikke reagerer på, eller liker for den saks skyld. Som feks musikk eller TV.

Det som er det største problemet med alt dette, er at jeg er faktisk redd for å si til legen min hvor ille jeg har det enkelte ganger.. Jeg bagateliserer det til han på en måte! Jeg føler meg så vanvittig utilpass når jeg sitter hos legen, og sier at ;-Ja, nei.. Det går nå litt opp og ned.. Men det går bra.. Jeg skriker inni meg! Jeg tror rett og slett jeg er redd for å ikke bli trodd.. Men jeg vet ikke. Jeg vil ikke bli stakkarsliggjort.. Men fy f... hvor j.... jeg har det inni meg av og til. Da ligger jeg på sengen, tårene drypper ikke, de renner som en foss, og så kjennes det ut som om det ligger et tonn på brystkassen min.. Har du noen råd til meg? Jeg vet det ble en brå slutt, men.. Ble mye tanker her.

[Milomil]

Jeg fortsetter litt til..

De gangene jeg er veldig langt nede, for å si det slik, så verker jeg etter å ringe til lege for å få noe som roer meg ned. Men jeg gjør det ikke.. Jeg tør det ikke! Men så sier jeg til meg selv at jeg skal ringe til fastlegen min og få en time, for å snakke om dette. Greit nok.. Neste dag så truer jeg meg selv til å ringe å få time. Uten å si hva det dreier seg om. Jeg får en time tre-fire uker etterpå. Møter opp hos legen. Og hva gjør jeg? Jo. Jeg sier til meg selv, at nå har det gått så bra, og jeg føler meg bedre enn aldri før. Så nå er ikke depresjonen noe å snakke om. Da sier jeg heller til legen at jeg har vondt i et kne eller noe lignende, og at det var det jeg ville skjekke. Og så blodtrykket, i forb. med p-pillene.

Akk O ve.. Gang på gang skjer dette. Jeg har en j.... periode med depresjoner, men så har jeg det plutselig bedre enn aldri før.. Jeg tror at jeg er ferdig med å gråte uhemmet fordi jeg ser en reklame for "bli plan fadder" der de viser en utsultet unge, ferdig med å gråte for alt det dumme som skjer i verden, ferdig med å gråte for at jeg ikke føler meg vel osv osv.. Men der tar jeg feil.. Gang på gang på gang skjer dette. Jeg har sikkert dårlig selvtillitt enda også. Kan jo fortelle første gangen jeg var til en psykolog. Da skulle jeg legge noen klosser likt som et bilde han viste meg. Jeg gjorde det. Og så spurde han meg følgende; -Er du sikker på at det er riktig?

Jeg flyttet blikket fra klossene mine, og til bildet.. Att og frem.. Men jeg kunne ikke si sikkert om det var riktig.. Jeg klarte ikke å tro på at jeg hadde lagt de riktig før han sa til meg at det var riktig.... Hallo.

Aldri har jeg fått en slags "diagnose" heller.. Kanskje jeg er helt frisk, kanskje jeg innbiller meg at jeg er syk...

[Gjest annkb]

Jeg fortsetter litt til..

De gangene jeg er veldig langt nede, for å si det slik, så verker jeg etter å ringe til lege for å få noe som roer meg ned. Men jeg gjør det ikke.. Jeg tør det ikke! Men så sier jeg til meg selv at jeg skal ringe til fastlegen min og få en time, for å snakke om dette. Greit nok.. Neste dag så truer jeg meg selv til å ringe å få time. Uten å si hva det dreier seg om. Jeg får en time tre-fire uker etterpå. Møter opp hos legen. Og hva gjør jeg? Jo. Jeg sier til meg selv, at nå har det gått så bra, og jeg føler meg bedre enn aldri før. Så nå er ikke depresjonen noe å snakke om. Da sier jeg heller til legen at jeg har vondt i et kne eller noe lignende, og at det var det jeg ville skjekke. Og så blodtrykket, i forb. med p-pillene.

Akk O ve.. Gang på gang skjer dette. Jeg har en j.... periode med depresjoner, men så har jeg det plutselig bedre enn aldri før.. Jeg tror at jeg er ferdig med å gråte uhemmet fordi jeg ser en reklame for "bli plan fadder" der de viser en utsultet unge, ferdig med å gråte for alt det dumme som skjer i verden, ferdig med å gråte for at jeg ikke føler meg vel osv osv.. Men der tar jeg feil.. Gang på gang på gang skjer dette. Jeg har sikkert dårlig selvtillitt enda også. Kan jo fortelle første gangen jeg var til en psykolog. Da skulle jeg legge noen klosser likt som et bilde han viste meg. Jeg gjorde det. Og så spurde han meg følgende; -Er du sikker på at det er riktig?

Jeg flyttet blikket fra klossene mine, og til bildet.. Att og frem.. Men jeg kunne ikke si sikkert om det var riktig.. Jeg klarte ikke å tro på at jeg hadde lagt de riktig før han sa til meg at det var riktig.... Hallo.

Aldri har jeg fått en slags "diagnose" heller.. Kanskje jeg er helt frisk, kanskje jeg innbiller meg at jeg er syk...

kjære Milomil

Skriv ned problemene dine og få deg en legetime.

Viss du ikke klarer å si noe så leverer du skrivet.De er vant til sånne ting.Det fungerer alltid for meg.

Lykke til

mvh

[IdaIrene]

Jeg fortsetter litt til..

De gangene jeg er veldig langt nede, for å si det slik, så verker jeg etter å ringe til lege for å få noe som roer meg ned. Men jeg gjør det ikke.. Jeg tør det ikke! Men så sier jeg til meg selv at jeg skal ringe til fastlegen min og få en time, for å snakke om dette. Greit nok.. Neste dag så truer jeg meg selv til å ringe å få time. Uten å si hva det dreier seg om. Jeg får en time tre-fire uker etterpå. Møter opp hos legen. Og hva gjør jeg? Jo. Jeg sier til meg selv, at nå har det gått så bra, og jeg føler meg bedre enn aldri før. Så nå er ikke depresjonen noe å snakke om. Da sier jeg heller til legen at jeg har vondt i et kne eller noe lignende, og at det var det jeg ville skjekke. Og så blodtrykket, i forb. med p-pillene.

Akk O ve.. Gang på gang skjer dette. Jeg har en j.... periode med depresjoner, men så har jeg det plutselig bedre enn aldri før.. Jeg tror at jeg er ferdig med å gråte uhemmet fordi jeg ser en reklame for "bli plan fadder" der de viser en utsultet unge, ferdig med å gråte for alt det dumme som skjer i verden, ferdig med å gråte for at jeg ikke føler meg vel osv osv.. Men der tar jeg feil.. Gang på gang på gang skjer dette. Jeg har sikkert dårlig selvtillitt enda også. Kan jo fortelle første gangen jeg var til en psykolog. Da skulle jeg legge noen klosser likt som et bilde han viste meg. Jeg gjorde det. Og så spurde han meg følgende; -Er du sikker på at det er riktig?

Jeg flyttet blikket fra klossene mine, og til bildet.. Att og frem.. Men jeg kunne ikke si sikkert om det var riktig.. Jeg klarte ikke å tro på at jeg hadde lagt de riktig før han sa til meg at det var riktig.... Hallo.

Aldri har jeg fått en slags "diagnose" heller.. Kanskje jeg er helt frisk, kanskje jeg innbiller meg at jeg er syk...

Hei

Hadde bare lyst til å si at jeg tror ikke du er den eneste som har en tendens til å si at "alt er bra" - selv når man endelig kommer til legen og kan si hva som er galt. Synes forslaget fra annkb er bra - prøv å skrive ned slik du har gjort her, og ta det med til legen. Du kunne jo begynne hos psykolog igjen også, og skrive ned ting i stedet for å sitte og snakke hvis du synes det er vanskelig. Jeg tror ikke en psykolog ville synes at det var noe rart.

Håper det går bra med deg, og lykke til

[akba]

Jeg fortsetter litt til..

De gangene jeg er veldig langt nede, for å si det slik, så verker jeg etter å ringe til lege for å få noe som roer meg ned. Men jeg gjør det ikke.. Jeg tør det ikke! Men så sier jeg til meg selv at jeg skal ringe til fastlegen min og få en time, for å snakke om dette. Greit nok.. Neste dag så truer jeg meg selv til å ringe å få time. Uten å si hva det dreier seg om. Jeg får en time tre-fire uker etterpå. Møter opp hos legen. Og hva gjør jeg? Jo. Jeg sier til meg selv, at nå har det gått så bra, og jeg føler meg bedre enn aldri før. Så nå er ikke depresjonen noe å snakke om. Da sier jeg heller til legen at jeg har vondt i et kne eller noe lignende, og at det var det jeg ville skjekke. Og så blodtrykket, i forb. med p-pillene.

Akk O ve.. Gang på gang skjer dette. Jeg har en j.... periode med depresjoner, men så har jeg det plutselig bedre enn aldri før.. Jeg tror at jeg er ferdig med å gråte uhemmet fordi jeg ser en reklame for "bli plan fadder" der de viser en utsultet unge, ferdig med å gråte for alt det dumme som skjer i verden, ferdig med å gråte for at jeg ikke føler meg vel osv osv.. Men der tar jeg feil.. Gang på gang på gang skjer dette. Jeg har sikkert dårlig selvtillitt enda også. Kan jo fortelle første gangen jeg var til en psykolog. Da skulle jeg legge noen klosser likt som et bilde han viste meg. Jeg gjorde det. Og så spurde han meg følgende; -Er du sikker på at det er riktig?

Jeg flyttet blikket fra klossene mine, og til bildet.. Att og frem.. Men jeg kunne ikke si sikkert om det var riktig.. Jeg klarte ikke å tro på at jeg hadde lagt de riktig før han sa til meg at det var riktig.... Hallo.

Aldri har jeg fått en slags "diagnose" heller.. Kanskje jeg er helt frisk, kanskje jeg innbiller meg at jeg er syk...

Kjære Milomil

Å lage et skriv om dine problemer er en bra ting.

Så må det være noen du kjenner som kan ta den telefonen for deg?

Du trenger ikke gå i detaljer til denne personen.

Det holder å si at du er så dårlig at du ikke orker å gjøre det selv.

Hjelpen pleier å være nærmere enn du tror.

PS! Det er ingen skam å gråte!

Lykke til!

mvh

[Milomil]

Kjære Milomil

Å lage et skriv om dine problemer er en bra ting.

Så må det være noen du kjenner som kan ta den telefonen for deg?

Du trenger ikke gå i detaljer til denne personen.

Det holder å si at du er så dårlig at du ikke orker å gjøre det selv.

Hjelpen pleier å være nærmere enn du tror.

PS! Det er ingen skam å gråte!

Lykke til!

mvh

Takk for gode forslag Setter stor pris på det..