Sårbarhet

[Gjest Magna]

Jeg er av den type menneske som er forferdelig såbar på ett bestemt område.

Stadig vekk når jeg får kommentarer eller kritikk tar jeg det ille opp og det "vipper meg fullstendig av pinnen".

Jeg er forferdelig følsom på slike utspill nå. Det går aller mest på aggresjon fra andre personer eller irrettesettelser.

Her om dagen skulle jeg bestille meg mat på en kafe'. Dama i kafeèn var så brysk at jeg masjerte ut.

Jeg tåler ingen verdens ting....Jeg er så sår.

Jeg går fra den ene konflikten til den neste....Jeg blir aldeles satt ut. Det skal bare noen få kommentarer til så blir jeg aldeles sår innvendig.

Mannen min er spesialist på dette nå for tiden, synes jeg. Jeg har mest lyst til å kvitte meg med hele fyren....

Han påstår jeg lar meg såre....Hva gjør jeg for ikke å bli så sår...

Er det noen som har noen råd. Det er vel noen mekanismer som mangler hos meg.....Jeg vil bli tøffere....

Jeg ser at det ikke alltid er like fornuftig og hensiktsmessig denne sårheten.... (

Jeg overreagerer........

[maire]

Jeg er veldig spent på eventuelle svar du får, for jeg kjenner meg veldig godt igjen..

Riktignok har jeg blitt litt mer hardhudet etter at jeg begynte med cipralex, men jeg er fortsatt veldig hårsår. Jeg ser det selv, men ofte først etter at jeg har kommet med en eller annen teit reaksjon..

[meira]

Jeg er veldig spent på eventuelle svar du får, for jeg kjenner meg veldig godt igjen..

Riktignok har jeg blitt litt mer hardhudet etter at jeg begynte med cipralex, men jeg er fortsatt veldig hårsår. Jeg ser det selv, men ofte først etter at jeg har kommet med en eller annen teit reaksjon..

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.Jeg og er veldig var for kritikk jeg ikke synes jeg fortjener.Har lett for og ta ord ut av sin sammenheng, og dvele lenge ved akkurat ordene som har blitt sagt. Hva ligger bak liksom...Det er slitsomt og gå slik og gruble bruke energi på slike ting.Skulle ønske jeg hadde tatt mye lettere på ting.Har blitt mer hardhudet etter gruppebehandling i våres, samt cipralex.Føler allikevel at dette er fortsatt et problem for meg, og at jeg konstruerer egne svar på ting, med ord som er tatt ut av sin sammenheng.Dette ble kanskje uklart, håper det ble sånn noenlunde forståelig.

Mvh

[PieLill]

Ikke for å være frekk, men det følger automatisk en selvopptatthet med overdreven sårbarhet. Når du sier du går fra konflikt til konflikt, er det et ganske sikkert tegn på at det ikke bare er omgivelsene det er noe galt med.

Det handler noe om å ta alt i verste mening. Det handler om å ta ting for personlig. Det handler noe om å kanskje ha større krav til at andre skal forstå og ta hensyn, en at en selv skal gjøre det.

Dessuten får man en tendens til å være overopptatt av sin sårhet. JEG er SÅRET. Hyl, skrik, vræl! Og så tror man at man ikke takler det.

Små barn slår seg så de blør og det er verdens undergang. Og de bare MÅ ha plaster. Så vokser de til, og lærer seg at en del ting håndteres best ved å ignoreres. ;-)

Iblant kan vi oppdra oss selv en hel del på det området.

For det første. En person kan være mindre hyggelig å imøtekommende fordi h*n har hatt en elendig dag og nettopp blitt skjelt huden på helt urimelig grunnlag. Det er faktisk den mest sannsynlige forklaringen. Det minst sannsynlige er at vedkommende går inn for å gjøre livet surt for deg. Så da kan man velge å tenke. "Stakkars, har nok hatt en dårlig dag," og for øvrig praktisere generøs overbærenhet.

For det andre: Det finnes ikke farlig å bli litt såret og fornærmet. Det er bare ubehagelig. Men du lyver til deg selv når du oppfører deg og reagerer som om det var en katastrofe. Slapp av, det er ikke mer farlig enn et bitte lite skrubbsår som du ikke en gang husker hvordan du fikk. Du overlever helt fint. ;-)

Om noen gikk inn for å tråkke på deg og gjøre livet ditt kiipt, lar du dem lykkes stadig bedre, jo lengre du dveler ved det. Praktiser i stedet treårs-trass: Jeg nekter å la den grinebiter'n ødelegge dagen min. Jeg skal være i godt humør bare på trass.

Vi må også huske at vi alle iblant gjør ting som kan være irriterende og fornærmende overfor våre medmennesker. Da må vi iblant tåle at de sier ifra. Be om unnskyldning, og forandre på det som er nødvendig. De fleste blir da ganske fort ferdige med våre blemmer.

Det at vi selv er i behov for andres tilgivelse og overbærenhet, tilsier at vi selv må praktisere det samme. Jeg er veldig takknemlig for at min man velger å ignorere enkelt av mine mindre hyggelige sider. Han er tålmodig med meg. En av grunnsteinene i et godt og varig forhold er at vi lærer oss generøs overbærenhet og tolmodighet med hverandre.

Vi må innse at det er tungt for omgivelsene å være overbærnde med oss, om vi ikke er det samme tilbake. Det er forferdelig slitsomt å stadig måtte veie alt man sier å gjør på gullvekt for at ingen skal bli fornærmet.

Har man vært for mye i fornærmet-grøften, kan det være en idé å ta seg en tur i motsatt grøft for å smått om senn kunne finne balansen. Ta deg en måned der du nekter deg selv å bli sint eller fornærmet for noe som helst. Ta alt i absolutt beste mening, unnskyld å bortforklar all negativ adferd fra omgivelsene. Etter hvert vil du bli flinkere til å bedømme når du reagerer adekvat og når du reagerer usaklig.

Det er også grunnleggende viktig å lære seg å skille mellom fornuft og følelser. Altså. Nå føler jeg meg dødelig fornærmet. Men min erfaring tilsier at mine følelser lyver og lurer meg trill rundt i slike situasjoner. Derfor velger jeg å handle voksent og rasjonelt, framfor å handle i trå med det jeg føler. Jeg nekter å la meg styre av bedrageriske følelser. Etter hvert vil da følelsene dine begynne å adlyde sunn fornuft i stedet for å jage den på dør.

Dette er ikke skrevet som surmaget kritikk eller fordi jeg tror du er dum eller et eller annet negativt. Det er skrevet ut fra medfølelse. Det er vondt å ha det slik som du beskriver. Det er skrevet med et håp om å kunne formidle noe som du kanskje kan ta tak for å få kontroll over din sårhet, fremfor at den skal kontrollere deg.

Om du nå likevel føler jeg har trampet på tærne dine med piggsko, utfordrer jeg deg til å lese innlegget mitt en gang til å praktisere noe av det som står der. ;-)

mvh

[Gjest Magna]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.Jeg og er veldig var for kritikk jeg ikke synes jeg fortjener.Har lett for og ta ord ut av sin sammenheng, og dvele lenge ved akkurat ordene som har blitt sagt. Hva ligger bak liksom...Det er slitsomt og gå slik og gruble bruke energi på slike ting.Skulle ønske jeg hadde tatt mye lettere på ting.Har blitt mer hardhudet etter gruppebehandling i våres, samt cipralex.Føler allikevel at dette er fortsatt et problem for meg, og at jeg konstruerer egne svar på ting, med ord som er tatt ut av sin sammenheng.Dette ble kanskje uklart, håper det ble sånn noenlunde forståelig.

Mvh

Takk for svar...Jeg må jo fortelle at jeg jobber med saken. Og at jeg forstår det dere sier veldig godt.

Jeg har en forhistorie der jeg faktisk har tenkt andres tanker altfor mye. Og tatt for mye hensyn, og blitt fullstendig kjørt i grøfta.

Men jeg bakser meg tilbake til en indre trygghet etterhvert, håper jeg.

Jeg skal lese innegget ditt flere ganger, PieLill.

Jeg har blitt altfor tøfft behandlet uten å klare å hevde mine interesser.

Jeg går fortsatt i terapi så jeg har reaksjoner derfra som akkurat i øyeblikket gjør meg hudløs.

Jeg prøver å mestre dette ved å skrive her og bearbeide det som skjer inni meg og i forhold til omgivelsene.

Jeg er på reise!!! En reise framover:.......

Men jeg føler at jeg jobber meg fram til og ikke finne meg i å bli tråkket på. Da blir jeg litt eksra sår akkurat nå...

Slik tror jeg det er......

[meira]

Ikke for å være frekk, men det følger automatisk en selvopptatthet med overdreven sårbarhet. Når du sier du går fra konflikt til konflikt, er det et ganske sikkert tegn på at det ikke bare er omgivelsene det er noe galt med.

Det handler noe om å ta alt i verste mening. Det handler om å ta ting for personlig. Det handler noe om å kanskje ha større krav til at andre skal forstå og ta hensyn, en at en selv skal gjøre det.

Dessuten får man en tendens til å være overopptatt av sin sårhet. JEG er SÅRET. Hyl, skrik, vræl! Og så tror man at man ikke takler det.

Små barn slår seg så de blør og det er verdens undergang. Og de bare MÅ ha plaster. Så vokser de til, og lærer seg at en del ting håndteres best ved å ignoreres. ;-)

Iblant kan vi oppdra oss selv en hel del på det området.

For det første. En person kan være mindre hyggelig å imøtekommende fordi h*n har hatt en elendig dag og nettopp blitt skjelt huden på helt urimelig grunnlag. Det er faktisk den mest sannsynlige forklaringen. Det minst sannsynlige er at vedkommende går inn for å gjøre livet surt for deg. Så da kan man velge å tenke. "Stakkars, har nok hatt en dårlig dag," og for øvrig praktisere generøs overbærenhet.

For det andre: Det finnes ikke farlig å bli litt såret og fornærmet. Det er bare ubehagelig. Men du lyver til deg selv når du oppfører deg og reagerer som om det var en katastrofe. Slapp av, det er ikke mer farlig enn et bitte lite skrubbsår som du ikke en gang husker hvordan du fikk. Du overlever helt fint. ;-)

Om noen gikk inn for å tråkke på deg og gjøre livet ditt kiipt, lar du dem lykkes stadig bedre, jo lengre du dveler ved det. Praktiser i stedet treårs-trass: Jeg nekter å la den grinebiter'n ødelegge dagen min. Jeg skal være i godt humør bare på trass.

Vi må også huske at vi alle iblant gjør ting som kan være irriterende og fornærmende overfor våre medmennesker. Da må vi iblant tåle at de sier ifra. Be om unnskyldning, og forandre på det som er nødvendig. De fleste blir da ganske fort ferdige med våre blemmer.

Det at vi selv er i behov for andres tilgivelse og overbærenhet, tilsier at vi selv må praktisere det samme. Jeg er veldig takknemlig for at min man velger å ignorere enkelt av mine mindre hyggelige sider. Han er tålmodig med meg. En av grunnsteinene i et godt og varig forhold er at vi lærer oss generøs overbærenhet og tolmodighet med hverandre.

Vi må innse at det er tungt for omgivelsene å være overbærnde med oss, om vi ikke er det samme tilbake. Det er forferdelig slitsomt å stadig måtte veie alt man sier å gjør på gullvekt for at ingen skal bli fornærmet.

Har man vært for mye i fornærmet-grøften, kan det være en idé å ta seg en tur i motsatt grøft for å smått om senn kunne finne balansen. Ta deg en måned der du nekter deg selv å bli sint eller fornærmet for noe som helst. Ta alt i absolutt beste mening, unnskyld å bortforklar all negativ adferd fra omgivelsene. Etter hvert vil du bli flinkere til å bedømme når du reagerer adekvat og når du reagerer usaklig.

Det er også grunnleggende viktig å lære seg å skille mellom fornuft og følelser. Altså. Nå føler jeg meg dødelig fornærmet. Men min erfaring tilsier at mine følelser lyver og lurer meg trill rundt i slike situasjoner. Derfor velger jeg å handle voksent og rasjonelt, framfor å handle i trå med det jeg føler. Jeg nekter å la meg styre av bedrageriske følelser. Etter hvert vil da følelsene dine begynne å adlyde sunn fornuft i stedet for å jage den på dør.

Dette er ikke skrevet som surmaget kritikk eller fordi jeg tror du er dum eller et eller annet negativt. Det er skrevet ut fra medfølelse. Det er vondt å ha det slik som du beskriver. Det er skrevet med et håp om å kunne formidle noe som du kanskje kan ta tak for å få kontroll over din sårhet, fremfor at den skal kontrollere deg.

Om du nå likevel føler jeg har trampet på tærne dine med piggsko, utfordrer jeg deg til å lese innlegget mitt en gang til å praktisere noe av det som står der. ;-)

mvh

Et veldig godt skrevet innlegg PieLill. Dette med hudløshet, og miste perspektivet på ting, er noe jeg også kjenner meg veldig godt igjen i.Min erfaring er at det og lære seg selvhevdelse, mener det er en teknikk man faktisk kan lære, bidrar til at man blir mer tykkhudet.Noen ganger sårer jeg rett og slett meg selv, ved og blidgjøre andre.Skal begynne på et selvhevdelse og kommunikasjonskurs fra høsten. Tror dette blir veldig spennende saker:) Aldri for sent, er ikke førti riktig ennå

[PieLill]

Et veldig godt skrevet innlegg PieLill. Dette med hudløshet, og miste perspektivet på ting, er noe jeg også kjenner meg veldig godt igjen i.Min erfaring er at det og lære seg selvhevdelse, mener det er en teknikk man faktisk kan lære, bidrar til at man blir mer tykkhudet.Noen ganger sårer jeg rett og slett meg selv, ved og blidgjøre andre.Skal begynne på et selvhevdelse og kommunikasjonskurs fra høsten. Tror dette blir veldig spennende saker:) Aldri for sent, er ikke førti riktig ennå

Gode poeng og fornuftige tanker.

mvh

[PieLill]

Takk for svar...Jeg må jo fortelle at jeg jobber med saken. Og at jeg forstår det dere sier veldig godt.

Jeg har en forhistorie der jeg faktisk har tenkt andres tanker altfor mye. Og tatt for mye hensyn, og blitt fullstendig kjørt i grøfta.

Men jeg bakser meg tilbake til en indre trygghet etterhvert, håper jeg.

Jeg skal lese innegget ditt flere ganger, PieLill.

Jeg har blitt altfor tøfft behandlet uten å klare å hevde mine interesser.

Jeg går fortsatt i terapi så jeg har reaksjoner derfra som akkurat i øyeblikket gjør meg hudløs.

Jeg prøver å mestre dette ved å skrive her og bearbeide det som skjer inni meg og i forhold til omgivelsene.

Jeg er på reise!!! En reise framover:.......

Men jeg føler at jeg jobber meg fram til og ikke finne meg i å bli tråkket på. Da blir jeg litt eksra sår akkurat nå...

Slik tror jeg det er......

Ser ut som du allerede har starte litt grøft til grøft hopping. En eller annen gang havner du sånn høvelig midt på veien.

Av ditt første innlegg tenkte jeg ikke tilstrekkelig på at forhistorien til sårbarheten var slik. Ville kanskje uttrykt meg litt annerledes om jeg tenkt mer i de baner.

Har vår grenser blitt krenket for ofte og for grovt bruker vi minimum pigtrå og elektrisk gjerde når vi skal forsterke og reparere dem. Etter som vi blir tryggere og kjenner at grensene står fast kan vi gjøre dem litt mildere og snillere.

mvh