Jeg Trenger Råd Fra Dere

[Gjest 25årig jente]

Hei. Jeg har mange ganger tenkt å skrive inn her i forumet, men føler liksom jeg ikke klarer å sette ord på problemene mine. Men jeg prøver. Jeg har hatt en mer eller mindre tung barndom, med store svik og alkoholisert far. Saken er at jeg i alle år har prøvd å takle dette alene, og har trodd jeg har vært åpen og aksepterende for hva jeg har opplevd og klart å sette barndommens opplevelser bak meg. Men det er som om spøkelsene fra barndommen skygger over meg hele tiden, og for 6 måneder siden kom det ultimate nedverdigelsen fra faren min der det tårnet det seg så mye opp at jeg ble nødt å møte problemene mine. Og jeg fikk ordnet meg psykolog for å få hjelp. Men jeg oppdaget at problemene mine er veldig sammensatt, og jeg forstår ikke selv hvorfor jeg har problemer. Jeg ser liksom ikke hvor problemene mine starter, for hendelsen for 6 måneder siden er tydeligvis ikke der rota ligger.

Å starte med terapi var som å starte en kran, som ikke vil la seg stoppe. Jeg vil konstant gråte og føler meg nedfor store deler av tiden. Jeg har en stresset hverdag, men føler jeg ikke får gjort noe som helst. Vet ikke hvordan eg skal komme gjennom dagene. Psykolog-timene går greit, men føler det tar lang tid. Et annet probleme jeg har er at jeg vil ikke plage venner og bekjente med problemene mine og setter heller på et smilende ansikt og spiller lykkelig. Ikke alltid jeg orker velmende spørsmål om jeg har det bra, for da kan jeg bare bryte sammen og gråte uavbrutt og folk blir ukomfortable for de vet ikke hvordan de skal takle situasjonen. Men nå er ”smilet” blitt endel av meg, og jeg er sliten av å spille hele tiden. Jeg vet det er lov å være lei seg, men da er det som om alt blir for tungt og jeg ender med å gråte hele tiden.

Er det noen har som har råd til meg, hvordan komme seg gjennom en tung periode? Skal jeg be om mer oftere konsultasjon med psykologen? Har bare hver 14. dag. Eller er det en grunn for at det er annenhver uke? Noen som vet?

[Gjest Magna]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Du kan være glad du får bearbeidet problemene dine nå.

Det tar tid å bearbeide. Jeg har selv vært igjennom det samme. Det som er heldig for deg er at du er så vidt ung. Det er en kjempefordel.

Det er også veldig bra at du kan late som du har det bra i ditt liv. Men du kan jo ha en nær venn som du forteller dette til.

Det er en veldig fordel at du klarer å leve litt dobbelt for det tar på vennskap i være søpplebøtte, men en eller to personer som vet, er det godt å ha.

Jeg har selv brukt pc og fått meg nettvenner som jeg har brukt når de verste anfallene har kommet.

Lykke til med jobben. Det krever å gå inn i smerten. Kanskje du kan høre med psykologen om dere kan "kjøre" litt intensivt siden du ikke har så god tid. (du er så ung..)