Hva er meininga med depresjon?

[Pyrathe]

Vil depresjon fortelle at nå må det skje forandringer ellers dør du? Da blir det teit å ta lykkepiller for da blir man liksom likegyldig til å forandre det som gjorde at man ble deprimert.

[Gjest Ugga Bugga]

Tja, hva er meningen med annen sykdom?

Hva er meningen med kreft, f.eks?

[Gjest snuppzi]

Forandring vil da vel ikke hjelpe for så mange depresjoner? Tror ikke det er større mening med depresjon enn andre sykdommer. Lykkespiller skal nå vel ikke virket slik at man blir likegyldig. Heller det at en skal komme opp av depresjon og da f.eks faktisk orke å gjennomføre forandringer som må til:)

[Gjest aughii]

Hei,

Jeg synes "Pyrathe" her har en fin tanke. Det er hensiktsmessig å betrakte depresjon på den måten - nemlig at det er kroppens måte å signaliere at vi må endre oss for å unngå å lide ytterligere overlast og/eller dø.

Dessverre er det slik at legevitenskapen har sykeliggjort depresjon på en slik måte at man lar pasienten bli i problemet og ikke blir en del av løsningen. En av grunnene er at det er enormt mye penger som kjent i legemiddelindustrien. Men det er bare en liten del av problemet. Årsaken til at så mange mensker forblir deprimert og forverres etter at de først får kontakt med psykiatrien er fordi de ikke blir presentert for en løsning, men for en allment akseptert løsning (Antidepressive medikamenter) som i realiteten kapsler inn og forverrer problemene på litt sikt.

Det blir en slags forvrengt idé om hva "å hjelpe" innebærer. Sett at følgende tese stemmer:

Fru Hansen har en livsførsel som består av mye røyking, fet og usunn mat. Hun trener ikke og banner mye. Hun er opptatt av å delta i alle Holmgang debatter, hun sender mye SMS inn til TV2 og mener noe om alt, videre sitter hun på møteplassen.no og forsøker å finne seg en partner der. Hun deltar lite i det virkelige liv. Livet foregår hovedsaklig i en trygdeleilighet uten engang dørterskler i rommet slik at hun kan subbe fra rom til rom. Hun slepper også å vaske opp sin egen dirtt fordi det er ordinert hjemmehjelp og vaskehjelp til henne. Hver fredag og hver lørdag drikker hun seg full.

Jeg tror: At en hvilken som helst person som hadde ført denne eller en tilsvarende destruktiv livsførsel ville opplevd det man kaller depresjon. Altså helt uavhengig av disposisjon. (Kanskje graden er noe forskjellig i tid... dog).

Jeg forsøker å spørre: Er depresjon en "sykdom" man plutselig bare får? Neppe! Slik jeg forstår er depresjon en sykdom utløst av selvopptatthet og destruktiv livsførsel. Sykdommen kan ikke overvinnes med mindre man selv erkjenner at man er årsak til problemene i noen grad. Trengs ikke være den helt store erkjennelsen til å begynne med, men noe.

Etter noe år med slik oppførseloppsøker hun legen. Legen foretar en depresjons-screening hvor hun kvalifiserer til "moderat depresjon". Legen har da lært at han skal gi piller til fru Hansen. Også sovepiller. (Søvnproblemer henger sammen med en rotete og destruktiv livsførsel).

Hun opplever å komme seg til tross for at hun fortsetter på samme måte før. Det hele oppleves under kontroll. Hun kan til og med sitte våken enda litt lenger på moteplassen.no og tillate seg å være litt frekkere fordi hun har en pille på lur som vil slå henne ut.

Man går inn i hjernens kjemi og endrer signalsubstans-overføringene på et molekylært nivå istedet for å forsøke å bestrebe endring av livsførsel. Det er ganske åpenbart at det faktisk pr.- def er uholdbart å gjøre det. Jeg tror man fort blir undervurdert. Det er lett å undervurdere mennesker. Alle kan klare å endre seg. Det er så mye lengre mellom årsak og virkning enn vi tror - både i tid og rom.

Forbli i undringen og endringen vil virke.. sterkere og sterkere. Alle kan det...

[Gjest rota]

Hei,

Jeg synes "Pyrathe" her har en fin tanke. Det er hensiktsmessig å betrakte depresjon på den måten - nemlig at det er kroppens måte å signaliere at vi må endre oss for å unngå å lide ytterligere overlast og/eller dø.

Dessverre er det slik at legevitenskapen har sykeliggjort depresjon på en slik måte at man lar pasienten bli i problemet og ikke blir en del av løsningen. En av grunnene er at det er enormt mye penger som kjent i legemiddelindustrien. Men det er bare en liten del av problemet. Årsaken til at så mange mensker forblir deprimert og forverres etter at de først får kontakt med psykiatrien er fordi de ikke blir presentert for en løsning, men for en allment akseptert løsning (Antidepressive medikamenter) som i realiteten kapsler inn og forverrer problemene på litt sikt.

Det blir en slags forvrengt idé om hva "å hjelpe" innebærer. Sett at følgende tese stemmer:

Fru Hansen har en livsførsel som består av mye røyking, fet og usunn mat. Hun trener ikke og banner mye. Hun er opptatt av å delta i alle Holmgang debatter, hun sender mye SMS inn til TV2 og mener noe om alt, videre sitter hun på møteplassen.no og forsøker å finne seg en partner der. Hun deltar lite i det virkelige liv. Livet foregår hovedsaklig i en trygdeleilighet uten engang dørterskler i rommet slik at hun kan subbe fra rom til rom. Hun slepper også å vaske opp sin egen dirtt fordi det er ordinert hjemmehjelp og vaskehjelp til henne. Hver fredag og hver lørdag drikker hun seg full.

Jeg tror: At en hvilken som helst person som hadde ført denne eller en tilsvarende destruktiv livsførsel ville opplevd det man kaller depresjon. Altså helt uavhengig av disposisjon. (Kanskje graden er noe forskjellig i tid... dog).

Jeg forsøker å spørre: Er depresjon en "sykdom" man plutselig bare får? Neppe! Slik jeg forstår er depresjon en sykdom utløst av selvopptatthet og destruktiv livsførsel. Sykdommen kan ikke overvinnes med mindre man selv erkjenner at man er årsak til problemene i noen grad. Trengs ikke være den helt store erkjennelsen til å begynne med, men noe.

Etter noe år med slik oppførseloppsøker hun legen. Legen foretar en depresjons-screening hvor hun kvalifiserer til "moderat depresjon". Legen har da lært at han skal gi piller til fru Hansen. Også sovepiller. (Søvnproblemer henger sammen med en rotete og destruktiv livsførsel).

Hun opplever å komme seg til tross for at hun fortsetter på samme måte før. Det hele oppleves under kontroll. Hun kan til og med sitte våken enda litt lenger på moteplassen.no og tillate seg å være litt frekkere fordi hun har en pille på lur som vil slå henne ut.

Man går inn i hjernens kjemi og endrer signalsubstans-overføringene på et molekylært nivå istedet for å forsøke å bestrebe endring av livsførsel. Det er ganske åpenbart at det faktisk pr.- def er uholdbart å gjøre det. Jeg tror man fort blir undervurdert. Det er lett å undervurdere mennesker. Alle kan klare å endre seg. Det er så mye lengre mellom årsak og virkning enn vi tror - både i tid og rom.

Forbli i undringen og endringen vil virke.. sterkere og sterkere. Alle kan det...

Ja nå har vi til og med fått smekk på fingrene fordi det er for høy selvmordsprosent her i landet.

Hva feiler det Norge, hvilken behandling trenger vi.

[IdaIrene]

Jeg tror det er noe i det. Depresjon kommer jo vanligvis av noe, ikke bare ut av det blå. Man blir deprimert hvis man blir pressa for hardt eller presser seg selv for hardt, for eksempel. Og det hjelper å gjøre forandringer i livet sitt ja, det er det som har reddet meg. Jeg er i dag kvitt depresjonen (etter 8 år), og det har krevt mye hardt arbeid, men det har gått. Jeg tror ikke depresjon er en syksom (som kreft el.l.) men en skade man kan pådra seg hvis man ikke er forsiktig (som beinbrudd). Det er lett å si at det er en syksom man ikke kan noe for at man får, som ikke har noen mening, men jeg tror det bare er å fraskrive seg at depresjonen har sammenheng med det livet man lever. For det har den. Noen har lettere for å få det enn andre, men vi er alle lite flinke til å forebygge depresjon og se faresignalene når depresjonen begynner å snike seg innpå. Jeg ser på antidepressiva kun som en livline man kan henge seg fast i hvis man står i fare for å begå selvmord, ikke noe annet. Man får ikke et bedre liv av antidepressiva, man blir ikke kurert, men man får et lite pusterom og man klarer som regel å dra seg til land igjen så man ikke drukner.

[Gjest fellowina]

Jeg tror det er noe i det. Depresjon kommer jo vanligvis av noe, ikke bare ut av det blå. Man blir deprimert hvis man blir pressa for hardt eller presser seg selv for hardt, for eksempel. Og det hjelper å gjøre forandringer i livet sitt ja, det er det som har reddet meg. Jeg er i dag kvitt depresjonen (etter 8 år), og det har krevt mye hardt arbeid, men det har gått. Jeg tror ikke depresjon er en syksom (som kreft el.l.) men en skade man kan pådra seg hvis man ikke er forsiktig (som beinbrudd). Det er lett å si at det er en syksom man ikke kan noe for at man får, som ikke har noen mening, men jeg tror det bare er å fraskrive seg at depresjonen har sammenheng med det livet man lever. For det har den. Noen har lettere for å få det enn andre, men vi er alle lite flinke til å forebygge depresjon og se faresignalene når depresjonen begynner å snike seg innpå. Jeg ser på antidepressiva kun som en livline man kan henge seg fast i hvis man står i fare for å begå selvmord, ikke noe annet. Man får ikke et bedre liv av antidepressiva, man blir ikke kurert, men man får et lite pusterom og man klarer som regel å dra seg til land igjen så man ikke drukner.

det er forskjellig, for noen er depresjon en biologisk sykdom der ytre ting ikke kan hjelpe. Mens for andre er det slik du sier. Bipolar lidelse er f.eks biologisk og må ha medisiner for å bli bedre. Det gjelder også noen unipolare depresjoner. Før kalte en det vel endogen og reaktiv etter om det kom utenifra eller innenifra. Og ved alvorlige depresjoner klarer en ikke gjøre noen forandringer uten medisin, en kommer seg nemlig ikke opp av senga eller ut av huset...

[Velouria]

Why is the sky blue?

[IdaIrene]

det er forskjellig, for noen er depresjon en biologisk sykdom der ytre ting ikke kan hjelpe. Mens for andre er det slik du sier. Bipolar lidelse er f.eks biologisk og må ha medisiner for å bli bedre. Det gjelder også noen unipolare depresjoner. Før kalte en det vel endogen og reaktiv etter om det kom utenifra eller innenifra. Og ved alvorlige depresjoner klarer en ikke gjøre noen forandringer uten medisin, en kommer seg nemlig ikke opp av senga eller ut av huset...

Jeg er fullt klar over at det finnes forskjellige typer depresjon, men det største andelen er likevel depresjon forsårsaket av ytre faktorer. Og det er klart at ved dyp depresjon (som jeg har smertelig egen erfaring med) trenger man medisiner - det er nettopp det jeg sier. For å ikke tippe utfor kanten. Men medisiner kan ikke kurere en depresjon utover det.