spiseforstyrrelser

[mariesnuppa=)]

Hei hei =)

Jeg er en jente på 16 år som sliter fælt med spiseforstyrrelser. Jeg har vært opptatt av kropp, helse og mat i over tre år. Helt siden 8. klasse har jeg (vel å merke bare i perioder) villet gå ned i vekt. Alltid tenkt "bare jeg går ned et par kg vil alt bli bra", ikke "jeg er bra som jeg er", enda jeg alltid har vært ganske slank -har bare alldri følt meg slank selv! Dette utviklet seg og stadig flere matvarer ble ansett som "skitne" og forbudt. Dette førte også til at jeg fikk stadig dårligere samvittighet etter jeg hadde spist noe jeg anså som "galt"...

For et halvt år siden begynte jeg å kaste opp maten. Først bare en gang i blandt, men etterhvert oftere. Det ble en mye enklere løsning på slankinga mi! I dag er dette blitt et skikkelig problem! Jeg kaster ofte opp daglig og greier ikke spise noe "skitten" mat uten dårlig samvittighet og selvforakt. Selv poteter, ris, brød (hvis det ikke er av typen "ingers rugbrød") og selvfølgelig ALT av kaker/boller/godteri -ja sukker i det hele tatt- er forbudt mat for meg. Det er ganske slitsomt å alltid måtte tenke på hva jeg putter i kjeften, særlig ute blandt folk. Men jeg har liksom vendt meg til det og... Jeg klarer som oftest å holde "spiseprogrammet" mitt ganske bra og feilfritt, men så går jeg lei... -gidder ikke mer, samtidig som kroppen skriker etter usunn mat i større mengder. Alt går rett i dass, bokstavlig talt... -Jeg spiser da det jeg vil, tenker at jeg skal unne meg noe godt -greier også å lure meg selv til å tro at "tykkhetsfølelsen" er borte og at jeg bare kan spise det jeg vil... Men den dårlige samvittigheten kommer alltid -tenker at jeg vil kaste opp og "da kan jeg jo bare spise litt ekstra først"... ender med at jeg spiser "ALT"!! Kicker skikkelig på alt som er "forbudt"... Etter at jeg har kasta opp føler jeg meg elendig! Selforakten er på topp, selvtilliten så langt nede det går an å komme... Og jeg skammer meg, som jeg skammer meg!!!! Men uansett hvor klar jeg er over disse følelsene som kommer etter på en spise og spy periode, klarer jeg ikke å la være. Har blitt en vane som jeg på en måte er litt avhengig av -en "ond sirkel".

Jeg har i det siste blitt mer klar over problemet selv -har fortalt det til mine nærmeste, snakket med helsesøster og lest endel bøker. Første gang jeg delte problemet mitt med noen følte jeg meg utrolig letta! Jeg tror aldri at jeg har vært så optimistisk som jeg var da -ALT så ut til å ordne seg, og det smertefritt! "Skulle aldri mer kaste opp"... Men det å bli frisk var visst ingen tryllekunst. I ettertid tror jeg at jeg har vært lengre nede enn jeg noen gang har vært. Tankene mine består bare av mat/trening, "må gå ned i vekt" og "må bli frisk"... -selv jeg skjønner at de to siste er en dårlig kombinasjon. Den gnisten jeg fikk ved å dele problemet med andre, gleden tanken på å bli frisk gav meg -optimismen, er totalt drukna i mine negtative tankebaner. Vet ikke hvordan det egentlig føles å være deprimert, men jeg tror ikke jeg er langt unna en slik tilstand. Orker nesten ikke treffe folk i det hele tatt, er sur og gretten og veldig irritabel, har mest lyst til å isolere meg -til tross for at min sterkeste drøm som jeg lengter så mye etter, er å bli frisk, bli FRI fra denne evinnelige spiseforstyrrelsen! Jeg har virkelig gått inn for å slutte å kaste opp -mange ganger! Men jeg går alltid på trynet... -Noe som føles ekstra sårt når jeg virkelig har gått inn for å la være. Skammen og selvforakten er igjen på topp!!

Hvordan i all verden skal jeg komme meg ut av elendigheta?? Ut av den onde sirkelen? Jeg er så fortvila, så forvirra og så lei av dette livet -vil ikke leve som en spiseforstyrret resten av livet mitt! Men jeg vil heller ABSOLUTT IKKE legge på meg, da vil alt bare bli mye verre (veier forresten 58 kg, 168 høy -vil ned 2 kg). Jeg vil ha tilbake livet mitt sånn det var før! Jeg vil være en livsglad og munter jente -utadvendt, en folk ser og setter pris på! Ikke en deprimert, fortvila jente som er "fanga i spiseforstyrrelen"... Jeg vil være FRI!!!! Men jeg klarer ikke dette!! Absolutt ikke... Det som er ekstra sårt, er at både familien min og vennene mine (som vet alt) ikke ser ut til å bry seg så mye om meg. Føler meg så alene! De er sikkert bare usikre på hvordan de skal forholde seg og vet nok ikke hva de bør gjøre. Men det virker som om de ikke skjønner/respekterer at jeg har det utrolig vanskelig!

Jeg føler at alt av krefter og tid som jeg har går til "bearbeiding" av problemet. Tankene mine er bare fokusert på en ting; å bli frisk!! Orker ikke å gjøre eller engasjere meg i stort for tida... Føler virkelig at jeg trenger tid for meg selv, men føler meg så utrolig ego!! Tenker bare på meg selv og mitt jo.. Er dette naturlig i prosessen for å bli frisk??

Unnskyld hvis dette ble alt for langt og alt for forvirrende... -det står i hvert fall i stil til tankene mine; forvirrete og alt for mange på en gang...

Håper på svar!!

Hilsen fortvila jente som VELDIG gjerne vil si takk og farvel til spiseforstyrrelsemonsteret en gang for alle

[Gjest simaka]

Du skrev mye, men jeg fikk ikke helt med meg om du går i behandling? Eller om du kun skal bli frisk på egenhånd? Ikke at jeg kimser av det, jeg ble selv frisk av spiseforstyrrelse på egen hånd. Men det er jo ikke noe nederlang å søke profesjonellhjelp heller, om det er det som skal til.

Vet ikke om det hjelper det spøtt å si dette. Men "alle" med sf/bulimi sier de er så redd for å bli frisk, fordi de tror at de da kommer til å gå opp i vekt, bli feitere. Sakens kjerne er at den kroppen og vekten man "oppnår" med bulimi, er omtrent den man ville hatt med et normalt kosthold og moderat trening.

Så du trenger ikke legge på deg for å bli frisk.

Kun om du er svært undervektig trenger du legge på deg for å bli frisk fra sf.

Kanskje blir det lettere å gi slipp på spiseforstyrrelse når du får denne insikten.

Mange vet det jo selv da, men de "trenger" spiseforstyrrelsen av andre årsaker. De både vil og ikke vil bli frisk. Men du ser jo ut til å virkelig ville bli frisk:)

Kanskje har noen med sf en viss misoppfatning med hva sf betyr for livet deres. At de skal se tynn ut eller folk skal vite de er syk, for at de skal bry seg om dem, og vise dem den type oppmerksomhet. Men etter som jeg ble litt eldre merket jeg hvor utrolig godt det heller føles å bli satt pris på og lagt merke til som den jeg er som frisk. Og har vel så mye gutter etter meg når jeg er et sted på 60-tallet som på 50-tallet. Det har liksom ikke så stor betydning.

Det som er så godt med å være frisk er at man spiser normalt og trener uten å stresse, og man kan spise "forbudt" mat og kose seg innimellom, fordi man får ikke svææære kick på det slik at man må kaste dem opp. God følelse å kjenne at man er fornøyd med et middels matinntak uten å sprenge magen og gå atter en gang å stikke hånda i kjeften. Slitsomme greier det der.

[mariesnuppa=)]

Du skrev mye, men jeg fikk ikke helt med meg om du går i behandling? Eller om du kun skal bli frisk på egenhånd? Ikke at jeg kimser av det, jeg ble selv frisk av spiseforstyrrelse på egen hånd. Men det er jo ikke noe nederlang å søke profesjonellhjelp heller, om det er det som skal til.

Vet ikke om det hjelper det spøtt å si dette. Men "alle" med sf/bulimi sier de er så redd for å bli frisk, fordi de tror at de da kommer til å gå opp i vekt, bli feitere. Sakens kjerne er at den kroppen og vekten man "oppnår" med bulimi, er omtrent den man ville hatt med et normalt kosthold og moderat trening.

Så du trenger ikke legge på deg for å bli frisk.

Kun om du er svært undervektig trenger du legge på deg for å bli frisk fra sf.

Kanskje blir det lettere å gi slipp på spiseforstyrrelse når du får denne insikten.

Mange vet det jo selv da, men de "trenger" spiseforstyrrelsen av andre årsaker. De både vil og ikke vil bli frisk. Men du ser jo ut til å virkelig ville bli frisk:)

Kanskje har noen med sf en viss misoppfatning med hva sf betyr for livet deres. At de skal se tynn ut eller folk skal vite de er syk, for at de skal bry seg om dem, og vise dem den type oppmerksomhet. Men etter som jeg ble litt eldre merket jeg hvor utrolig godt det heller føles å bli satt pris på og lagt merke til som den jeg er som frisk. Og har vel så mye gutter etter meg når jeg er et sted på 60-tallet som på 50-tallet. Det har liksom ikke så stor betydning.

Det som er så godt med å være frisk er at man spiser normalt og trener uten å stresse, og man kan spise "forbudt" mat og kose seg innimellom, fordi man får ikke svææære kick på det slik at man må kaste dem opp. God følelse å kjenne at man er fornøyd med et middels matinntak uten å sprenge magen og gå atter en gang å stikke hånda i kjeften. Slitsomme greier det der.

Takk for svar=) fint å høre at du har greid å komme deg ut av helvetet på egenhånd! kan jeg få lov å spørre deg om hvordan du greide det alene? (hvordan type spiseforstyrrelse hadde du forreseten?) jeg vet at man ikke nødvendigvis går ned i vekt av å ha en spiseforstyrrelse,ihvertfall ikke av bulimi. Det er derfor det er så utrolig frustrerende å ikke klare å slutte med spising/spying. jeg ønsker meg selvfølgelig et liv helt uavhengig av tvang rundt dette med mat og trening, og det er det som er målet mitt. Veien dit ser bare så ufattelig lang ut! blir litt motløs... *sukk*... Men uansett hvor lang og tung denne veien måtte være, uansett hvor bratte motbakker jeg kommer til å møte, vil jeg ikke gi opp!!! jeg er klar for å få et normalt forhold til mat, og å leve livet mitt helt uavhengig av spiseforstyrrelsen!!!

Du lurte på om jeg går til behandling, og det gjør jeg ikke... har ikke syntes at jeg har trengt det, men begynner å lure litt på om det hadde vært lurt. Skal snakke med noen på helsestasjonen for ungdom ihvertfall, så får jeg se etterhvert!

Hvis du har noen "selvhjelpstips" som du kanskje brukte for å komme ut av dette, er jeg takknemlig for svar...