redd

[Ape-75]

For ca 9 månder siden opplevde jeg at depresjonen kom snikende,uten at jeg kunne forstå hva det var.Hadde aldri skjønt hva som feilte meg,at det skulle være depresjon. Jeg var i jobb og fikk tanker om at de andre baksnakket meg og hadde angst anfall,jeg forstod ikke da hva det var.skjønte at noe var galt men ikke hva det var. Hvorfor fikk jeg slike tanker,at andre skulle prate stykt om meg,har alltid vært nervøs og andspent i sosiale lag,svett under armene og sliten i nakke.Men har ikke tatt signalene alvårlig.Da jeg måtte sykemelde meg fordi det ble så ille at jeg taklet ikke jobb i det hele tatt,og har siden vært sykemeldt. Jeg begynte å lese Paykiatri og kom til den tanken at jeg måtte være szisofren,følte at det stemte. Og jeg gikk til lege,han mente at jeg hadde angst og depresjon,men klarte ikke å tru på han,tenkte at han lurer meg bare. Var sikker på det,var egentlig livredd hele tiden i to månder gikk jeg rund å var vetta skremt av den diagnosen jeg hadde stilt meg selv. Og til slutt var eg så sliten at jeg lå og klarte ikke å røre meg, var dypt deprimert og var sikker på at typen min skulle kidnappe meg,selv om jeg visste at det var feil men tanken trenkte seg frem. Jeg var helt forvirret og all slaks diagnoser presset seg frem i hodet mitt, og det gjør det ennda,selv om ikke det er så ille som tidligere. Har mye angst og er blitt isolert,hjemmet er blitt et fengsel og er livende redd for hva feiler det egentlig meg. Vil finne det ut,har lett etter det i alle måndene,klarer ikke å være sosial og vet liksom ikke hva eg skal prate med folk om lengere.Blir fort stresset,slev om eg prøve å være rolig, og blir fort forbannet og når eg blir sint så er det som om en rulle gardin er trekt ned,og jeg må bruke lang tid på å roe meg ned. Jeg kjenner meg svett og skjelven når eg blir sint. Jeg er fortvilet,hva er galt med meg. Tiden før dette var jeg alltid trett og sov dårlig,sulten og svimmel,var i en jobb som jeg aldri har erfaring med,samtidig press med skole oppgaver som skulle leveres inn og pendlet til å fra hjemmet, separert men var i tvil om det var riktig, min mor presset meg til å ta meg sammen å komme meg ut på skolen fordi jeg var ferdig med praksisen,gikk på skolen selv om eg var så sliten at eg ikke visste noe,følte meg på utsiden av meg selv. Begynnte å glemme ting,fant ikke ord,var skvetten og skjelven,svettet hele tiden,Kjente meg stresset og urolig,var livredd.Kan du hjelpe meg.

[Gjest Erikz]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen av enkelte av dine angst - symptomer.

I påsken fikk jeg et panikkanfall som snudde opp ned på livet mitt. Dette har ført til en frittflytende angst hvor jeg går rundt og er redd for alt mulig. Har spesielt angst for alle mulige psykiske sykdommer, da spesielt den mest alvorlige av den, schizofreni. Har akkurat den samme redselen som deg, selv jeg ikke har angst for hva jeg skal si eller i forsamlinger.

Uansett: Du er IKKE alene om å ha en slik redsel om å bli gal/psykotisk. Det blir du IKKE. Tvert om har du mer kontakt med deg selv enn det godt er. Kroppen din prøver å fortelle deg noe. Ta tak i utgangspunktet for problemet ditt. Det er jo der "grunnstammen" ligger. For din del handler det om å trene,trene,trene. Du vil møte motbakker og svinger, men husk at veien blir til mens du går den. Dette er en stor mulighet til å få det bra med deg selv. Husk at vi med angst har en mulighet, og en styrke til å gjøre noe utrolig godt ut av situasjonen våres. Vil veldig gjerne høre flere kommentarer fra deg

[Ape-75]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen av enkelte av dine angst - symptomer.

I påsken fikk jeg et panikkanfall som snudde opp ned på livet mitt. Dette har ført til en frittflytende angst hvor jeg går rundt og er redd for alt mulig. Har spesielt angst for alle mulige psykiske sykdommer, da spesielt den mest alvorlige av den, schizofreni. Har akkurat den samme redselen som deg, selv jeg ikke har angst for hva jeg skal si eller i forsamlinger.

Uansett: Du er IKKE alene om å ha en slik redsel om å bli gal/psykotisk. Det blir du IKKE. Tvert om har du mer kontakt med deg selv enn det godt er. Kroppen din prøver å fortelle deg noe. Ta tak i utgangspunktet for problemet ditt. Det er jo der "grunnstammen" ligger. For din del handler det om å trene,trene,trene. Du vil møte motbakker og svinger, men husk at veien blir til mens du går den. Dette er en stor mulighet til å få det bra med deg selv. Husk at vi med angst har en mulighet, og en styrke til å gjøre noe utrolig godt ut av situasjonen våres. Vil veldig gjerne høre flere kommentarer fra deg

Hei

Det er bare deilig å høre at eg er ikke alene.Desverre,men godt. Vet liksom ikke hvordan eg skal ta tak i livet igjen,jeg som ellers har vært selvstendig,klart alt,alle har sett på meg som en meget sterk person,men nå er jeg her.Kjenne at eg blir så forbannet,men samtidig klarer eg ikke å ta å få frheten min tilbake.Jeg vil men det er vanskelig. Har begynnt å skrive ned mine tanker,og prøve å henge med,leve i nuet men det ikke lett. Jobber mye med meg selv hver dag,har som smått klart å ta meg så mye sammen at eg kommer meg til postkassen uten for mye strev,det går grett,men det har tatt meg mange måner å komme dit,så mye arbeid for så lite,det er rart. Klare å komme meg på tur,men det koster en del,vil bare gi opp,og blir lei meg og føle at dette er jævlig,men har et barn som er mitt lyspunkt,og eg vil ikke være så ego,mye av dette gjør eg for meg selv,men også for det kjæreste eg har,slik at eg kan følge han opp i livet.Men hadde aldri trudd at eg måtte gå denne harde veien får å lære,den tøffeste veien for å lære meg å sette mine grenser og kjenne etter hvordan har eg det,har alltid ville ta vare på andre og tenkt at de må ha det bra,men aldri tenkt på meg,så derfor er jeg vel her,men er sta og har alltid vært det. Vil klare det,selv om panikken kommer å tar meg tilstadighet,og jeg blir utfor meg selv av og til.Lurer på om hører eg stemmer eller hva og får angst og blir redd.Så hvordan skal eg trene. vet liksom ikke hvordan eg skal trene meg opp utifra dette. og hvordan verktøy skal eg bruke.

[Gjest Erikz]

Hei

Det er bare deilig å høre at eg er ikke alene.Desverre,men godt. Vet liksom ikke hvordan eg skal ta tak i livet igjen,jeg som ellers har vært selvstendig,klart alt,alle har sett på meg som en meget sterk person,men nå er jeg her.Kjenne at eg blir så forbannet,men samtidig klarer eg ikke å ta å få frheten min tilbake.Jeg vil men det er vanskelig. Har begynnt å skrive ned mine tanker,og prøve å henge med,leve i nuet men det ikke lett. Jobber mye med meg selv hver dag,har som smått klart å ta meg så mye sammen at eg kommer meg til postkassen uten for mye strev,det går grett,men det har tatt meg mange måner å komme dit,så mye arbeid for så lite,det er rart. Klare å komme meg på tur,men det koster en del,vil bare gi opp,og blir lei meg og føle at dette er jævlig,men har et barn som er mitt lyspunkt,og eg vil ikke være så ego,mye av dette gjør eg for meg selv,men også for det kjæreste eg har,slik at eg kan følge han opp i livet.Men hadde aldri trudd at eg måtte gå denne harde veien får å lære,den tøffeste veien for å lære meg å sette mine grenser og kjenne etter hvordan har eg det,har alltid ville ta vare på andre og tenkt at de må ha det bra,men aldri tenkt på meg,så derfor er jeg vel her,men er sta og har alltid vært det. Vil klare det,selv om panikken kommer å tar meg tilstadighet,og jeg blir utfor meg selv av og til.Lurer på om hører eg stemmer eller hva og får angst og blir redd.Så hvordan skal eg trene. vet liksom ikke hvordan eg skal trene meg opp utifra dette. og hvordan verktøy skal eg bruke.

Det er en beinhard kamp du ikke må ta alene. Kom i kontakt med psykolog. Jeg har ikke sosial angst, men følelsen av å stå utenfor meg selv og ikke ha kontroll. Grusomt vondt og vanskelig. Jeg trur medisiner vil være en riktig bandasje, da får du muligheten til å trene enda mer.

[studmuffin]

Hei!

Jeg har det litt på samme måte som deg. har i mange mange år hvert redd for at folk skal baksnakke meg og ikke like meg. Analyserer samtaler og livredd for å si noe dumt, men det har liksom aldri gått så langt at jeg har blitt deprimert (kanskje vert litt til tider) og innesluttet, men det er uansett UTROLIG plagsomt å tenke på dette HELE tiden!

Fikk panikk anfall ut ifra det blå for ca 1 måneds tid siden. Dette snudde også mitt liv på hodet. Er nå konstant redd for å få kreft og tenker på dette hele tiden. Etter første angstanfall var jeg dårlig i to uker og gikk til legen igjen. Trodde jo at jeg skulle dø når jeg fikk det første anfallet, visste jo ikke hva det var. Trodde det var hjerneblødning eller drypp. I ettertid har jeg vært livredd for hjernesvulst. Legen min skrev ut cipralex til meg samt alopam for å dempe den verste angsten i og med at den blir forsterket av cipralexen de første ukene. Jeg merker allerede kjempeforskjell! Synes du burde snakke med legen din og si at du vil ha noe som kan dempe angsten din. Tror det kan hjelpe deg mye!

Ville uansett bare fortelle at du ikke er alene i verden om problemet ditt. Det alltid godt å vite at det er flere av oss.

Lykke til!

Klem fra