Å forstå angst.

[Gjest Genrell angst]

Ble litt skuffet idag jeg. Yngstedatteren (16) skulle gå til elsdtedatteren, ca. 30 min. i delvis øde strekning. Hun hadde lovet sende sms da hun var framme. Pleier alltid å huske det, men glemte det idag.

Jeg ble redd da jeg ikke hørte noe. Sendte sms til henne etter en times tid og fikk ikke svar (fordi hun ikke hadde på lyden og det visste ikke jeg). Sendte sms til hun eldste og etter en halvtime fikk jeg svar:

"Jada, hun lever"! Fikk rett etter sms fra hun yngste hvor hun beklager at hun glemte det.

Jeg sliter med generell angst og skjønner jo nå at det er vanskelig for andre å skjønne hva det går ut på........!

Føler meg jo hysterisk i slike sammenheng, men er kanskje ikke flink nok til å informere mine nærmeste om hva jeg sliter med så er vel ikke så lett for dem heller.

[dog1365380703]

Hei på deg :-)

Du nevner "hysterisk" men det er langt fra hysterisk å være bekymret for noen man er glad i. Din datter er dessuten svært heldig som har en mor som bryr seg.

Det hender så mye rart og stygt at man ville være svært så apatisk om man ikke følte noe i situasjonen du nevnte.

Men tenk deg...Hvis vi går noen år tilbake da ingen ungdommer hadde mobil. Man måtte bare vente til de var et sted de kunne ringe (hvis dette var avtalt)

Det er både fordeler og bakdeler med teknologien og jeg tror mange har følt det samme som deg i lignende situasjon. Man trenger ikke ha noen angstdiagnose for å være bekymret for dem man er glad i.

Virkeligheten er nok ofte at man kan ikke forvente at barn og unge skal forstå denne "angsten" men det er heller ikke meningen.

Med denne "angsten" vil i ditt tilfelle din datter føle at du er glad i henne...at du bryr deg. Og det er den beste gave du kan gi henne som hun vil få nytte av senere i livet.

Ikke alle får føle foreldres kjerlighet og mange av de vil gå hele livet "å lete"...lete etter et svar som ikke finnes...

Takk for at DU finnes :-)

[johansen]

Hei

Jeg syns slett ikke du er hysterisk. Du bryr deg jo om barna dine...

at det er vanskelig å forstå angst, ja det er helt sikkert.

Jeg tror ikke jeg kan forvente at noen skal forstå min angst, men jeg forventer at de ønsker å godta at jeg har angst osv...

Men det er etter det jeg mener helt normalt å bli redd, når noen som lover å gi lyd, ikke gir lyd...

[Hønemoren]

Hei

Jeg syns slett ikke du er hysterisk. Du bryr deg jo om barna dine...

at det er vanskelig å forstå angst, ja det er helt sikkert.

Jeg tror ikke jeg kan forvente at noen skal forstå min angst, men jeg forventer at de ønsker å godta at jeg har angst osv...

Men det er etter det jeg mener helt normalt å bli redd, når noen som lover å gi lyd, ikke gir lyd...

Godt at noen forstår hvordan en har det...!

Ja, nettopp, jeg er jo vant med at hun er flink til å si fra som hun lover, men alle har lov til å glemme. Hun var lei seg hun, men det var jo mest ordene fra hun eldste jeg ble såret av.

[Hønemoren]

Hei

Jeg syns slett ikke du er hysterisk. Du bryr deg jo om barna dine...

at det er vanskelig å forstå angst, ja det er helt sikkert.

Jeg tror ikke jeg kan forvente at noen skal forstå min angst, men jeg forventer at de ønsker å godta at jeg har angst osv...

Men det er etter det jeg mener helt normalt å bli redd, når noen som lover å gi lyd, ikke gir lyd...

Godt at noen forstår hvordan en har det...!

Ja, nettopp, jeg er jo vant med at hun er flink til å si fra som hun lover, men alle har lov til å glemme. Hun var lei seg hun, men det var jo mest ordene fra hun eldste jeg ble såret av.

[Hønemoren]

Hei på deg :-)

Du nevner "hysterisk" men det er langt fra hysterisk å være bekymret for noen man er glad i. Din datter er dessuten svært heldig som har en mor som bryr seg.

Det hender så mye rart og stygt at man ville være svært så apatisk om man ikke følte noe i situasjonen du nevnte.

Men tenk deg...Hvis vi går noen år tilbake da ingen ungdommer hadde mobil. Man måtte bare vente til de var et sted de kunne ringe (hvis dette var avtalt)

Det er både fordeler og bakdeler med teknologien og jeg tror mange har følt det samme som deg i lignende situasjon. Man trenger ikke ha noen angstdiagnose for å være bekymret for dem man er glad i.

Virkeligheten er nok ofte at man kan ikke forvente at barn og unge skal forstå denne "angsten" men det er heller ikke meningen.

Med denne "angsten" vil i ditt tilfelle din datter føle at du er glad i henne...at du bryr deg. Og det er den beste gave du kan gi henne som hun vil få nytte av senere i livet.

Ikke alle får føle foreldres kjerlighet og mange av de vil gå hele livet "å lete"...lete etter et svar som ikke finnes...

Takk for at DU finnes :-)

Takk til deg også for at du forstår. Det er godt å kunne ta opp slike ting synes jeg.

Har vært gjennom den tiden med ungdommer dengang det ikke var mobil også så har nok bekymret meg en del gjennom livet.

Bekymret ja....har vel egentlig grunn til det når man har opplevd det å miste et av sine barn. Da blir man ekstra engstelig for de neste..., har jo erfart hvor fort noe kan skje og hvor kort avstand det kan være mellom liv og død.

Hønemoren med generell angst!

[Hønemoren]

Godt at noen forstår hvordan en har det...!

Ja, nettopp, jeg er jo vant med at hun er flink til å si fra som hun lover, men alle har lov til å glemme. Hun var lei seg hun, men det var jo mest ordene fra hun eldste jeg ble såret av.

-Og forresten...hun eldste ringte senere ikveld og begynte med: Skal bare si at jeg har kommet vel hjem. Litt spydig spør du meg. Hun bor ikke hjemme og pleier jo ikke si fra til meg når hun kommer og går.

Genrell angst-Hønemor igjen!

[Ape-75]

Takk til deg også for at du forstår. Det er godt å kunne ta opp slike ting synes jeg.

Har vært gjennom den tiden med ungdommer dengang det ikke var mobil også så har nok bekymret meg en del gjennom livet.

Bekymret ja....har vel egentlig grunn til det når man har opplevd det å miste et av sine barn. Da blir man ekstra engstelig for de neste..., har jo erfart hvor fort noe kan skje og hvor kort avstand det kan være mellom liv og død.

Hønemoren med generell angst!

hei

Jeg synes ikke at du er hysterisk,selv om en kan føle det slik etter på,når en har fått et svar for hvorfor en ikke svarte. Men det settes igang så mye i hodet når en går og venter og venter,og det kan føles som en er hysterisk,men det er vel slik med oss med angst.

Hilsen en med angst

[Hønemoren]

hei

Jeg synes ikke at du er hysterisk,selv om en kan føle det slik etter på,når en har fått et svar for hvorfor en ikke svarte. Men det settes igang så mye i hodet når en går og venter og venter,og det kan føles som en er hysterisk,men det er vel slik med oss med angst.

Hilsen en med angst

Ja, ikke sant? Synes det å vente er så slitsomt jeg.Særlig når jeg er vant til at "barna" er flinke til å si fra og gjøre det de lover. Alle glemmer jo iblant og det var jo det som skjedde denne gang og jenta var oppriktig lei seg hun.

Som tidligere skrevet var det mest de ordene fra hun eldste som jeg synes var sårende. Jeg må allikevel gå i meg selv og tenker at jeg har nok ikke vært så flink til å informere "barna" mine så mye om min angst. Sikkert derfor dem ikke forstår det. Vil jo helst ikke belaste dem tenker jeg, men er sikkert dumt tenkt.

Prøver liksom å klare meg selv uten å involvere andre, har vel lett for å bli det. På en annen side er det nok lurt å være mere åpen om det, men jeg føler at alle har nok med sitt jeg.

Jeg får bare være som jeg er, ingen som ikke har opplevd det å miste et barn vet jo hvordan det er og hvordan man blir etterpå. Det setter sine spor.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Denne saken har minst to sider.

På den ene side er det helt forståelig at du ble engstelig når dere hadde en avtale om varsling og den ikke ble holdt.

På den annen side bør du drøfte først og fremst med deg selv hva som skal varsles. Er terskelen for å be om forsikring på at alt er ok for lav?

Hvordan forholder du deg med dette til resten av familien? Om mannen din skal handle, må ha varsle at han har kommet frem til ICA? Eller til jobben når han skal dit?

Må barna varsle at de har kommet frem til skolen? - og hjem igjen? Må de varsle at alt er ok så langt i store fri?

Det er dette som ofte er problemet med GAD-pasienter og deres familier. Det stadige kravet til å varsle at alt er ok.

Dessuten: Jo flere pålagte varslinger per dag, jo større er sannsynligheten for at noen glemmes eller ikke utføres av andre årsaker.

Når jeg arbeider med GAD, legger jeg vekt på å redusere disse påleggene til familien om varsling.

[Hønemoren]

Denne saken har minst to sider.

På den ene side er det helt forståelig at du ble engstelig når dere hadde en avtale om varsling og den ikke ble holdt.

På den annen side bør du drøfte først og fremst med deg selv hva som skal varsles. Er terskelen for å be om forsikring på at alt er ok for lav?

Hvordan forholder du deg med dette til resten av familien? Om mannen din skal handle, må ha varsle at han har kommet frem til ICA? Eller til jobben når han skal dit?

Må barna varsle at de har kommet frem til skolen? - og hjem igjen? Må de varsle at alt er ok så langt i store fri?

Det er dette som ofte er problemet med GAD-pasienter og deres familier. Det stadige kravet til å varsle at alt er ok.

Dessuten: Jo flere pålagte varslinger per dag, jo større er sannsynligheten for at noen glemmes eller ikke utføres av andre årsaker.

Når jeg arbeider med GAD, legger jeg vekt på å redusere disse påleggene til familien om varsling.

Takk for innspill NHD.

Nei, mannen min må ikke varsle når han har kommet fram til jobb eller butikk. Attpåklatten, den siste hjemmeboende av barna må ikke varsle når hun kommer til skolen eller i løpet av skoledagen.

Dette er daglige aktiviteter som vel har blitt en vane for meg at går greit. Datteren varsler kun om hun ikke kommer rett hjem fra skolen, som rett og rimelig er.

Det er når de beveger seg mere på ukjente steder om du skjønner at jeg blir mere usikker. Som forige dagen da hun skulle til storesøster og hjelpe til med noe på hennes jobb. Det jeg skrev om. Jeg satt her og tenkte og tenkte, men kom jo til at storesøster vel hadde etterlyst hun yngste om hun ikke kom! Det ble min trøst i en urolig stund.

Jeg tror mange av mine plager bunner i det å ha mistet et barn og aldri fått hjelp til bearbeidelse og sorgen. Var ikke noe tilbud om det dengang på midten av 70-tallet. Har hele tiden jobbet med meg selv for ikke overbeskytte de neste barna mine og det virker da som om dem har blitt selvstendige personer.

De har alltid vært flinke til å gi beskjeder og det setter jeg veldig stor pris på. Uten at jeg nå ber om det ringer eldstemann (som nærmer seg 30 og har flytta hjemmefra) meg når han reiser avgårde på overnattingsturer, helger eller ferier. Sier at han har kommet fram og hvordan han har det. Det har han nok i seg og jeg synes det er fint og hyggelig, men kan jo ikke kreve det.

Jeg må nok senke kravene litt ja, attpåklatten begynner også å bli stor og skal avgårde til videregående til høsten med mye lengre skolevei enn hittil, DET blir nok uvant.

God sommer til deg NHD.

[Katt-ja]

-Og forresten...hun eldste ringte senere ikveld og begynte med: Skal bare si at jeg har kommet vel hjem. Litt spydig spør du meg. Hun bor ikke hjemme og pleier jo ikke si fra til meg når hun kommer og går.

Genrell angst-Hønemor igjen!

Det kunne ha vært meg som sa noe slikt,- jeg har det med å være sånn morsom-spydig...

Det var nok bare litt godmodig erting, tror du ikke det?

[Hønemoren]

Det kunne ha vært meg som sa noe slikt,- jeg har det med å være sånn morsom-spydig...

Det var nok bare litt godmodig erting, tror du ikke det?

Tja....vet ikke helt jeg. Får vel kanskje velge å tro det. Legger det bak meg, kan jo ikke gå å tenke mere på dette. Det gidder jeg ikke å bruke krefter på.

Neste gang vi kommer innpå dette får jeg kanskje prøve å forklare litt om hvordan det å ha angst er. Familien har vel ikke vondt av en liten "leksjon" :-) Om dem skjønner det er noe annet.

[kff]

Dette kaller jeg vanlig bekymring for noen man er glad i.

Alle mine venner forlanger det av barna sine. Og med sms har vi muligheten.

Verden er ikke hva den engang var!

[PieLill]

Man blir selvsagt litt nervøs når man har avtalt at noen skal gi beskje og beskjeen uteblir.

Tilbakemeldingen fra eldsten var jo ikke så hyggelig.

Men la meg snu det hele på hodet:

Å forstå hvordan det er å leve med personer med angst.

Kanskje din eldste datter har fått en overdose av din bekymring. Kanskje hun opplever alle disse tilbakemeldingene og forsikringene om at alt er bra kvelende. Kanskje hun blir provosert på søsterens vegner.

Det går en fin linje mellom å forstå, vise hensyn og bli styrt av. Det er flott om familien viser hensyn og gir beskje om de er forsinket eller når de er framme etter en lang reise.

Men det kan bli for mye rapportering. Det kan kjennes som en tvangstrøye. Det kan kjennes som man blir holdt ansvarlig for en annens følelsesmessige velbefinnende. Det kan kjennes slik at problemet ikke er angsten, men alle som ikke vil styres av den.

Grovt generalisert tar jenter skydfølelse mye lettere enn gutter. Det kan derfor være tøffere for jenter i lengden å måtte forholde seg til mors fortvilte blikk. Deres forsvar kan dermed også bli krassere.

Du har opplevd noe av det verste noen kan oppleve, å miste et barn. Man får aldri helt kontrollen tilbake etter noe slikt. Man har en alt for tett erfaring av livets luner og totale uforutsigbarhet.

Der jeg tror du kanskje lurer deg selv er at du løser dette ved å skaffe deg mest mulig kontroll. E.g.: Jo oversikt over hvor dine kjære er og hva de gjør, jo tryggere blir du. Sannheten er det motsatte. Jo mer du forsøker å skaffe kontroll, jo mer blir det å kontrollere og være redd for, jo større sjanse for at "en kontroll" glipper, og jo mer uttrygg blir du.

Du bekymrer deg lite når yngsten er på skolen. Selv om du da har null trygghetspunkter. Der har du nemlig klart å slippe kontrollen.

Jeg har selv hatt min dose av kriser, dødsfall og katastrofer. Jeg har følt hvor skjørt livet er mange ganger. Nettopp derfor kan jeg ikke tillate meg selv å dvele ved katastrofesenarier. Jeg kan ikke tillate meg selv å bli sur når mannen min glemmer å gi beskje om at han er forsinket. Begynner jeg med det klikker jeg. Dessuten blir det ugreit for omgivelsene.

For meg har løsningen vært å huske at samme hvor mye jeg kan beskytte meg og mine mot. Samme hvor mye jeg kan kontrollere, vil det alltid være minst én ting jeg ikke har tenkt på eller ikke har kontroll med. Derfor kan jeg like godt gi opp med en gang. Jeg vil aldri finne trygghet ved å skaffe meg kontroll, for full kontroll finnes ikke.

Det betyr ikke at den kvalmende knuten ikke kan melde seg. Det betyr ikke at jeg aldri har stått på flyplassen og tvunget meg selv til å smile og si muntert ha det bra.

Men jeg kan ikke fjerne knuten ved å eliminere alt som kan være farlig eller skremmende på en eller annen måte. Jeg kan bare krympe den ved å la være å vanne den.

Har man fått livet snudd på hodet på noen sekunder, tror jeg de fleste alltid vil ha en katastofestreng i bakgrunnen. Men vi får gjøre så godt vi kan for å spille minst mulig på den.

mvh

[Hønemoren]

Man blir selvsagt litt nervøs når man har avtalt at noen skal gi beskje og beskjeen uteblir.

Tilbakemeldingen fra eldsten var jo ikke så hyggelig.

Men la meg snu det hele på hodet:

Å forstå hvordan det er å leve med personer med angst.

Kanskje din eldste datter har fått en overdose av din bekymring. Kanskje hun opplever alle disse tilbakemeldingene og forsikringene om at alt er bra kvelende. Kanskje hun blir provosert på søsterens vegner.

Det går en fin linje mellom å forstå, vise hensyn og bli styrt av. Det er flott om familien viser hensyn og gir beskje om de er forsinket eller når de er framme etter en lang reise.

Men det kan bli for mye rapportering. Det kan kjennes som en tvangstrøye. Det kan kjennes som man blir holdt ansvarlig for en annens følelsesmessige velbefinnende. Det kan kjennes slik at problemet ikke er angsten, men alle som ikke vil styres av den.

Grovt generalisert tar jenter skydfølelse mye lettere enn gutter. Det kan derfor være tøffere for jenter i lengden å måtte forholde seg til mors fortvilte blikk. Deres forsvar kan dermed også bli krassere.

Du har opplevd noe av det verste noen kan oppleve, å miste et barn. Man får aldri helt kontrollen tilbake etter noe slikt. Man har en alt for tett erfaring av livets luner og totale uforutsigbarhet.

Der jeg tror du kanskje lurer deg selv er at du løser dette ved å skaffe deg mest mulig kontroll. E.g.: Jo oversikt over hvor dine kjære er og hva de gjør, jo tryggere blir du. Sannheten er det motsatte. Jo mer du forsøker å skaffe kontroll, jo mer blir det å kontrollere og være redd for, jo større sjanse for at "en kontroll" glipper, og jo mer uttrygg blir du.

Du bekymrer deg lite når yngsten er på skolen. Selv om du da har null trygghetspunkter. Der har du nemlig klart å slippe kontrollen.

Jeg har selv hatt min dose av kriser, dødsfall og katastrofer. Jeg har følt hvor skjørt livet er mange ganger. Nettopp derfor kan jeg ikke tillate meg selv å dvele ved katastrofesenarier. Jeg kan ikke tillate meg selv å bli sur når mannen min glemmer å gi beskje om at han er forsinket. Begynner jeg med det klikker jeg. Dessuten blir det ugreit for omgivelsene.

For meg har løsningen vært å huske at samme hvor mye jeg kan beskytte meg og mine mot. Samme hvor mye jeg kan kontrollere, vil det alltid være minst én ting jeg ikke har tenkt på eller ikke har kontroll med. Derfor kan jeg like godt gi opp med en gang. Jeg vil aldri finne trygghet ved å skaffe meg kontroll, for full kontroll finnes ikke.

Det betyr ikke at den kvalmende knuten ikke kan melde seg. Det betyr ikke at jeg aldri har stått på flyplassen og tvunget meg selv til å smile og si muntert ha det bra.

Men jeg kan ikke fjerne knuten ved å eliminere alt som kan være farlig eller skremmende på en eller annen måte. Jeg kan bare krympe den ved å la være å vanne den.

Har man fått livet snudd på hodet på noen sekunder, tror jeg de fleste alltid vil ha en katastofestreng i bakgrunnen. Men vi får gjøre så godt vi kan for å spille minst mulig på den.

mvh

Tusen takk for mailen din som jeg må lese flere ganger! Er bare kort innpå nå siden jeg står på farta og skal reise bort i helgen.

Ja, å leve med angst må vi jo venne oss til og det er viktig å bli venn med angsten. Med motgang får man jo også en ballast med seg videre på en måte, man vokser på det. Vi må hele tiden også prøve å finne noe positivt og det går an. Når det baller seg på så prøver jeg å tenke på noe annet og noe som er postivt så de vonde tankene kommer litt på avstand og blir erstattet av noe hyggelig.

Nå tar jeg helgen! God helg til deg.