redd

[Ape-75]

Jeg vet ikke om jeg vil begynne på medisin,gikk på antidepresiva en studn men fikk så mange bivirkninger at det var direkte ubhagelig.Jeg VIL klare meg uten,jeg har klart meg uten før. Mine holdninger til medisin er vel ganske sterke også. Jeg har vært i kontakt med lege hele tiden,og han ga meg medisin.Men eg stoppet pga eg fikk utslett,og diverese andre bivirkninger. Jeg går til en klinisk sosionom føler at det hjelper,og det hjelper å snakke med noen,men det tar jo så lang tid.Er veldig utolmodig av meg.Har også meldt meg inn i en angst gruppe.Jeg føler at informasjon,gir meg en trygghet,og at jeg må vel bare bruke lang tid på å overbevise meg selv at jeg har angst for diverse ting,og må prøve å hente meg inn under angstanfallene mine.Leser også mye bøker om angst og det har også hjulpet meg,fordi da kjenner jeg meg igjen,og jeg blir litt og litt overbevist for hver dag.Men det svinger opp og ned,men det er blitt bedre,tenker på i forhold til det har vært. Hadde et sikkelig panikk anfall for litt siden,trudde eg hørte stemmer,men det var bare naboene som pratet,måtte sjekke det,og det var bare dem. Får helt panikk,er helt fokusert på det,klare liksom ikke å fokusere når eg får slike anfall.Kjenne meg skjelven og svett etter på. Men nå vet jeg hva det er,og det er mye bedre,tidligere visste eg ikke hva det var og fikk ennda mer panikk,for hvorfor jeg hadde det slik. så når det går over skriv eg det ned og prøve å finne et svar.

Det er utrolig fint at jeg får høre i fra andre som har det slikt. Og til studmuffin og Erikz takk for svaret. Godt å høre at en ikke er alene,da føler en seg ikke så vanvittig ensom.

[Gjest Erikz]

Akkurat slik er det med meg også. Blir livredd av å høre lyder, og må sjekke om de er virkelige. Men det handler om at vi må jobbe med å stole på oss selv. Uansett hvor redd vi er så klarer vi ikke å høre lyder som ikke er der. Det er bare redselen som fremprovoserer det. Selv har jeg prøvd hardt 3 mnd å bli meg selv igjen, uten resultat. Går utover alt av livskvalitet. Så nå må jeg prøve medisiner. De kan jo tross alt hjelpe meg på beina igjen...

Litt usikker hva jeg kan forvente meg. Når jeg leser om generell angst så ser jeg at folk er bekymret for fremtiden, for at noen i familien skal bli syke osv. Det eneste jeg er "redd" for er følelsen av å stå på siden av meg selv osv...

Håper jo så inderlig jeg kan bli helt frisk.. ?

Jeg har vel en god sjanse?

[Ape-75]

Akkurat slik er det med meg også. Blir livredd av å høre lyder, og må sjekke om de er virkelige. Men det handler om at vi må jobbe med å stole på oss selv. Uansett hvor redd vi er så klarer vi ikke å høre lyder som ikke er der. Det er bare redselen som fremprovoserer det. Selv har jeg prøvd hardt 3 mnd å bli meg selv igjen, uten resultat. Går utover alt av livskvalitet. Så nå må jeg prøve medisiner. De kan jo tross alt hjelpe meg på beina igjen...

Litt usikker hva jeg kan forvente meg. Når jeg leser om generell angst så ser jeg at folk er bekymret for fremtiden, for at noen i familien skal bli syke osv. Det eneste jeg er "redd" for er følelsen av å stå på siden av meg selv osv...

Håper jo så inderlig jeg kan bli helt frisk.. ?

Jeg har vel en god sjanse?

Når jeg hadde det som verst,var jeg livredd hele tiden. Jeg måtte spørre de som var i nærheten og de eg var trygge på om det var noen som pratet eller om det var stemmer eg hørte,og de sa alltid at det var riktig at det var noen som pratet og eg har aldri hørt noe annet enn det de har hørt. Og når eg har det som verst prøve eg å tenke på hva de sa,og det hjelper. Men de sa også at eg måtte stole på meg selv og ikke tru noe annet enn det eg hørte var riktig,fordi psyken spille meg et pluss. Og det er utrolig hva en kan innbille seg og tru på. Men eg skal klare og kjempe meg ut av dette uten medisiner,andre har klart det,og jammen skal eg også det.Eg vil ikke begynne på noe før det motsatte er bevisst. Men det er klart av og til får eg tanken om at kanskje det er gått så lang at det er forsent,og eg bør begynne på medisiner, men andre har levd med angst i 20 år eller flere år,og har klart det,hvorfor skal ikke jeg også klare det uten medisiner. Jeg trur at hvis en våger å stå i det når en har det som verst skal en klare det. Jeg trur også det handler om å bli kjent med den angsten og hva det er. Merker etter at jeg har fått en litt bedre forståelse at det er panikkanfall jeg får av og til, blir jeg ikke like redd som før. Fordi nå vet jeg ka det er og hva eg må jobbe med. Selv om det føles helt jævlig og eg føle meg helt utav kontroll,mens det pågår, så vare det ikke lenge og eg roe meg ned etter hvert. Håpe at en vil klare å komme seg ut av dette en vakker dag. Ivertfall skal eg jobbe med å mestre angsten og klare å få et liv,selv om eg har angst.Det er drømmen og målet mitt.

Lykke til Erikz.

[Gjest Erikz]

Når jeg hadde det som verst,var jeg livredd hele tiden. Jeg måtte spørre de som var i nærheten og de eg var trygge på om det var noen som pratet eller om det var stemmer eg hørte,og de sa alltid at det var riktig at det var noen som pratet og eg har aldri hørt noe annet enn det de har hørt. Og når eg har det som verst prøve eg å tenke på hva de sa,og det hjelper. Men de sa også at eg måtte stole på meg selv og ikke tru noe annet enn det eg hørte var riktig,fordi psyken spille meg et pluss. Og det er utrolig hva en kan innbille seg og tru på. Men eg skal klare og kjempe meg ut av dette uten medisiner,andre har klart det,og jammen skal eg også det.Eg vil ikke begynne på noe før det motsatte er bevisst. Men det er klart av og til får eg tanken om at kanskje det er gått så lang at det er forsent,og eg bør begynne på medisiner, men andre har levd med angst i 20 år eller flere år,og har klart det,hvorfor skal ikke jeg også klare det uten medisiner. Jeg trur at hvis en våger å stå i det når en har det som verst skal en klare det. Jeg trur også det handler om å bli kjent med den angsten og hva det er. Merker etter at jeg har fått en litt bedre forståelse at det er panikkanfall jeg får av og til, blir jeg ikke like redd som før. Fordi nå vet jeg ka det er og hva eg må jobbe med. Selv om det føles helt jævlig og eg føle meg helt utav kontroll,mens det pågår, så vare det ikke lenge og eg roe meg ned etter hvert. Håpe at en vil klare å komme seg ut av dette en vakker dag. Ivertfall skal eg jobbe med å mestre angsten og klare å få et liv,selv om eg har angst.Det er drømmen og målet mitt.

Lykke til Erikz.

Tøft av deg å ha en slik holdning. Mennesker har forskjellige historier og angst er egentlig unike for hver enkelt, man skal alltid være forsiktig med å sammenligne problemene.

Alt for meg startet med et panikkanfall. Har en utrolig god oppvekst, alltid vært sosial og likt å ta ansvar og prøve nye ting.

For meg handler alt om å kjenne at jeg "er meg selv igjen"..da vet jeg alle disse uønskede "bitankene" forsvinner. Jeg har prøvd i 3 måneder å gjøre alt jeg pleier, men uten hell. Klarer ikke å finne tilbake til meg selv. Hvis medisinene kan hjelpe meg til akkurat det vet jeg at all angsten vil forsvinne...

Tross alt har livskvaliteten min rast fullstendig sammen, fra å ha det fantastisk godt.