Til maire

[meira]

Hei maire, så svaret ditt litt sent, såp derfor velger jeg og skrive som innlegg.har du fosøkt og rette fokuset ditt på andre? Det er ikke lett når følelsene raser rundt deg, men om ikke annet virkelig fokusere på andre og dens søæregenheter om ikke annet bare noen sekunder om gangen?Det kan være en treningsak, og noe som du kan lære.Det kan være at det og få til og ta fokuset bort fra deg selv, slik at du virkelig ser den andre, mimikk, forsvarsmekanismer osv, legge virkelig ,merke til ting. Når du skriver at andre er a4,ER de virkelig ikke det. Det er noe du føler og tror. Nå provoserer jeg deg sikkert litt, men det er ærlig og godt ment.Jeg hadde selv lammende sosialangst i mange år. En årsak til at jeg ble avhengig av benzodiasepiner, og måtte få hjelp ved en rusinstutisjon pga dette.Det er ti mnd siden jeg sluttet med sobril/vival.I dag klarer jeg meg bra uten, og av en eller annen grunn så har jeg ikke problematisk angst i dag.Det er ingen riktig oppskrift på og bli kvitt angst.Tror alle må finne sin vei.Men jeg vet bare med meg selv at selvfokuset når jeg slet, hindret meg i og se skikkelig på andre. Jeg tror det og ta fokuset bort fra seg selv når angsten herjer, om ikke annet bare bittelitt om gangen,kan bidrar til at andre ikke blir A4, men kanskje A3:) som du skrev.Jeg mener også det jeg sier om at du har mye og bidra med ang problematikker her på forumet.Du har vært igjennom en del, og har fått en del tyngde bak det du skriver.Selv har jeg hatt svært vanskelig for og ta råd fra andre som ikke har vært borti skikkelig depresjon og angstproblematikk.

Klem fra meg

[maire]

Hei Meira! Du provoserer meg overhode ikke. Tvert om blir jeg veldig glad for at du er ærlig.

Jeg tror du har helt rett i at jeg må forsøke å fjerne fokus fra meg selv av og til.

Selvsentrertheten forsterker nok angsten, og jeg vet jo egentlig at andre ikke er a4'alltid heller, men at de blir det i mitt hode mens jeg selv er travelt opptatt med å legge merke til hvor "rar" jeg selv er og hvor "merkelig" jeg tenker og reagerer på ting.

Da bygger jeg jo sten på sten på usikkerheten.

For en del år siden hadde jeg alvorlig t-banefobi. Bare tanken på å kjøre t-bane, var nok til at jeg ble kvalm og uvel og det prikket i hele kroppen av panikk.

Lenge var jeg utrolig kreativ når det gjalt å komme seg fra sted til sted uten å benytte t-bane, men av og til _måtte_ jeg.

Og plutselig en dag mens jeg satt på t-banen og kjente panikken krype på kroppen og jeg trodde jeg skulle dø, løftet jeg blikket og så meg omkring. Jeg kikket på de andre passasjerene, noen sov, noen spiste, noen leste, noen tegnet, men INGEN var opptatt av meg. Herlig! Jeg har aldri vært redd for t-bane etter det, og det ble jo mye lettere å komme seg fram i byen også :-)

Og det er antakeligvis det samme prinsippet som gjelder i andre sammenhenger. Jeg er ikke verdens navle, og om jeg tenker, reagerer eller virker annerledes enn andre mennesker i noen situasjoner, så er det bare..ja, menneskelig.

Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg er så opptatt av hvordan jeg blir oppfattet av andre.

Selv elsker jeg de menneskene som viser alle sider av seg selv, også de mindre flatterende og strålende. Og kanskje kan andre like meg også på samme måte.

Jeg skader ingen andre, ingen går inn for å skade meg. Det gjenstår "bare" at jeg slutter og skade meg selv.

Det er vel en prosess, og hvis jeg blir mer bevisst mekanismene bak følelsene, så kan jeg justere på dem...forhåpentligvis