Er jeg psykisk syk eller bare sliten??

[vetlemor]

Er så fortvilet for tida, strekker ikke til på hjemmefronten i det hele tatt. Har to små barn under tre år og en fantastisk mann som tar mye av barnepass og husholdning. Vi jobber fullt begge to, han dagtid og jeg i tredelt turnus, jobber både netter og kvelder og dagtid hver uke. Har etter at jeg fikk barna slitt med søvnen og hatt store frustrasjoner pga dette i de verste periodene. Blir da tungsinnet og ser svart på det meste. Tålmodigheten min har ingen lunte i det hele tatt og humørsvingningene er store. Elsker både ungene mine og mannen min overalt men føler jeg ikke strekker til verken som kone, kjæreste eller husmor i tillegg til å være en trygg og snill omsorgperson for barna. Føler meg i disse periodene så utrolig mislykket og rådløs og vet ikke min arme råd hvordan jeg skal klare å ta meg i sammen. I de tyngste stundene ser jeg så svart på livet at jeg tenker at både ungene og mannen min vil få det mye bedre uten meg. Vet at jeg aldri hadde klart å reise fra dem, derfor sniker tankene seg mot å dø. Både ser og hører at dette virker så idiotisk som det kan bli, men klarer ikke å styre tankene mine når jeg har det sånn. Er så redd for hva fremtiden vil bringe når jeg har det sånn. Er redd for at mannen min vil bli så lei av den negative meg at han vil falle for andre. Er redd for at ungene mine skal tenke på meg som en sint, gal mor som de er redd for. Er veldig klar over hvordan tilstanden min er, men vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg tilbake til den fornøyde, glade personen jeg var før. Føler alt er veldig sammensatt og kunne ramset opp tusen ting til som er med på å plage hodet mitt; de ekstra kiloene etter to tette svangerskap, mangel på fritid til trening og egne hobbyer, mangel på tid sammen med mannen min der vi kan gjøre ting sammen utenfor huset, mangel på sex etter at barna kom, mangel på avlastning meir enn en time nå og da fra familie, mangel på sosial kontakt med venner..o.s.v ..i det uendelige. Føler meg skikkelig utakknemlig for det perfekte livet jeg egentlig har og rives i stykker innvendig av dårlig samvittighet fordi jeg har disse negative tankene om alt mulig. Det eneste jeg føler jeg klarer å håndtere er jobben min som jeg liker veldig godt og som jeg ser på som en befrielse for å få litt tid for meg selv. Mannen min sier han elsker meg, men han er veldig frustrert han også for tiden og vi krangler for alt og ingenting selv om vi ikke vil. Tror ingen utenfor vet hvor ille jeg har det, tror familiene våre synes vi har det ualminnelig flott på alle måter. Har gitt dem klare antydninger om at det hadde vært fint med litt avlastning innimellom men de jobber selv og verdsetter sin egen fritid høyt de også. Har alltid vært selvstendig og ressurssterk både min mann og jeg og klart oss selv med det meste. Mannen min vet hvordan jeg har det men forstår ikke omfanget helt og holder det imot meg når vi har våre hardeste diskusjoner, noe som sårer meg vannvittig! Vi klarer å gi ungene våre mye kjærlighet i hverdagen og de virker trygge og glade stort sett. Men det er når det stormer jeg kjefter og smeller mot dem når de er umulige og jeg er så redd for at jeg på sikt kan sette skadelige spor i psyken deres når jeg i det ene øyeblikket er sint som en furie og i neste øyeblikk har svart samvittighet og trøster og koser. Kunne sikkert skrevet en enda større og lengre avhandling uten å blitt ferdig, men håper du forstår hovedpunktene og kan gi meg et svar eller et godt råd. Har lurt på om kanskje noe så enkelt som Rosenrot kunne vært svaret på alle mine problemer...? Vil bare si til slutt at søvnen har forbedret seg mye i det siste, men at jeg likevel føler meg uslitt og trøtt mesteparten av tida. Synes alt er et ork, selv om jeg er nøye på at ungene skal få leke mye ute, ha rene og gode klær og noenlunde skikkelige og sunne måltider. Det er bare det at når det topper seg sier det stopp i hodet mitt og jeg har bare lyst å flykte fra alt.. HJelp!

[Gjest erne]

Hei. Du kan jo få deg en barnevakt? så får du og mannen noen timer for dere selv eller du alene, så kan du kanskje da gå på en el annen trening el hobby osv. Åsså hadde d kanskje ikke skadet å snakke med en psykolog om "utbruddene" dine. Lykke til

MVH

- erne

[mariex]

Hei vetlemor!

På meg virker som om du er veldig sliten, og da er vel ikke tolmodigheten så stor!

Du bør kanskje få gjort noe med det før du detter helt sammen.

Med barn, mann, full jobb og hus,kan det bli for mye for noen vær.Klarer du å sette ned kravene til husarbeid for eksempel?Hvordan er det med kravene til deg selv? Hva med å få vaskehjelp en dag i uken, f.eks. fredag? Da kunne du og din mann fått tid til en kosestund med barna, og kanskje i løpet av helgen fått anledning og gå ut å ha det hyggelig sammen. Hvis det er problem med barnevakt, foreslår jeg at dere bytter på å gå ut med venner eller ellers hva dere har lyst til.Bare et forslag fra meg, syns det er synd at du har det slik.mvh

[maire]

Hei Vetlemor! Det ene utelukker ikke det andre. På meg virker det som du er deprimert..

Snakk med fastlegen din. Fortell hvordan du føler deg, og at du trenger hjelp til å takle dette. Du kan f.eks ta en utskrift av innlegget ditt og vise legen det?

Jeg kjente meg veldig, veldig godt igjen i innlegget ditt! Jeg gikk lenge rundt og var deppa uten å skjønne at det var det jeg var.

Følte meg bare helt forferdelig. Var negativ til "alt" og syns ikke jeg maktet noen ting. Jeg kjeftet på barna, gråt mye, ble fryktelig tiltaksløs og syns alltid jeg var trøtt og uopplagt. Følelsen av utilstrekkelighet og konstant dårlig samvittighet var forferdelig..

Jeg har vært veldig heldig og fått hjelp både av medisiner (antidepressiva og tabletter for å få sove) og av samtaleterapi for å ta knekken på depresjonen.

Det er mye enklere å ta fatt på dagene og livets små og store trivialiteter når man ikke lenger ser alt helt håpløst.

Håper du finner utav hva som "feiler" deg, og at du får en bedre hverdag igjen