Holde ut hvor lenge?

[Gjest tristu]

Hvor lenge kan man holde ut å gå med en stor angst og smerte inni seg? Når man våkner med den og bare venter til kvelden når man kan dope seg ned for å forsøke å sove. Det skriker der inne men det kommer ikke ut. Nå har det vart i to år og nå kjenner jeg meg fryktelig hjelpeløs og tror ikke at noen kan nå inn til meg. Jeg er veldig alene. Det er vondt. hvis jeg ikke finner mening med livet hvem skal finne det for meg. Ingen kan det. Slik er realitetene og jeg vet det er mitt ansvar. Det er vondt å være alene med ansvaret. Er det slik livet skal være, å holde ut?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alternativet til bare å holde ut er jo å søke hjelp hos en psykolog. Fastlegen din kan henvise deg.

[Gjest tristu]

Alternativet til bare å holde ut er jo å søke hjelp hos en psykolog. Fastlegen din kan henvise deg.

Det har vært psykologbehandling i lengre tid. Desverre har man ikke klart å nyttigjøre seg godt av behandling, da jeg har store vansker med kontakt og uttrykk. Det resulterer i påfallende fastlåsthet som ligger til min person, og smertelige bevissthet om mitt manglende eksistensgrunnlag.

[fluxing]

Det har vært psykologbehandling i lengre tid. Desverre har man ikke klart å nyttigjøre seg godt av behandling, da jeg har store vansker med kontakt og uttrykk. Det resulterer i påfallende fastlåsthet som ligger til min person, og smertelige bevissthet om mitt manglende eksistensgrunnlag.

Hvis du ikke får uttrykkt deg muntlig. Hvorfor ikke skrive et brev til psykologen om hvordan du har det.

[Eative]

Hvis du ikke får uttrykkt deg muntlig. Hvorfor ikke skrive et brev til psykologen om hvordan du har det.

Kjenner meg igjen. Jeg seponerte medisinene(zyprexa, siden zoloft) og ønsket om å dø kan nå til tider forsvinne. Men dødsdriften ligger hele tiden på lur. Hvis jeg en dag bestemmer meg for å la båten gli ut fra havnen er ihvertfall tankene klare, og følelsene reelle.

Vet ikke om du går på psykofarmaka eller kun benzo, men forsøk ihvertfall å leve uten medikamenter først. Dette er bare et råd.

Jeg vet ikke.

Espen

(hvilke medisiner har NHD brukt? )

[mariex]

Dette var vondt å lese.Jeg har også hatt det slik i mange år, og det kan være vanskelig å holde ut, men innimellom har jeg bra dager, selv om det er skjelden.

Nå går jeg på medisiner (Lamictal og Efexor),og føler at de værste toppene er vekke,men fremdeles lengter jeg etter å få fred, slippe å kjempe mer,De tankene kommer og går, men jeg velger å kjempe videre.

Håper du kan få hjelp til å få det bedre, og at du ikke gir opp håpet.

mvh

[thinkerbell]

Ja, ..det gjør vondt. Livet kan til tider være uutholdelig. Slik jeg ser deg er du på grensen til å ikke ønske å leve mer.

Det du må forsøke er å ta et steg om gangen. Ikke mer, aldri mer. Kun et steg. En dag, kanskje av og til bare en halvtime om gangen. Du overlever, du holder ut hvis du gjør dette. Men livet skal være mer enn å holde ut. Men, jeg tror at for å nå dit, må man ta ørsmå steg. En fot foran den andre.

Jeg tror du har rett i at du ikke slipper andre mennesker inn i livet ditt. Kanskje er du så sliten og vettskremt at du rett og slett ikke orker. Men, dersom du har noen i livet ditt du bryr deg om, -grip fatt i dem med alt du har.

Kanskje ville terapi gjøre deg godt. Kanskje vedkommende kan "holde deg fast" og gi deg litt påfyll av ren og skjær godhet, midt oppi den redselen du føler.

Meningen med livet... Forsøk i stedet å lev livet. -Akkurat slik du er trist, deprimert, redd, glad, -lev. Og søk hjelp. Alle må klare seg selv, men ingen klarer det helt alene.

god hilsen

[Gjest svaksterk]

Ja, ..det gjør vondt. Livet kan til tider være uutholdelig. Slik jeg ser deg er du på grensen til å ikke ønske å leve mer.

Det du må forsøke er å ta et steg om gangen. Ikke mer, aldri mer. Kun et steg. En dag, kanskje av og til bare en halvtime om gangen. Du overlever, du holder ut hvis du gjør dette. Men livet skal være mer enn å holde ut. Men, jeg tror at for å nå dit, må man ta ørsmå steg. En fot foran den andre.

Jeg tror du har rett i at du ikke slipper andre mennesker inn i livet ditt. Kanskje er du så sliten og vettskremt at du rett og slett ikke orker. Men, dersom du har noen i livet ditt du bryr deg om, -grip fatt i dem med alt du har.

Kanskje ville terapi gjøre deg godt. Kanskje vedkommende kan "holde deg fast" og gi deg litt påfyll av ren og skjær godhet, midt oppi den redselen du føler.

Meningen med livet... Forsøk i stedet å lev livet. -Akkurat slik du er trist, deprimert, redd, glad, -lev. Og søk hjelp. Alle må klare seg selv, men ingen klarer det helt alene.

god hilsen

Du skriver så godt, og får frem det man tenker, eller du gir nye perspektiver på viktige spørsmål :-)

Fint å lese innleggene dine, veldig lærerikt og givende.

[thinkerbell]

Du skriver så godt, og får frem det man tenker, eller du gir nye perspektiver på viktige spørsmål :-)

Fint å lese innleggene dine, veldig lærerikt og givende.

jøss. takk

[Gjest "bare for i dag"]

Livet skal ikke være å holde ut. Livet skal leves og oppleves. Men for mange av oss tar det tid å lære det og å oppdage det.

Hvis ikke du klarer å prate det ut av deg, stikke hull på byllen, så kan du kanskje skrive det ut av deg? Lage en dagbok? Få ut av deg alt du ikke tør å si høyt. Du kan i begynnelsen skrive det på ark som du kaster/ brenner etterpå hvis det er for fælt å lese i etterkant.

Men den klumpen inni deg bør jo ut på en eller annen måte. Hvis ikke du har en venn som er 100% eller andre som du har tillit til, er penn og papir en start.

?