Seponere

[bibben]

Nå har jeg så til de grader mistet tiltroen til systemet og behandlene psykiater.

Jeg vil ikke ha noe mer kontakt med dem.

Jeg tror ikke lenger på deres råd/kompetanse.

Det de lovet å skrive/henvise på DPS'n i midten av mai, har de enda ikke gjort. Jeg sa det var viktig for meg. Jeg har purret skriftlig for ett par uker siden. Det hjalp ikke.

Jeg tror det er helt tilfeldig hva de bestemmer seg for, og når de utfører oppgavene.

Jeg ønsker å koble meg av behandlingsapparatet. Jeg er ikke lenger overbevist om at de vil meg vel.

Hvordan seponerer jeg på: Trilafon 8 mg, Cipralex 10 og Lamictal 50 mg?

[Jeg er en annen]

Seponeringen kan jeg ikke uttale meg om, men jeg vil råde deg til å finne deg en god privat behandler siden din erfaring med det offentlige tilbudet er så dårlig. Privat behandler med driftstilskudd vil ikke koste noe mer.

[bibben]

Seponeringen kan jeg ikke uttale meg om, men jeg vil råde deg til å finne deg en god privat behandler siden din erfaring med det offentlige tilbudet er så dårlig. Privat behandler med driftstilskudd vil ikke koste noe mer.

Takk for rådet!

Jeg er så utrolig skuffet over at det går an å rote så mye.

Det er imidlertid ikke så lett å få private psykiatere med avtale. Jeg har skrevet til 29 stykker (før jul), og fått det meste i retur med negativt svar. De øvrige har ikke svart.

Jeg trenger en uttalelse fra psykiater for å komme inn på et behandlingsopplegg som er viktig å komme i gang med, nå som jeg har litt mot og motivasjon til det.

De to første gangene jeg var på DPS'n hos psykiateren holdt h*n på å sovne. I dag da jeg hadde en telefonavtale med vedkommende, forsov h*n seg, og kom 45 minutter for sent. Psykiateren husket da ikke hva vi hadde snakket om tidligere, men innrømmet at h*n ikke hadde sent henvisningen til det aktuelle behandlingsstedet der jeg trenger å få plass.

Lurer på om dette er representativt?

Jeg har i hvertfall ikke tiltro til at så slurvete mennesker skal kunne komme med trygge råd om hva jeg skal putte i meg av medisiner.

[frosken]

Takk for rådet!

Jeg er så utrolig skuffet over at det går an å rote så mye.

Det er imidlertid ikke så lett å få private psykiatere med avtale. Jeg har skrevet til 29 stykker (før jul), og fått det meste i retur med negativt svar. De øvrige har ikke svart.

Jeg trenger en uttalelse fra psykiater for å komme inn på et behandlingsopplegg som er viktig å komme i gang med, nå som jeg har litt mot og motivasjon til det.

De to første gangene jeg var på DPS'n hos psykiateren holdt h*n på å sovne. I dag da jeg hadde en telefonavtale med vedkommende, forsov h*n seg, og kom 45 minutter for sent. Psykiateren husket da ikke hva vi hadde snakket om tidligere, men innrømmet at h*n ikke hadde sent henvisningen til det aktuelle behandlingsstedet der jeg trenger å få plass.

Lurer på om dette er representativt?

Jeg har i hvertfall ikke tiltro til at så slurvete mennesker skal kunne komme med trygge råd om hva jeg skal putte i meg av medisiner.

Skriv en klage til avdelingsoverlegen. Forklar situasjonen med henvisningen du har blitt lovet, og be om at de ordner opp dersom de mener det er faglig riktig at du henvises dit du ønsker.

[bibben]

Skriv en klage til avdelingsoverlegen. Forklar situasjonen med henvisningen du har blitt lovet, og be om at de ordner opp dersom de mener det er faglig riktig at du henvises dit du ønsker.

Takk Frosken, for at du svarer meg.

Jeg hadde endelig gutset meg opp til å fortelle psykiateren på DPS'n at jeg har et uheldig forbruk av medikamenter og alkohol. Jeg var så flau over dette at jeg måtte ringe å si det mens jeg hadde et snev av mot innabords. Jeg klarte ikke å si det ansikt til ansikt. Psykiateren sa at det var så flott at jeg la kortene på bordet. Hun lovet (den 18 mai), å sende en henvisning til et behandlingssted for pasienter med rus og psykiske problemer. Jeg ble så lettet at jeg nesten begynte å gråte.

Nå øynet jeg muligheten til hjelp for min dyptliggende hemlighet. Jeg har ikke snakket om dette problemet på en slik åpne måte før, jeg hadde ikke innrømmet at selvmedisineringen hadde tatt overhånd, nå følte jeg at psykiateren ville hjelpe meg med å åpne noen viktige dører. Psykiateren sa på en betryggende og overbevisende måte at dette skulle vi få orden på. Jeg trodde på henne. Ukene gikk. Jeg hørte ikke noe fra behandlingsstedet. Jeg visste at de hadde 14 dagers behandlingstid på søknaden. Jeg ringte da etter en måned til A-klinikken og spurte om de hadde mottatt henvisning. Det hadde de ikke. Jeg purret på dette til psykiateren. Det har ikke gitt resultater.Jeg har ventet og ventet på svar.

I går, den 28 juni snakket jeg med psykiateren på telefon. I tillegg til at hun overhode ikke husket hvem jeg var (noe som forsåvidt er greit nok), hadde hun ikke enda skrevet henvisningen til rusbehandlingen. Dette er ett eksempel på at avtalene vi har inngått ikke holdes.

En ting er å ikke bli husket (selvom jeg er hennes pasient, og har vært der noen ganger) en annen ting er at hun ikke kan beklage at hun har slurvet med avtalen.

Jeg blir utrygg og føler meg faktisk litt sviktet. Jeg tenker at det er så lettvint for behandleren å være motiverende og forståelsesfull i timen, men med en gang det er snakk om litt kjedelig kontorarbeid, blir det ikke noe av det. De lar seg kanskje "beruse" av øyeblikkets situasjon der de kan løfte et annet menneske opp, gi det håp og livsmot. Det er jo en takknemmelig rolle. Men det å være psykiater/psykolog har jo andre forpliktelser som følger i kjølevannet av den verbale hjelpen som gis. Formalitetene må følges opp. Her svikter det ofte dessverre. Dette har jeg erfart så utrolig mange ganger. Det er mange flotte mennesker som jobber i psykiatrien, mange idealister, men mange av disse har idealismen mer som et øyeblikkets kunst. De evner å skape et godt øyeblikk, et godt nærvær og en god dialog, MEN når det kommer til de byråkratiske plikter og oppgaver, holder de ikke hva de lover. Jeg har vært i kontakt med behandlingsapparatet over lang tid, og blir bare mer skuffet og desillusjonert. Det er ikke moro å måtte innrømme det. Akkurat nå er jeg lei meg over alt dette. Jeg reagerer barnslig med at jeg vil droppe alle medisiner. Jeg vil melde meg ut av kontakten med hele behandlingsapparatet. Akkurat nå skulle jeg ønske at noen kunne gi meg trøst og nytt håp.

[mariex]

Hei Bibben!

Skjønner godt din frustrasjon.Jeg hadde nok reagert likedan hvis det var meg.Psykiateren burde absolutt ha forståelse for at du reagerer.

Alle reagerer når folk ikke holder ord, og når det er en fagperson er det ekstra ille.

Har du konfrontert henne med hvordan du føler ang. dette? Her lover hun "gull og grønne skoger",men gidder ikke engang følge opp.Hun burde virkelig få høre det!

Jeg lurer mange ganger på om psykiatere/psykologer som vanligvis har mange pasienter,har evne og vilje til å gi alle like god behandling.

Håper det løser seg for deg, og at du ikke slutter med all medisin, for da får du det garantert verre.

mvh

[bibben]

Hei Bibben!

Skjønner godt din frustrasjon.Jeg hadde nok reagert likedan hvis det var meg.Psykiateren burde absolutt ha forståelse for at du reagerer.

Alle reagerer når folk ikke holder ord, og når det er en fagperson er det ekstra ille.

Har du konfrontert henne med hvordan du føler ang. dette? Her lover hun "gull og grønne skoger",men gidder ikke engang følge opp.Hun burde virkelig få høre det!

Jeg lurer mange ganger på om psykiatere/psykologer som vanligvis har mange pasienter,har evne og vilje til å gi alle like god behandling.

Håper det løser seg for deg, og at du ikke slutter med all medisin, for da får du det garantert verre.

mvh

Heisann Mariex!

Godt at det er flere som reagerer som meg. Jeg tror folk (les: pasienter) som er knyttet til psykiatrien på en eller annen måte er veldig sårbare ovenfor løfte- og tillits brudd. Dette burde inngå som leksjon nr. 1 ved utdanning av psykiatere og psykologer.

Det har tatt lang tid å bygge opp nok motivasjon og mot til å be om hjelp. Jeg fikk mange klapp på skulderen fra psykiateren da jeg krøp til korset og sa ja til behandling, men der stoppet det. Herregud!

Jeg må virkelig skjerpe meg for ikke å få totalaversjon mot hele systemet. Kan lett bli litt små-paranoid når man føler at de som skulle være hjelpere ikke er det allikevel.

Vet du om det er fritt DPS-valg her til lands? Det er jo fritt sykehus- valg. Kanskje kan jeg finne en psykiater på en annen DPS.

[mariex]

Heisann Mariex!

Godt at det er flere som reagerer som meg. Jeg tror folk (les: pasienter) som er knyttet til psykiatrien på en eller annen måte er veldig sårbare ovenfor løfte- og tillits brudd. Dette burde inngå som leksjon nr. 1 ved utdanning av psykiatere og psykologer.

Det har tatt lang tid å bygge opp nok motivasjon og mot til å be om hjelp. Jeg fikk mange klapp på skulderen fra psykiateren da jeg krøp til korset og sa ja til behandling, men der stoppet det. Herregud!

Jeg må virkelig skjerpe meg for ikke å få totalaversjon mot hele systemet. Kan lett bli litt små-paranoid når man føler at de som skulle være hjelpere ikke er det allikevel.

Vet du om det er fritt DPS-valg her til lands? Det er jo fritt sykehus- valg. Kanskje kan jeg finne en psykiater på en annen DPS.

Desverre Bibben,det vet jeg ikke, men skulle tro det.

Håper du finner en løsning, så du kan gå videre. :-)

[frosken]

Takk Frosken, for at du svarer meg.

Jeg hadde endelig gutset meg opp til å fortelle psykiateren på DPS'n at jeg har et uheldig forbruk av medikamenter og alkohol. Jeg var så flau over dette at jeg måtte ringe å si det mens jeg hadde et snev av mot innabords. Jeg klarte ikke å si det ansikt til ansikt. Psykiateren sa at det var så flott at jeg la kortene på bordet. Hun lovet (den 18 mai), å sende en henvisning til et behandlingssted for pasienter med rus og psykiske problemer. Jeg ble så lettet at jeg nesten begynte å gråte.

Nå øynet jeg muligheten til hjelp for min dyptliggende hemlighet. Jeg har ikke snakket om dette problemet på en slik åpne måte før, jeg hadde ikke innrømmet at selvmedisineringen hadde tatt overhånd, nå følte jeg at psykiateren ville hjelpe meg med å åpne noen viktige dører. Psykiateren sa på en betryggende og overbevisende måte at dette skulle vi få orden på. Jeg trodde på henne. Ukene gikk. Jeg hørte ikke noe fra behandlingsstedet. Jeg visste at de hadde 14 dagers behandlingstid på søknaden. Jeg ringte da etter en måned til A-klinikken og spurte om de hadde mottatt henvisning. Det hadde de ikke. Jeg purret på dette til psykiateren. Det har ikke gitt resultater.Jeg har ventet og ventet på svar.

I går, den 28 juni snakket jeg med psykiateren på telefon. I tillegg til at hun overhode ikke husket hvem jeg var (noe som forsåvidt er greit nok), hadde hun ikke enda skrevet henvisningen til rusbehandlingen. Dette er ett eksempel på at avtalene vi har inngått ikke holdes.

En ting er å ikke bli husket (selvom jeg er hennes pasient, og har vært der noen ganger) en annen ting er at hun ikke kan beklage at hun har slurvet med avtalen.

Jeg blir utrygg og føler meg faktisk litt sviktet. Jeg tenker at det er så lettvint for behandleren å være motiverende og forståelsesfull i timen, men med en gang det er snakk om litt kjedelig kontorarbeid, blir det ikke noe av det. De lar seg kanskje "beruse" av øyeblikkets situasjon der de kan løfte et annet menneske opp, gi det håp og livsmot. Det er jo en takknemmelig rolle. Men det å være psykiater/psykolog har jo andre forpliktelser som følger i kjølevannet av den verbale hjelpen som gis. Formalitetene må følges opp. Her svikter det ofte dessverre. Dette har jeg erfart så utrolig mange ganger. Det er mange flotte mennesker som jobber i psykiatrien, mange idealister, men mange av disse har idealismen mer som et øyeblikkets kunst. De evner å skape et godt øyeblikk, et godt nærvær og en god dialog, MEN når det kommer til de byråkratiske plikter og oppgaver, holder de ikke hva de lover. Jeg har vært i kontakt med behandlingsapparatet over lang tid, og blir bare mer skuffet og desillusjonert. Det er ikke moro å måtte innrømme det. Akkurat nå er jeg lei meg over alt dette. Jeg reagerer barnslig med at jeg vil droppe alle medisiner. Jeg vil melde meg ut av kontakten med hele behandlingsapparatet. Akkurat nå skulle jeg ønske at noen kunne gi meg trøst og nytt håp.

Jeg synes du har god grunn til å være skuffet over at avtaler ikke blir holdt. Forsøk å plasser problemet der det hører hjemme (nemlig hos psykiateren) og ikke la det gå ut over deg selv.

Lovet hun nå å få sendt avgårde henvisningen raskt?

[bibben]

Jeg synes du har god grunn til å være skuffet over at avtaler ikke blir holdt. Forsøk å plasser problemet der det hører hjemme (nemlig hos psykiateren) og ikke la det gå ut over deg selv.

Lovet hun nå å få sendt avgårde henvisningen raskt?

Takk or at du svarer meg Frosken. Jeg har fulgt deg i forumet for psykiatri, og setter stor pris på dine spørsmål og betrakninger.

Det som har skjedd:

Etter å ha fått time på DPS'n tenkte jeg at det var viktig å legge alle kortene på bordet. I et anfall av mot ringte jeg psykiateren og fortalte at jeg hadde et problem med selvmedisinering og med alkohol. Hun berømmet meg for at jeg sa dette innen vår avtale, og sa at det ville gjøre behandlingsprosessen lettere.

18 mai hadde jeg time med psykiateren. H*n lovet å sende en henvisning til hjelp for avhengighet (A-klinikken/Trasopp).

Ukene gikk. Jeg hadde ny time med psykiateren.

Jeg regnet da med at henvisningen var sendt. Tiden gikk. jeg ringte A-klinikken/Trasopp for å få opplyst om de hadde mottatt en henvisning, og hvor lang behandlingstiden var. Ingen av stedene hadde mottatt noen henvisning.

Jeg skrev et brev til psykiateren der jeg minnet om mitt ønske om en henvisning.

Nå for en uke siden hadde jeg en telefonavtale med psykiateren, som forøvrig ikke husket hvem jeg var. Oppløftende!?! H*n sa da (den 28. juni) at h*n ikke hadde sendt noen henvisning ennå. Altså flerfoldige uker siden min første henvendelse til DPS'n (10 mai).

Tillit er et nøkkel ord innen psykiatrien. Man trenger ikke embetseksamen for å forstå det.

Nå føler jeg så stor grad av mistillit til psykiateren, at jeg ikke ønsker å ha noe mere med vedkommende å gjøre.

Jeg kommer ikke til å ta flere initiativ.

Det er kanskje barnslig av meg, at jeg ikke konfronterer osv., men jeg føler virkelig ikke at det er min oppgave å drive med voksenopplæring.

Jeg er bare skuffet.

Og lei meg.

Også selvsagt litt i villrede vedr. medisiner.

[frosken]

Takk or at du svarer meg Frosken. Jeg har fulgt deg i forumet for psykiatri, og setter stor pris på dine spørsmål og betrakninger.

Det som har skjedd:

Etter å ha fått time på DPS'n tenkte jeg at det var viktig å legge alle kortene på bordet. I et anfall av mot ringte jeg psykiateren og fortalte at jeg hadde et problem med selvmedisinering og med alkohol. Hun berømmet meg for at jeg sa dette innen vår avtale, og sa at det ville gjøre behandlingsprosessen lettere.

18 mai hadde jeg time med psykiateren. H*n lovet å sende en henvisning til hjelp for avhengighet (A-klinikken/Trasopp).

Ukene gikk. Jeg hadde ny time med psykiateren.

Jeg regnet da med at henvisningen var sendt. Tiden gikk. jeg ringte A-klinikken/Trasopp for å få opplyst om de hadde mottatt en henvisning, og hvor lang behandlingstiden var. Ingen av stedene hadde mottatt noen henvisning.

Jeg skrev et brev til psykiateren der jeg minnet om mitt ønske om en henvisning.

Nå for en uke siden hadde jeg en telefonavtale med psykiateren, som forøvrig ikke husket hvem jeg var. Oppløftende!?! H*n sa da (den 28. juni) at h*n ikke hadde sendt noen henvisning ennå. Altså flerfoldige uker siden min første henvendelse til DPS'n (10 mai).

Tillit er et nøkkel ord innen psykiatrien. Man trenger ikke embetseksamen for å forstå det.

Nå føler jeg så stor grad av mistillit til psykiateren, at jeg ikke ønsker å ha noe mere med vedkommende å gjøre.

Jeg kommer ikke til å ta flere initiativ.

Det er kanskje barnslig av meg, at jeg ikke konfronterer osv., men jeg føler virkelig ikke at det er min oppgave å drive med voksenopplæring.

Jeg er bare skuffet.

Og lei meg.

Også selvsagt litt i villrede vedr. medisiner.

Jeg er i det løsningsfokuserte hjørnet i kveld; og lurer derfor på om du kan be fastlegen din henvise deg til Trasop-klinikken dersom du ikke ønsker å ha mer med psykiateren å gjøre.

Synes du har noen ganske treffende refleksjoner rundt terapitimer; det ser ut til at en del behandlere har like liten handlingsevne som endel av deres pasienter.

Kanskje du orker å skrive på nytt til DPS når du får litt mer tid på deg, men foreløpig kunne du kanskje skrive brev til fastlegen hvor du kan bruke det du har skrevet her som hovedinnhold.

Du skriver tydelig og ryddig - så kanskje du oppnår mest ved å skrive brev?

[bibben]

Jeg er i det løsningsfokuserte hjørnet i kveld; og lurer derfor på om du kan be fastlegen din henvise deg til Trasop-klinikken dersom du ikke ønsker å ha mer med psykiateren å gjøre.

Synes du har noen ganske treffende refleksjoner rundt terapitimer; det ser ut til at en del behandlere har like liten handlingsevne som endel av deres pasienter.

Kanskje du orker å skrive på nytt til DPS når du får litt mer tid på deg, men foreløpig kunne du kanskje skrive brev til fastlegen hvor du kan bruke det du har skrevet her som hovedinnhold.

Du skriver tydelig og ryddig - så kanskje du oppnår mest ved å skrive brev?

Takk for dine idéer Frosken.

Jeg har skrevet til fastlegen, og tatt kontakt med Trasopp.

De er raske på labben der.

Jeg tar imot telepatiske støttevibber tirsdag førstkommende kl 10.00. Jeg har allerede blitt tilbudt en utredningstime da.

Jeg ønsker deg en fortsatt god sommer.

Beste hilsner fra