Sorg over å ha mistet. Hvordan går jeg videre?

[Regnbuen1]

Jeg er tidlig i 30-årene, er i full jobb og deler ansvaret for ett barn. De siste tre årene har jeg slitt tungt med en kjærlighetssorg som sitter dypt. Den griper inn i hele livet mitt og jeg har problemer med å fungere normalt.

Ordet kjærlighetssorg er ikke beskrivende nok synes jeg, for det føles så mye sterkere og er en enorm altoppslukende sorg over å ha mistet ham jeg var så uendelig glad i, ja det kjennes som om denne personen har dødd fra meg. Han valgte en annen vei, hardt og brutalt.

Jeg møtte mitt livs store kjærlighet og vi falt for hverandre umiddelbart. Jeg ga meg helt hen og han følte det samme. Vi var til og med født på samme dag, samme år, og alle brikkene i livet mitt falt på plass. Alt jeg hadde drømt om, alt jeg hadde lengtet etter, fant jeg i ham. Jeg visste hva han tenkte før han sa det. Denne gode følelsen om dette er så riktig, så riktig, var til stede. Dette var så mye mer enn en forelskelse.

Vi var da dessverre begge samboere og jeg brøt med far til barnet mitt (som var enig, pga dødt forhold, men han visste ikke om min nye), før det var gått for langt med min nye kjærlighet. Jeg flyttet for meg selv og var gjennom en tøff prosess, bl.a. rådgivning om barnefordeling. Uten for mye bitterhet, ble det enighet om delt daglig omsorg.

Samtidig var min nye kjærlighet fortsatt i et samboerforhold som han hele tiden sa han ville avslutte så snart som mulig. Jeg befant meg plutselig i en elskerinne-situasjon jeg ikke ville drømme om å havne i. Alt var bare vondt.. Han dro fra meg og hjem til henne. Hele tiden fikk jeg høre at snart blir det oss to, mens jeg fikk høre hvor elendig han hadde det hjemme. Slike historier hadde jeg hørt før, om menn som holdt de på si varme med godt prat, men valgte å tro på ham. De hadde ikke barn, men felles leilighet og et mangeårig samliv bak seg. Da han prøvde å avslutte, som han sa, gråt hun i dagevis og ville ta livet av seg.. Hun hadde mistet et nært familiemedlem noen år tidligere og var redd for å miste igjen. Hele familien, både hans og hennes, ringte ham til stadighet for å be han ta seg sammen. Og han utsatte avgjørelsen.

Det hele var bare en utrolig vond tid. Jeg levde og åndet for timene jeg fikk sammen med ham. Jeg elsket ham så høyt at det var umulig å leve uten, og tryglet jeg nærmest ham om å enten gjøre det slutt med henne -eller med meg. Det var over med henne uansett og han kikket etter ny leilighet, fikk jeg til svar. Han var hengiven ovenfor meg og sa han også hadde funnet sitt livs kjærlighet. Etter seks måneder var jeg nærmest besatt over å komme meg ut av denne sitasjonen. Jeg fikk en anelse om at alt han sa ikke var ærlig og jeg gikk til et drastisk steg. Jeg mannet meg opp og ringte henne. Hun visste hvem jeg var ved navn, men ikke mer. Jeg spurte om de fortsatt var sammen. Hun ble helt satt ut. Hvem hadde sagt at de ikke var det? Jeg sa at det var det samboeren hennes som sa, mer ville jeg ikke si. Litt senere ringte hun meg opp igjen og fortalte at hun hadde konfrontert ham med det jeg hadde sagt. Han blånektet og sa at han kun hadde møtt meg tilfeldig én gang og jeg hadde virket interessert. Og de to, sa hun, hadde hatt problemer, men hadde det bra nå.

Jeg fikk sjokk! Fornektelsen, fra ham som jeg hadde viet hele min framtid til var som et knivstikk i sjelen. Jeg reagerte med et enorm sinne og ordene bare rant ukontrollert ut av meg. Beskrev dager og turer vi hadde vært på sammen, og datoer han ikke kunne nekte for. Til slutt la hun på.

Siden hørte jeg aldri fram ham. Stillheten og savnet overmannet meg. Han svarte ikke på mine meldinger. Jeg fikk aldri en avskjed. Fra den siste stunden han holdt rundt meg, til ingenting..

Hun tilga ham alt. Måneder med sorg, sinne, bitterhet, håpløshet, lengsel og mange mange spørsmål fulgte. Jeg støtte på ham tilfeldigvis etter noen måneder. Han hadde i trist ansikt og hadde visst vært innlagt på sykehuset med magesår og vært ellers mye syk. Jeg spurte om han hadde glemt alt. Nei, det hadde han ikke og han elsket meg ennå, sa han direkte. Men han kunne ikke velge kjærligheten.

Og her går jeg og prøver å lappe sammen livet mitt. Savnet etter ham er så enormt, så sårt, og jeg er bitter over at vår kjærlighet aldri fikk aldri springe ut. Tre år er som sagt gått. Han har fått et barn med henne nå.

Hittil har jeg ikke klart å legge ham bak meg eller å lære meg å leve med sorgen. Selv om han ikke var ærlig med meg og klarte å lappe sammen forholdet til henne, samtidig som han faktisk hadde meg... så elsker jeg ham dypt og inderlig ennå. For andre utenforstående virker det nok ulogisk. Men det føles som en sorg uten en grav å gå til, et kapittel som aldri ble helt avsluttet.

Jeg har gått til samtaleterapi og fått lettet det verste. Det hjalp tidvis. Men nå, lenge etter, er livet fortsatt tøft å leve - uten ham. Jeg føler at det eneste som kan få bort denne smerten, er at jeg får være nær ham igjen. Vi bor i samme by, en liten sådan, og jeg unngår mest mulig steder hvor jeg kanskje kan treffe på de to sammen. Får jeg høre om steder han har vært eller de har vært sammen, er det nok til at de neste dagene blir en stor nedtur der jeg går i en grå eim og gråter ustanselig.

En kjærlighetssorg i vårt samfunn, den skal glemmes fortest mulig. - Kom deg videre, sier alle. Nå har jeg sluttet å nevne sorgen min til noen, selv ikke til mine nærmeste venner. Jeg vil ikke slite dem ut. Men den er der hele tiden som et blødende sår. Noe sort, tungt, som fyller hele meg. Jeg får høre at jeg som er slik en flott dame, kan få hvem som helst. Men jeg klarer ikke å være åpen for noen nye, når tankene mine hver dag kverner om det som skjedde, om hva han gjør nå, om han tenker på meg, om jeg kjempet nok for ham, om... Påkjenningen, minnet om at han fornektet meg, alle spørsmålene uten svar, har gjort meg sliten. Jeg har fått astma-lignende symptomer, takler ikke store forsamlinger og er mye nedfor. Det har også godt utover jobben min som krever mye motivasjon. Jeg har lest bøker om sorg og jeg skriver dikt. Det er mest informasjon til de som har mistet noen i døden, men her kjenner jeg meg igjen og har funnet trøst i disse bøkene.

I det siste har jeg følt en intens trang til å møte ham, snakke med ham og kanskje forstå hvordan han klarte å komme seg videre i livet, hvis han i det hele tatt har gjort det. Eller burde jeg ta hensyn til at han nå har familie og ikke bryte inn? Jeg har ikke snakket med ham på to år nå. Men det føles ikke så lenge siden.

Skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil videre og få det bra, men samtidig så slites jeg mot ham som jeg ikke kan glemme. Prøver å finne knagger i livet å glede meg over, som barnet mitt og venner. Men det er tungt å fortsette i dette livet og bære på sorgen som jeg føler meg helt alene med. Ønsker gjerne kommentarer og råd.

[Gjest datter til notorisk utro far!!]

Vanskelig å gi noe råd, men ut i fra det du skriver virker det som om du baserer lykken din på et evt. nytt forhold til ham igjen.

Tenk på det negative. Om du får ham tilbake vil både hans kone og det nye barnet være en del av hans og ditt liv, kan ikke tenke meg at det ville gå problemfritt.

Ønsker du et forhold til en mann som har fornektet deg? Finn din verdighet og stolthet!:-)

Og om han så lett kunne inngå et forhold til deg basert på løyn har du ingen garantier for at han hadde, og antageligvis fortsatt har, slike forhold til andre. Hva ville det gjort med deg i et evt. nytt forhold til ham?

Skriv ned alt det negative og les det hver dag.

[A35R]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjenner igjen den sorgen du bærer på. Det føles som et dødsfall når enn blir sveket av en man elsker, som man trodde elsket deg tilbake. Mannen jeg elsket sa for to uker siden han elsket meg, forrige tirsdag vraket han meg. Han var ustabil, men jeg var villig til å kjempe, desverre var han avhengig av hasj og det hadde jeg ingenting å stille opp mot. Tilbake sitter jeg med sorgen over å ha mistet mannen jeg ønsket å dele resten av livet med. Videre ja, det sier alle, men man må videre på en eller annen måte, for alle dagene som går er selve livet, selv om livet virker meningsløst uten mannen du elsker. Jeg kan ikke trøste deg eller gi deg råd, jeg kan bare fortelle deg at du er ikke alene. Sorgen blir heller aldri borte, men den vil ikke være så framtredende etterhvert som tiden går. Jeg mistet min første kjærlighet i en brann, han omkom for 12 år siden jeg vil alltid elske ham. På de 12 årene har jeg vært samboende og gift,nå skilt. Så treffer jeg han som vraket meg forrige tirsdag for et og et halvt år siden, jeg følte for første gang den samme intense kjærligheten jeg gjorde en gang for 12 år siden. Sorgen over å ha mistet han er like vond som sorgen over han som døde. men livet må videre på en eller annen måte. Det er følelsen av å ha blitt lurt og sviktet som gjør det så vanskelig, du har også denne mannen i nærheten av deg, det gjør ikke akkurat ting lettere, men han høres ikke helt bra ut sånn som han har behandlet deg. Du vil få det bedre etterhvert selvom det tar tid. Og det er sånn du må gjøre det ta tiden til hjelp.

[Regnbuen1]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjenner igjen den sorgen du bærer på. Det føles som et dødsfall når enn blir sveket av en man elsker, som man trodde elsket deg tilbake. Mannen jeg elsket sa for to uker siden han elsket meg, forrige tirsdag vraket han meg. Han var ustabil, men jeg var villig til å kjempe, desverre var han avhengig av hasj og det hadde jeg ingenting å stille opp mot. Tilbake sitter jeg med sorgen over å ha mistet mannen jeg ønsket å dele resten av livet med. Videre ja, det sier alle, men man må videre på en eller annen måte, for alle dagene som går er selve livet, selv om livet virker meningsløst uten mannen du elsker. Jeg kan ikke trøste deg eller gi deg råd, jeg kan bare fortelle deg at du er ikke alene. Sorgen blir heller aldri borte, men den vil ikke være så framtredende etterhvert som tiden går. Jeg mistet min første kjærlighet i en brann, han omkom for 12 år siden jeg vil alltid elske ham. På de 12 årene har jeg vært samboende og gift,nå skilt. Så treffer jeg han som vraket meg forrige tirsdag for et og et halvt år siden, jeg følte for første gang den samme intense kjærligheten jeg gjorde en gang for 12 år siden. Sorgen over å ha mistet han er like vond som sorgen over han som døde. men livet må videre på en eller annen måte. Det er følelsen av å ha blitt lurt og sviktet som gjør det så vanskelig, du har også denne mannen i nærheten av deg, det gjør ikke akkurat ting lettere, men han høres ikke helt bra ut sånn som han har behandlet deg. Du vil få det bedre etterhvert selvom det tar tid. Og det er sånn du må gjøre det ta tiden til hjelp.

Tusen takk for at du forstår og så ærlig forteller om deg selv. Det var vondt å høre at du på nytt har mistet din kjærlighet. Det risler i grunnvollene som bærer hele livet, når man blir forlatt noen som betyr så mye. Jeg håper du får det bedre, virkelig. Selv må jeg nok bare ta tiden til hjelp, som du også skriver. Men pr i dag er det vanskelig å skjønne at tiden kan forandre noe. Uansett.. takk for kommentaren til innlegget mitt.

Regnbuen1.

[Regnbuen1]

Vanskelig å gi noe råd, men ut i fra det du skriver virker det som om du baserer lykken din på et evt. nytt forhold til ham igjen.

Tenk på det negative. Om du får ham tilbake vil både hans kone og det nye barnet være en del av hans og ditt liv, kan ikke tenke meg at det ville gå problemfritt.

Ønsker du et forhold til en mann som har fornektet deg? Finn din verdighet og stolthet!:-)

Og om han så lett kunne inngå et forhold til deg basert på løyn har du ingen garantier for at han hadde, og antageligvis fortsatt har, slike forhold til andre. Hva ville det gjort med deg i et evt. nytt forhold til ham?

Skriv ned alt det negative og les det hver dag.

Ja jeg bør nok fokusere mer på det negaitve, for det er oftest de gode minnene som sitter i hodet mitt. Bare jeg og ham sammen, steder vi var, ord han sa. Synes du kom med et godt råd. Av og til har jeg tenkt at jeg heller ville ha ham litt igjen enn aldri mer, men det er jo mot all fornuft, jeg forstår jo det. At det blir feil å starte et forhold til en person som har løyet gang på gang. Huff, jeg skjønner ikke at jeg elsker denne personen. Skal prøve å fokusere mer på det negative... Takk for innlegget.