Jeg må bare komme meg til behandling, men hvordan?

[Gjest Vonde opplevelser i barndommen]

Håper jeg kan få hjelp nå av dere som er her inne på forum for psykiatri og har litt erfaringer.

Jeg er 1 av 3 døtre. Vi har alle 3 hatt en ganske forferdelig barndom, preget av alkoholisme, psykisk terror og krangling mellom foreldrene, manipulerende mor med paranoide trekk (hun ER nå paranoid og blir bare verre og verre) osv. osv.

Både jeg og søstrene mine er i dag voksne (slutten av 20, beg. av 30). Både jeg og mine 2 søstre har slitt på forskjellige vis etter alt det vonde vi har opplevd i barndommen.

Jeg fungerer stort sett veldig greit, men innimellom får jeg en slags indre uro og er veldig nervøs og usikker. Det med at moren min er psyk nå preger meg i stor grad, for hun bruker oss til å herse med fortsatt. Jeg er bekymret for henne til en viss grad, ellers er jeg veldig usikker på hva jeg innerst inne føler for foreldrene mine.

Jeg har aldri fått bearbeidet alt jeg har opplevd, aldri snakket med noen om det bortsett fra mine 2 søstre.

Foreldrene mine er mer opptatt av hvor mye de selv har lidt, enn av hvor mye barna deres har lidt. Det har alltid vært dem og deres problemer som har stått i fokus, selv om de gikk fra hverandre for mange år siden. Moren min anklager faren min for alt og delvis omvendt.

Jeg vet at jeg ville hatt godt av å få bearbeidet en god del tanker jeg har.

Jeg har på eget initiativ ringt til en hel bunke psykologer, men alle har fulle lister. Jeg har aldri tatt noe av dette opp med fastlegen min.

Hva kan jeg gjøre for å komme i kontakt med noen som kan hjelpe meg med å bearbeide alt dette? Innimellom innbiller jeg meg at jeg har klart meg helt uten mèn, men så kommer det perioder hvor jeg er så urolig og dårlig og sier til meg selv at nå må jeg bare få snakket med noen.

[Gjest Hurricane-Jim]

Du bør først og fremst ta kontakt med fastlegen din. Han/hun kan henvise deg videre. (Vet at det uansett tar litt tid, men da har du i alle fall kommet inn i systemet.)

Syns du skal være glad at du kan snakke med søstrene dine om hvordan du har det. De har jo felles opplevelser med deg, og kan lettere forstå enn "mannen i gata". Jeg har opplevd lignende, men har ingen å dele med. (søskenene mine er ikke aktuelle.)

[Gjest ei lita jente]

Snakk med legen din, evt. en privatlege og be om en henvisning til psykolog.

Ta gjerne en utskrift av det du skriver her om du føler det blir vanskelig å fortelle alt.

[Gjest Ramina]

Noen kommuner har Psykriatrisk helsetjeneste.

Et senter hvor man kan møtes, jobbe litt med flytting, salg av brukte ting osv. for å komme i sosialt nettverkt og for å få noe å gjøre.

Dette passer kanskje ikke det men kommunene har også - iallefall noen - en tjeneste hvor du kan oppsøke psykriatriske hjelpepleiere for samtaler eller de kommer hjem til deg.

Det kunne jo vært noe for deg i ventetiden på å komme inn til anne psykolog?

I såfall må du "godkjennes" for denne tjenesten - siden den er gratis - av legen din.

Håper du biter tenna sammen og får i gang noe som passer deg slik at du kan få lettet på trykket og fått det bedre.

Du burde nok vurdere å kutte ut mennesker fra livet ditt som tapper deg fra krefter også.

Det kan høres vanskelig - om ikke umulig - ut, men noen ganger så kan det være at vi må det for å klare å overleve selv.

Lykke til.

[Gjest Vonde opplevelser i barndommen]

Du bør først og fremst ta kontakt med fastlegen din. Han/hun kan henvise deg videre. (Vet at det uansett tar litt tid, men da har du i alle fall kommet inn i systemet.)

Syns du skal være glad at du kan snakke med søstrene dine om hvordan du har det. De har jo felles opplevelser med deg, og kan lettere forstå enn "mannen i gata". Jeg har opplevd lignende, men har ingen å dele med. (søskenene mine er ikke aktuelle.)

Ja, jeg er veldig takknemlig for det gode forholdet vi 3 søsknene har og for at foreldrene våre ikke har greid å ødelegge dette.

[Orio]

Først og fremst: ta kontakt med fastlegen din, og be om henvisning til noen å snakke. Kanskje kunne en psykiatrisk sykepleier i kommunen være noe?

Ta kontakt med din mors fastlege, fortell om deres bekymringer og tanker. Da trenger dere ikke være alene om å vite hva som foregår. Da har du overfor din mor gjort det du kan.

Har du vurdert å melde deg inn i LPP? (Landsforeningen for pårørende i psykiatri) Dere vil du møte andre som har opplevde det samme, og du trenger ikke lenger føle at du er helt alene om det du har opplevd. (Alene bortsett fra søstrene dine, altså.)

Når ting topper seg kan du også ringe mental helses hjelpetelefon eller kirkens SOS.

Som jeg forstår innlegget ditt, har du ikke et problem/symptom du trenger behandling for, det er mer det at tankene på det du har opplevd stadig kverner, og at du trenger å få satt ord på det. Hvis det stemmer kan du ha stor nytte av å skrive ned tankene dine, følelsene dine. Få alt sinne, fortvilelsen etc. ut på papir. Det kan forresten være en god start også hvis du har mer konkrete ting du føler du må jobbe med.